Demokrati

Det liberale komplottet

Hos det ytre venstre er man villig til å torpedere de liberale institusjonene til fordel for klassekamp, mens nasjonen gjør samme nytte hos høyresidens randsoner. Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 5. juni 2018

Leder Magnus Marsdal i tankesmien Manifest skrev nylig et lengre innlegg i avisen Klassekampen med utgangspunkt i den ungarske statsministeren Viktor Orbáns autoritære styresett. Manifest-lederens drøftelse går kort fortalt ut på at EU har skapt et markedsliberalt monster gjennom sine fire friheter, der det demokratiske underskuddet er enormt. Folk flest fremmedgjøres, og mange fortvilte velgere søker seg til autoritære krefter: Til businessfolk forkledd som sterke menn, til markeder uten demokrati.

Markedsliberale reaksjonære som Orbán – eller Donald Trump for den saks skyld – er rene demagoger, ifølge Marsdal, som i stedet for å ta tak i de underliggende sosiale og økonomiske problemene, noe de ikke er det minste interessert i, benytter seg av fremmedhat og nasjonalisme for å vinne velgere.

Ja, så langt har Marsdal noen poenger. Mange kan være enige i at EU har et demokratiproblem og at den nye nasjonalkonservative vekkelsesbølgen representerer demagoger som ønsker å drive nasjonen som et aksjeselskap, etter hvert som «kleptokratier». Men det er selvsagt ikke gitt at en del av disse demagogene ikke også er overbeviste nasjonalkonservative. Orbán begynte som liberalist, påpeker Marsdal, og impliserer at han egentlig er det fremdeles, minus demokratiet.

Problemet oppstår når Marsdal selv opptrer som demagog. Marsdals skriverier den siste tiden er en eneste lang harrang mot den liberale orden. Det er ikke noe nytt fra den venstresiden Marsdal sokner til. Marsdals skriverier ligner til forveksling Kjartan Fløgstads, der forestillingen om fascismen som kapitalismens pattebarn er slående (altså som et speilbilde av de på høyresiden som mener at Stalin er det naturgitte utfall av frihet, likhet og brorskap). I Fløgstads verden er nazismen et kapittel i en sosial og økonomisk kamp, der den kapitalistiske eliten utgjør den historiske kontinuiteten. For å få lignelsen til å gå opp fremstiller Fløgstad nazistene som en opportunistisk elite som i bunn og grunn primært er kapitalister. Men virkeligheten er selvsagt mer kompleks. I antologien «Intellektuelle og det totalitære», beskriver historikeren Bjarte Bruland hvordan Fløgstad underkommuniserer den ideologiske galskapen i nasjonalsosialismen, ikke minst den fanatiske antisemittismen. Men også forakten for det liberale demokratiet. En forakt som selvsagt forente ytterfløyene.

Kapitalisme og kapitalister er så mangt. Det tjenes penger på faenskap. Hvis vi bare ser litt kjølig på det er likevel de fleste kapitalister tilhengere av en velfungerende kapitalisme, en som er underlagt regulering, transparens og rettsstat. Kleptokratier gir elendige konkurransevilkår, skreddersydd for de som er korrupt tilknyttet den autoritære makten. Det er det vi kaller nepotisme.

Blant marxister er økonomien altforklarende. De økonomiske interessene er drivere for all politikk. Etiske og moralske normer er derfor å regne som garnityr for en kapitalist. Ideologi er overbygging. «Follow the money.» Det er nok en av mange grunner til at Marsdal ikke har den minste tillit til liberalismen. Marsdal presenterer liberalismen langs konspirasjonsteorienes linjer, som sekkebetegnelse for hele det politiske sentrum, som pengemakt forkledd som demokrati, villig til å kaste den demokratiske fernissen om det økonomiske hegemoniet (borgerskapet) kommer i en utsatt posisjon. Eller om arbeiderklassen organiserer seg og krever for mye.

Så langt gir det altså for Marsdal mening å skrive at vi er i en epoke der «høyresida har forlatt liberalismen til fordel for autoritær styring». Langt på vei mener Marsdal at høyresiden, inkludert den liberale, er i ferd med å normalisere både Trump og Orbán. Marsdal antyder altså at høyresiden er på vei ned i det brune (igjen); at den er i ferd med å kaste «den individuelle friheten fra seg i veikanten som noe gammelt skrot» og at noen andre derfor må «bære frihetens fane gjennom dette århundre». Det er altså ikke småpoteter Marsdal serverer.

Det er ikke en ny epoke, slik Marsdal vil frem til, men en reboot av det vesentligste skisma i politikken overhodet, nemlig det som er å finne mellom demokrater og illiberale krefter. Selv har jeg blitt møtt med forakt fra ytre venstre når jeg har hevdet at nyere historie er – og har vært – en sivilisasjonskamp mellom frihet og autoritarianisme. Venstreside eller høyreside er sånn sett uinteressant. Illiberale regimer har samme modus operandi, selv om målene er ganske forskjellige, nemlig å ødelegge den liberale orden, inkludert maktfordeling og individets og mindretallets rett til beskyttelse fra stat og majoritet.

Hos det ytre venstre er man villig til å torpedere de liberale institusjonene til fordel for klassekamp, mens nasjonen gjør samme nytte hos høyresidens randsoner. Ikke sjelden sammenfaller høyre og venstre i det som blir omtalt som hesteskoen. Begge sider er enige om at de snakker på vegne av Folket.

Den som følger med i sosiale medier vil legge merke til at mye av det som kommer fra ytre venstre sammenfaller med standpunkter man finner på ytre høyre. Særlig hvis EU er tema. De (liberale) politiske elitene er livredde for folkemakta, er omkvedet. Nå sist utviste tospannet en rørende felles omtanke for de italienske høyrenasjonalistenes problemer med å danne regjering.

Det er heller ikke så lenge siden Klassekampen omtalte kritikken mot Ungarn for en «veritabel svertekampanje i europeisk offentlighet». Kontroll over sentralbank, pengepolitikk og domstolene «betyr ikke at Ungarn går i totalitær retning. Snarere kan det argumenteres for at det utvider demokratiet», skrev redaktør Braanen på lederplass.

Det er i det hele tatt påfallende at venstreradikale, som ellers er nådeløse mot høyresiden, viser så mye forståelse for den outrerte delen av den.

Marsdal sirkelargumenterer til fordel for Orbán, muligens uten at han skjønner det selv. I og med at Marsdal på sitt vis fremstiller Orbán som en forhåndsgitt evolusjon på høyresiden. Marsdal og Orbán er nok rørende enige om at de liberale elitene har skylda for det meste som er vondt i verden, selv om de åpenbart drar i helt forskjellige retninger ellers.

Imens, i den virkelige verden, får Orbán massiv kritikk av hele det «liberale» etablissementet og han har måttet tåle stort press fra EU. Men EU kan muligens også beskyldes for en viss naivitet da de har valgt å holde Orbán inne i varmen.

Spørsmålet her er jo om det er lurt å skyve Ungarn ut i kulda og over i armene på Putin.

Så får vi andre liberale demokrater leve i visshet om at autoritært tankegods er relativt broderlig fordelt mellom høyresiden og venstresiden. Det er åpenbart en skremmende tanke at mange konservative lever i en forestillingsverden der en konservativ kan være fullstendig illiberal. Heldigvis skal man lete relativt lenge blant norske oppegående på høyresiden som svermer om Trump, selv om de finnes. Men historien er som et glatt svaberg. Det finnes mange der ute med autoritære hang ups. På de politiske ytterkantene mangler den demokratiske intuisjonen.

Det er ikke så lenge siden Marsdal selv hyllet sosialismen i det 21. århundre, et prosjekt som fra dag én gikk til krig mot institusjonene: «Noen mener Hugo Chávez virker gal. Jeg mener han minner mer om Einar Gerhardsen … Men diktatur? Jeg har tvert imot oppdaget at denne mannen er mer folkevalgt enn de fleste statsledere. … Mye av det regjeringen Chávez nå går i spissen for, er faktisk ikke annet enn den samme velferdsstatlige politikk som mange nordmenn er så stolte av at Einar Gerhardsen og andre gikk i spissen for her hjemme.»

Sånn kan det gå. Skjønt «frihetens fane»?

Artikkelen er publisert hos VG 3.6.18.