Demokrati

Det liberale demokratiet trues av mer enn krig

Regjeringer på vårt eget kontinent bygger ned det demokratiet som har gitt dem makt.

Publisert: 29. mars 2023

Av Jette F. Christensen, skribent og statsviter.

For å kunne stå opp mot trusler mot det liberale demokratiet trenger demokratiske land en felles virkelighetsforståelse av hva som truer det.

Slik jeg ser det, er det liberale demokratiet utfordret av (minst) de følgende faktorene, som jeg har utdypet i et Civita-notat. Før du blir dystopisk: Den gode nyheten er at det er mulig å avverge dem.

Politisk villet nedbygging:

Når demokratiske institusjoner bygges ned, skjer det fordi noen vil det.

Når polske myndigheter svekker rettsstaten, avsetter nøytrale dommere og reduserer pressefriheten, skjer det fordi de ønsker svakere kontroll med makten.

Når eksempelvis Israels regjering forsøker å innføre en rettsreform som er en direkte trussel mot rettsstaten, er det fordi de med makt ønsker å få mer makt under mindre kontroll.

Hvorvidt det samlede antall demokratier i verden er i tilbakegang, kommer an på hvordan man måler. Men det man ikke kan måle seg bort fra, er at regjeringer på vårt eget kontinent bygger ned det demokratiet som har gitt dem makt. Det truer det liberale demokratiet hos flere enn dem selv.

Nedbygging av internasjonalt demokratisk rammeverk:

Institusjoner som FN og Europarådet er der for å sikre den verdensorden som har tjent oss vel siden andre verdenskrig.

I min tid som politiker satt jeg både i FNs generalforsamling og i Europarådet og så hvordan forslag og resolusjoner som var ment for å bygge ned rettigheter eller betydningen av dem, høstet stadig mer støtte.

Kinas forslag om å relativisere menneskerettigheter opp mot økonomisk vekst er bare ett eksempel.

Disse institusjonene ble bygget uten beredskap for at noen ville bruke deres eget rammeverk for å bygge dem ned. Uten slik beredskap er de sårbare.

Manglende evne til å stå imot:

USAs visepresident Kamala Harris brukte sikkerhetskonferansen i München til å fortelle om hvordan vi må stå opp for rettsstaten og den internasjonale verdensordenen.

Det er viktig, men det forplikter også demokratiske land på en ny måte. Deres egen evne til å stå opp for demokratiet, ute og hjemme, kan bli en sikkerhetstrussel mot dem selv, dersom de feiler.

Å feile i noe man prøver å få til, blir sett på som et tegn på svakhet. Det gjaldt i barnehagen, og det gjelder i sanksjonsteorien.

Når for eksempel EU proklamerer at de innfører nye virkemidler for å «redde rettsstaten i Polen», blir det oppfattet som et enormt nederlag for institusjonen som helhet dersom rettsstaten faktisk ikke blir reddet.

Det samme vil retorikken om «krigen mellom autokrati og demokrati», dersom demokratiske land ikke evner å ta vare på sine egne demokratiske institusjoner eller stå opp for rettsstaten der den er truet med annet enn våpen.

Valgpåvirkning og mangel på sannhet:

Å destabilisere eller påvirke valg eller narrativ er en salgsvare.

Den frie diskusjonen mellom oss foregår i stor grad på digitale plattformer som er eid av noen og kan manipuleres av andre.

Med en forretningsmodell der eier av plattformen ikke er ansvarlig for innholdet i annonser, men tilbyr innsikt i målgrupper som de er effektive overfor, er det uunngåelig.

Når Moldova betegner russiske falske nyheter som den største trusselen mot deres demokrati, bør alarmklokkene ringe.

Israelske Tal Hanans gruppe «Team Jorge» påstår å ha manipulert 30 valg verden over. De er ikke alene. Fremmede staters manipulering av sosiale medier for å øke konfliktnivået i samfunnet påvirket det amerikanske valget i 2016.

Manglende forståelse for digitale valg – og narrativpåvirkning og politikkens maktesløshet overfor private selskaper som eier det digitale ytringsrommet, kan være en trussel mot det liberale demokratiet.

Den samvittighetsfulle jobben som valgobservatører gjør på bakken, kan ikke avdekke skjulte operasjoner på nett.

Polarisering:

Det finnes helt legitime interessemotsetninger i alle land. Det er en del av det å være et samfunn.

Politisk styrt polarisering, der en regjering setter mennesker opp mot hverandre internt i landet, eller fremmede stater forsøker å destabilisere den politiske samtalen i et annet land, er en trussel mot det liberale demokratiet.

Polarisering er ikke noe man må bekjempe fordi det er ulekkert. Politisk styrt polarisering er en trussel mot det liberale demokratiet, fordi det er verktøy for demokratisk tilbakegang.

Samtidig som polariseringen i samfunnet har økt i de fem raskest autokratiserte landene, har de falt på indeksen over liberale demokratier. Ved høy polarisering er befolkningen mer tilbøyelig til å forlate demokratiske prinsipper for at deres syn skal vinne frem.

Det øker også muligheten for at politikere med en antipluralistisk agenda vinner valg.

Politisk irrelevans og mangel på deltagelse:

Det er enklere å forlate demokrati som styresett dersom man opplever at det ikke løser de problemene samfunnet eller enkeltpersoner har.

Lav valgdeltagelse, både i enkeltland og i EU, er ikke et signal om selvtilfredse borgere. Det er et signal om at politikere må gjøre politikken relevant. Om ikke annet så for å sikre det elektorale demokratiet som de har sin makt og legitimitet fra.

Det naturlige for politikken har alltid vært fremskritt. Nå er den internasjonale politikkens viktigste oppgave å kjempe for det bestående.

Da må institusjonene bli satt bedre i stand til å forsvare seg selv uten å bli diktert av diktatorer.

Da må rettsstaten forsvares, også når den kontrollerer makt hos demokratisk anlagte politikere, og når den trues hos nære allierte.

Da må politikk være et representativt sted. Internasjonale organisasjoner må lage en fornyet fortelling om hvorfor de er til, utover å bestå.

Da må situasjonsforståelsen om valgpåvirkning være like høy hos dem som ønsker frie valg, som hos dem som vil påvirke dem.

Da må sannhet finnes.

Som Kamala Harris avsluttet sin tale på sikkerhetskonferansen i München med å si:

«Colleagues, I do believe we all know when future generations look back at this moment, they will see that we understood the task before us and rose to the occasion.»

Det er helt sant. Og det forplikter. Også Kamala Harris.

Teksten er publisert i Aftenposten 27.3.2023.