Demokrati

Den tynne linjen mellom makt og maktmisbruk

Autoritær maktutfoldelse kan skje i det små.

Publisert: 23. november 2021

Mange kjenner nok sitatet fra Lord Acton: «Makt korrumperer. Absolutt makt korrumperer absolutt.» Makt finnes over alt. Samtidig er mulighetsrommet avgjørende for at makt blir til misbruk av makt.

Som med så mye annet som er ugreit i verden, har vi en tendens til å tenke at dette ikke egentlig angår oss. Hvem har vel ikke tenkt at selv om man vokste opp i Tyskland på 1930-tallet, ville man aldri i verden blitt nazist selv. Det er jo mulig, men ekstremt mange tyskere ble det. Hvorfor skulle akkurat du og jeg være annerledes?

Det er litt av det samme vi tenker om tyranner. Vi forestiller oss at de er skrudd sammen på en annen måte enn oss andre. Så komfortabelt er det nok dessverre ikke. Hvis omgivelsene våre forteller oss at det er helt greit å undertrykke andre eller misbruke makt, vil veldig mange gjøre det. Den amerikanske forfatteren Willam Gaddis snudde litt om på Lord Acton: Det er ikke makt som korrumperer folk. Det er folk som korrumperer makt.

En som har jobbet lenge med denne problemstillingen er den amerikanske statsviteren Brian Klaas, som i disse dager er aktuell med boken «Corruptible: Who Gets Power and How It Changes Us».

Klaas begynte sine studier på diktatorer. Han fant snart ut at diktatorer ikke bare finnes i diktaturer. De finnes i styrerom, i borettslag «eller, hvis du er uheldig», kunne Klaas fortelle i en episode av podkasten Bulwark, «som bøllete trener for det lokale guttefotballaget.» Klaas setter det på spissen, men poenget hans er innlysende på en måte som vi ikke alltid tenker godt nok over: Autoritær maktutfoldelse kan skje i det små.

Klaas viser til en artig undersøkelse. I New York hadde FN-diplomater utstrakt immunitet, de slapp for eksempel unna parkeringsbøter. I løpet av undersøkelsen fikk FN-ansatte 150 000 slike bøter, men altså uten å måtte betale dem. Når man så nærmere på tallene viste det seg at norske diplomater nesten aldri fikk bøter, mens diplomater fra korrupte land som Egypt og Jemen fikk hundrevis av bøter – per ansatt. Ikke overraskende, kanskje.

Men her kommer det interessante: Da New Yorks myndigheter satte ned foten og truet med sanksjoner, gikk antallet bøter dramatisk ned. Ikke nok med det: Før den strenge pekefingeren viste det seg at norske FN-ansatte ble sløve, antallet bøter skjøt i været. Hvorfor bry seg, når ingen andre gjør det?

Hva forteller det oss? Jo, selvsagt at vi lar oss disiplinere. Vi tar oss den frihet som er, eller oppleves som, legitim. Hva som er legitimt bestemmes av stat, kultur eller andre former for fellesskap. Eller sedvane for den saks skyld. Kollektiv legitimitet kan få groteske utslag, som under folkemord.

De fleste av oss stjeler ikke. Men hvis det var lov å stjele, ville langt flere gjøre det. Normer og regler er livsnødvendige for å få sivilisasjonen til å gå rundt. De hjelper oss også til å gjøre det rette, eller som noen vil hevde: Til å bli bedre som mennesker.

Noen vil mene at vi lar være å stjele fordi vi er rettferdige skapninger, andre vil hevde at vi ikke stjeler fordi vi er redde for å få en smekk på fingrene. Med andre ord: Er det «født sånn» eller «blitt sånn»?

«Vi vet ikke», sier Klaas. Implikasjonene er vidtrekkende. For å hindre folk fra å misbruke makt, må makt innenfor et hierarki roteres og holdes et øye med. «Mennesker som blir holdt litt i ørene er hyggelige mennesker», er et av Klaas´ litt spøkefulle argumenter.

Dette er altså ikke rakettforskning. Folk som har vilje til makt finnes over alt. Enda verre: De fleste av oss er nok tilbøyelige til å misbruke makt om vi får anledning til å gjøre det. Et liberalt samfunn, et sivilisert ordskifte, holder oss i tøylene, men har også en pedagogisk funksjon. Vi tar mer hensyn til hverandre – og mener det. Men ting kan snu, og det kan skje raskere enn det vi ønsker å tro.

I tider som er rolige og forutsigbare kan radikale, nedbrytende ideer bli behandlet stemoderlig, vi tar dem ikke helt på alvor. Men slike ideer blir utfordrende når båten begynner å gynge. Folk tilraner seg makt hvis de får mulighet til å gjøre det. Kontroll, maktfordeling, likhet for loven, slike ting, er altså både personlig og samfunnsmessig oppdragende.

Vi kan altså ikke se bort fra at vi selv kan la oss forlede av makt og de mulighetene makt uten kontroll kan gi – i alle fall for noen av oss. Selv om autoritære regimer er dårlig nytt for veldig mange borgere, er det også mange som høster god gevinst i dem, både politisk, karrieremessig og økonomisk.

Kort sagt har vi å gjøre med to arketyper autoritære: De ondsinnede, som søker makt for maktens skyld, typ den karismatiske sterke mannen. Og så har du alle de som griper anledningen. Oss selv, så å si. Problemet er at vi sannsynligvis ikke har noen «medfødte» sperrer for bruk av makt. Det viser for eksempel hvordan familie- og klanskulturer har utviklet seg gjennom tidene. Det er lenge siden den norske autoritære farsskikkelsen som raust delte ut ørefiker og holdt kvinnen i et jerngrep, var normen. Var mennesker før i tiden dårligere, mindre utviklede mennesketyper, enn det de er nå?

Nesten hele verden er «autoritær». Bare rundt 13 prosent av verdens land er liberale demokratier, der mindretallets rettigheter står sentralt i rettsordenen. Svært høy tillit mellom borgere og mellom stat og borger er mangelvare. I de aller fleste land i verden rår nepotisme og korrupsjon i en så stor grad at staten er mer eller mindre dysfunksjonell. I en autoritær stat er borgere flest uten frihet, mens makten har fritt spillerom.

For den som måtte leve i den villfarelse at liberale demokratier er gått ut på dato, mette på seg selv: Gresset er definitivt ikke grønnere på den andre siden. Selv om liberale demokratier har sin skjerv av både korrupsjon og maktmisbruk, sitter ingen forbryter trygt der det finnes likhet for loven. Autoritære stater har uten unntak (uansett hvilken ideologiske eller religiøse gren de sitter på) nesten umiddelbart forfalt til korrupsjon, nepotisme og hensynsløs maktbruk.

Hvorfor?

Fordi de kan.

Teksten er publisert i VG 21.11.2021.

Publisert: 17. januar 2022