Demokrati

Folket har alltid rett, bortsett fra når det tar feil

Det er lov å mene at folket tar feil.

Publisert: 7. desember 2021

Et folk er ikke bedre eller verre enn summen av alle de ulike menneskene som bor i samme land. Historien har vist oss ettertrykkelig at folk kan velge politiske ledere som har ført katastrofal politikk. Dessuten forteller ikke et valgresultat oss hva alle i et land tenker, men hva et flertall av de som stemmer, (muligens) tenker. Det er faktisk helt nødvendig å forestille seg at folk kan ta feil. Det er derfor vi har regjeringsskifte med jevne mellomrom, noe som grundig illustrerer at mange er godt klar over at de «tok feil» sist gang.

All ære til den som søker sannheten, men vær alltid på vakt mot dem som sier de har funnet den. Omtrent slik ordla den franske forfatteren André Gide seg for lenge siden. Med det mente han at tvil, altså åpningen for at du kan ta feil og andre har rett, er det som kjennetegner ekte tenkning. Slik er det i vitenskapen også. Men ordene viser også til noe som er minst like viktig: At bevegelser og politikere som mener de har funnet det eneste rette ikke nødvendigvis er godt nytt. Vi kjenner dem fra både historien og i nåtid gjennom det feilaktige argumentet som sier at noe må være sant, fordi mange eller folk flest tror det.

Filosofer, som Rousseau, har satt ord på fenomenet med begrepet «allmennviljen». Enkelt forklart innebærer allmennviljen at det politiske gir seg uttrykk i det «Folket» innerst inne og egentlig ønsker (også når de selv ikke har forstått det), som «den objektive manifestasjonen av menneskets moralske natur».

Populister snakker mye om folket. Å vise til «folk flest» er på populistspråk det samme som å si at noe er fornuftig og sant. Nesten all populisme er konstruert rundt en oppfatning om folket på den ene siden (det vi mener) og deres motstandere på den andre siden.

Autoritære populister, altså populister av den farlige varianten, bruker ofte et borgerkrigslignende språk for å understreke konflikt mellom det egentlige folket og mistenkelige eliter, mellom de utdannede verdensborgerne i byene og de ekte folkene på bygda og i arbeiderklassen. Underforstått altså at deres motstandere ikke egentlig er en del av folket. Noen er folk, andre er ikke folk. Som oftest (men dessverre ikke alltid) er det slik at majoriteten i liberale demokratier stemmer på helt andre partier enn de som bruker slik retorikk. Autoritære er derfor ikke fortrolige med valgresultater. De vil etablere det de erklærer som et folkestyre, bestående av det egentlige folket, som demmer opp for andre former for folkevilje.

Det er en gammel tanke som ligger i bunnen, nemlig den fullstendig ulogiske forestillingen om at staten er folket, og at folket er staten. Vi kan kalle det for «én stat, ett folk- tankegang», altså det stikk motsatte av det liberale demokratiets pluralisme og mangfold. Det betyr at hvis du er mot det staten og myndighetene finner på, er du ikke lenger en del av folket. Du blir en utstøtt. Det illustrerer at forestillingen om det egentlige folket er meningsløs og at slike ideer aldri bør få makt.

Det er en ganske avgjørende forskjell mellom tanken om et egentlig folk og den om en liberal vektlegging av individet som grunnsteinen i en stat.

Hva menes egentlig med «arbeiderklassen» når for eksempel partiet Rødt taler på vegne av den? Forutsetningen til Rødt er, selv i den mest naive tolkning, at arbeiderklassen er en sosialistisk arbeiderklasse, og derfor også at «arbeiderstyrte» organer er sosialistiske. I virkeligheten er arbeiderklassen verken nå eller i historien en entydig størrelse, ikke her, heller ikke der.

Det er jo ganske logisk, at et liberalt pluralistisk demokrati mister sin eksistensberettigelse hvis det hadde vært sant at det finnes noe der ute – for eksempel en ideologi eller et entydig folk – som er sant til evig tid. Et av elementene i marxismen er at historien går gjennom faser og er forutbestemt til å ende som kommunisme. Derfor har kommunister i historien stort sett vært i kontinuerlig krig mot meningsmangfold og «høyreavvik». Problemet med denne «vitenskapen» var at den ikke er vitenskap, men en trosforestilling, immun mot ekte erfaringer. Det finnes ingen holdepunkter for slike allmenngyldige lover.

Marxismen forutsetter altså at en bestemt utgave av arbeiderklassen skal bli herskere. Sånn sett tales det samme språk som hos ytre-høyre-nasjonalister. Om den herskende er keiser, general eller Partiet, eller hva som helst, er irrelevant, det handler om makt kontrollert av en bestemt gruppe mennesker.

Det ene henger sammen med det andre: Hvis du tror på absolutte sannheter og at dette er manifestert i allmennviljen, så følger det logisk at det bare er rett og rimelig at det gjøres kort prosess med dem som ikke lar seg rive med. Da er du ikke bare mot partiet, eller staten, eller folket, men også mot deg selv. Resultatet blir majoritetstyranni, men bare knapt. Vi snakker snarere om politiske systemer der den autoritære statsmakten bruker allmennviljen som legitimering av seg selv, men hvor verken majoritet eller minoriteter kommer til orde.

Det sier seg selv at det ikke er småtteri å bli anklaget som folkefiende. Implisitt i slike anklager er at du begår en forbrytelse mot hele nasjonen og alle menneskene som bor i den. Det er også slik autoritære stater opererer: I land som Russland, Tyrkia og Polen finnes lover som i praksis innebærer at å kritisere presidenten og politikken til de som bestemmer, er straffbart, fordi du da fornærmer alle borgerne. Du dømmes derfor hardt for å ha fornærmet både staten og hele folket. Statslederen kan beordre domstolene til å stemple opposisjonen som ekstremister.

Siden liberalt demokrati og pluralisme forutsetter at systemet vårt ikke har et endelig mål, men heller må betraktes som en vedvarende, ofte feilbarlig prosess, er det mange som har gått lei. Det er rett og slett ikke sexy eller ambisiøst nok, skal vi tro en del av demokratiforskningen.

Den sterke kritikken fra populister mot eliter og globalisering retter seg ofte mot hele det politiske spekteret som utgjør det vi kan kalle et stort politisk sentrum, fra sosialdemokrati til konservatisme. Ordet «liberal» er her et slags populistisk kodeord for misnøye. Og populisme vinner ikke bare gehør i land som rent faktisk er preget av stor ulikhet, men også i land som har en sterk velferdsstat og godt fungerende demokratier.

I Vesten har det liberale demokratiets appell som styresystem blant mange svekket seg de siste tiårene. Det er mange som oppfatter at det å møte opp i et stemmelokale en gang iblant ikke gir særlig mening. Oppslutningen om valg er mange steder lavere enn på veldig lenge. Partier mister medlemmer i stor skala, populistiske partier og særinteressepartier sprer seg. Sosiale medier har langt på vei overtatt den offentlige samtalen, der flokkmentalitet og radikale ideer florerer, inkludert en dramatisk økning av ville konspirasjonsteorier.

Noe av forklaringen handler om at interessegrupper ønsker raskere og mer absolutte tiltak. Det handler om uro og frykt for fremtiden. Det handler også om identitetspolitikk og gruppetenking i en mer mangfoldig verden, der mange ikke finner seg til rette med mangfoldet.

Liberale demokratiers store ord om frihet og demokrati fremstår kanskje som noe opplagt og pompøst. Det handler muligens også om at de fleste mennesker i liberale demokratier lever relativt gode liv og derfor ønsker noe nytt og spennende.

Da er det verd å huske det gamle kinesiske ordtaket «Måtte du leve i interessante tider». Selv om det kan høres ut som en velsignelse å leve i interessante tider, kan dette faktisk være en forbannelse. Uttrykket brukes ironisk, som i at «uinteressante tider» (fred og trygghet), er langt å foretrekke fremfor «interessante tider» (konflikt og kanskje krig).

Sånn sett kan liberalt demokrati oppfattes som disiplinering, eller temming, av politikk. Ikke minst av ideologiske retninger som er autoritære, voldelige eller destruktive på andre måter. Liberalt demokrati sliper kantene og gjør handlingsrommet for grådig og revolusjonær politikk trangt, men stort sett uten å forby.

Det er når denne «disiplineringen» rakner at vi kan komme i alvorlig trøbbel. Det er derfor polariseringen vi opplever mange steder i Vesten er urovekkende. Liberalt demokrati er et moderat prosjekt. Hvis mange nok borgere mister tillit til pluralisme og uavhengige institusjoner, og søker seg mot demagogiske fiksere, kan vi raskt ende opp på et lite hyggelig sted.