Demokratier må alltid forberedes på krig
Hva kan krigen i Ukraina fortelle oss? Den er en bekreftelse på det vi egentlig burde ha visst, nemlig at rovdyrene finnes på ordentlig, i sanntid.
Publisert: 28. juli 2023
Det ikke er enkelt å spå, særlig om fremtiden. La meg likevel prøve på følgende: Demokratier vil alltid være i konflikt med tyrannier og autoritær motbevegelse.
Derfor er det ikke gitt at det vil finnes demokratier om, la oss si, to hundre år. Om demokratier fortsatt eksisterer, er det temmelig sikkert at disse vil leve både trangt og usikkert.
Og de må væpnes til tennene.
Egentlig er det ingen spådom, men en konstatering av verden slik den har vært helt siden moderne demokratiers spede begynnelse.
For selv om mange forestiller seg at krigen i Ukraina er et slags historisk vippepunkt, eller slutten på en æra, er det gode grunner til å betrakte den som en fortsettelse av normalen.
Antallet demokratier har i alle år etter andre verdenskrig vært i betydelig mindretall blant verdens nasjoner. Historisk sett er tiden med liberalt demokrati og menneskerettigheter som et lite øyeblikk å regne.
At blod flyter i strie strømmer, i skyttergraver, i utbombede byer og foran eksekusjonspelotongene, til forsvar for demokratienes overlevelse, er heller ikke nytt. Demokratiene overlevde andre verdenskrig, med et nødskrik.
Mange tiår i fred og fordragelighet (egentlig uutløst krigstilstand) har satt spor i den vestlige selvforståelsen. Vi har utviklet en selvkritisk offentlighet uten sidestykke i historien.
Det er ikke udelt positivt. Ikke sjelden får vi høre at Europa er skyld i all verdens lidelse, en slags eurosentrisme i revers. Det har gitt oss manglende entusiasme til å slåss for egne ideer.
Den historiske bevisstheten rundt den kalde krigen er for eksempel preget av et slags spillteoretisk utgangspunkt: Selv om Sovjetunionen og Kina var fæle diktaturer, var det vestlige motsvaret nesten like skittent. Les: Vietnamkrigen og Mccarthyismen.
Å sette totalitære, folkemorderiske regimer som Sovjetunionen og Maos Kina opp mot demokratiene i Vesten, selv på sitt aller verste, er naturligvis både saklig uproporsjonalt og moralpolitisk på viddene, men som fortelling har det likevel festet seg inn i vår tid.
Det går ut på at demokratiers feilslag er relevante motstykker til tyranniers fremferd. Putin og Xi, ja vel – men hva med krigene i Afghanistan og Irak? Dette er farlige regnestykker, som særlig Putin utnytter med stort begjær.
Den dagen vi mister av syne den helt vesentlige forskjellen på demokrati og tyranni, mister vi balansepunktet.
For demokratier vil alltid være ufullkomne, det gjøres store feil, og det skjer overgrep i demokratier.
Det ligger i demokratiets natur å trå feil, tenke feil og slemt og dermed også gjøre alvorlige feil. Men likevel: feil kan undersøkes, kritiseres og offentliggjøres.
Gode borgere i liberale demokratier preges ofte av det som kalles optimismebias: Det ordner seg. For globalt peker alle piler oppover: Mindre sykdom og fattigdom, flere får utdanning, globalisering.
Kombinert med klokkertro på hvor innlysende fordelene ved et liberalt demokrati er, vil alle brikker falle på plass. Selv de mest grusomme politiske ideer vil være sjanseløse i møte med denne innsikten. Troll sprekker i solen.
Men troll sprekker ikke alltid i solen.
Det er farlig å relativisere demokrati og frihet, som om det kun er ideer blant mange andre ideer. Men sånn er det. De fleste mennesker har gjennom tidene levd under autoritære tradisjoner og tyranniske regimer.
Liberalt demokrati er et komplisert lappeteppe av moderne ideer som til syvende og sist er helt avhengig av borgernes tillit. Demokrati er dessuten hardt arbeid for den enkelte.
Det er slitsomt å være tolerant. Demokrati fordrer selvbeherskelse, kompromiss og tålmodighet.
For hva er det vi egentlig bør frykte? Tyrannen, eller alle de som villig vekk gir bort all makt og innflytelse til en tyrann? Er mennesker demokratiske av «natur»?
I boken «Schadenfreude» skriver kulturhistorikeren Tiffany Watt Schmitt overbevisende om hvordan «mennesker føler seg bedre når det skjer fæle ting med andre mennesker», og da særlig mot mennesker i en rivaliserende gruppe. «Vår følelse av solidaritet som innbyggere er kritisk lav – lavere enn det minimum som kreves for at demokratier skal bestå», skriver Vlad Vexler på Twitter.
Demokratier er ikke bare fred og fordragelighet. Demokratier er konfliktskapende.
Fordi tyranner hater og frykter demokrati og rettsstat. Dessverre er det også slik at svært mange mennesker ønsker tyranner velkommen. Minst 75 prosent av russerne støtter Putin og nedslaktingen i Ukraina.
Det er selvsagt nedslående. Men demokratiet er ikke bare utsatt for ytre fiender. Den nasjonalistiske autoritære vekkelsen som hjemsøker Vesten, ledsaget av Orban og Trump (og ja, lets face it: Putin) rir på en solid bølge av hevngjerrighet og skadefryd.
Kulturkrigen er jazz for hevngjerrighet. Altfor mange, særlig på høyresiden, spiller med.
Demokratier har også en innebygd selvmordsknapp. Ikke bare tolererer de ideer og partier som på ulike vis vil avskaffe demokratiet. De finansierer dem. Kommunister betraktes som søte langt inn i borgerlige salonger.
Partier og bevegelser som vil avskaffe demokratiet, er velkomne i det demokratiske fellesskapet. Naturligvis går ikke toleransen den andre veien. I et autoritært samfunn forbys «samfunnsnedbrytende» virksomhet.
Det er lett å gå seg «liberalt vill», å miste jording.
Vi bør ikke glemme at det for ikke så lenge siden var de som synes det var en god idé å slippe kineserne og russerne løs på kritisk infrastruktur. Forestillingen om handel som demokratisk katalysator har fått seg en knekk.
Støyende småkamper, for eksempel om kjønn fremstår provinsielle sammenlignet med det som står på spill. Hva er riktig bruk av personlig pronomen under fascismen? Hvor var de ukrainske flaggene under Pride?
Dagens ytringsfrihetsdebatt er havnet på et sidespor der forestillingen om det liberale demokratiets grenseløshet florerer. Tanker sprer seg om at en enslig koranbrenners rett til orkesterplass veier tyngre enn et demokratis mulige sikkerhetspolitiske overlevelse.
Se for deg en nazist i SS-uniform som brenner toraen utenfor en jødisk barnehage. Nettopp fordi handlingen er så ekstrem, er dette for noen et eksempel på demokratiets eksemplariske helsetilstand. Imens er jødisk identitet igjen blitt en farlig markør i Europa.
Den kanskje merkeligste forestillingen av dem alle er at vi skal gå i dialog med og kompromisse med tyrannier. For krig er alltid verre enn alternativet. Veldig mange har satt pris på den tanken, den er jo så godt ment. Vi glemmer fort.
Hva kan krigen i Ukraina fortelle oss? Den er en bekreftelse på det vi egentlig burde ha visst. Ikke minst i vårt forhold til Russland. Og, kan man anta, etter hvert også for Kina. Krigen forteller oss at rovdyrene finnes på ordentlig, i sanntid.
Russlands krigsstrategi består i å bombe kornlagre, i hungersnød. «Sulten er vårt eneste håp», sier propagandisten Margarita Simonjan, helt uten filter. «Gulag skulle tilhøre fortiden. Nå tilhører det nåtiden», skriver forfatteren av standardverket om det sovjetiske konsentrasjonsleirsystemet, historikeren Anne Applebaum.
Det er funnet 40 fangeleirer i Russland og Belarus, samt 63 formelle og uformelle fengsler i det okkuperte Ukraina, med 10 000 internerte ukrainere. Kinas «nye» konsentrasjonsleirer? De har vi visst om i årevis.
Demokratier er ingen søndagsskole. Demokratier må være innstilt på at verden kan falle fra hverandre‚ selv i vårt nabolag. Når rovdyra spyr ut dehumaniserende edder og galle i år etter år, må vi ta det på alvor.
Vestlige politikere kvier seg for å øke forsvarsbudsjettene så det virkelig monner. Det koster penger … de må tas etsteds fra. Å beskytte demokratiet blir derfor til en salderingspost. Velgerne vil kanskje ikke belønne den som styrker forsvarsverket, men unnlatelse er å bryte med samfunnskontrakten. Borgernes frihet og sikkerhet teller mest.
Demokratier må være forberedt på – og villige til – å erklære krig mot tyrannen.
Ukraina trenger kampfly og langtrekkende artilleri. Hvis demokratier ikke bevæpnes, både bokstavelig og intellektuelt, er det finito.
Det er lærdommen. I fortid, nåtid og fremtid.
Derfor er det ikke gitt at det vil finnes demokratier om, la oss si, to hundre år. Om demokratier fortsatt eksisterer, er det temmelig sikkert at disse vil leve både trangt og usikkert.
Og de må væpnes til tennene.
Egentlig er det ingen spådom, men en konstatering av verden slik den har vært helt siden moderne demokratiers spede begynnelse.
For selv om mange forestiller seg at krigen i Ukraina er et slags historisk vippepunkt, eller slutten på en æra, er det gode grunner til å betrakte den som en fortsettelse av normalen.
Antallet demokratier har i alle år etter andre verdenskrig vært i betydelig mindretall blant verdens nasjoner. Historisk sett er tiden med liberalt demokrati og menneskerettigheter som et lite øyeblikk å regne.
At blod flyter i strie strømmer, i skyttergraver, i utbombede byer og foran eksekusjonspelotongene, til forsvar for demokratienes overlevelse, er heller ikke nytt. Demokratiene overlevde andre verdenskrig, med et nødskrik.
Mange tiår i fred og fordragelighet (egentlig uutløst krigstilstand) har satt spor i den vestlige selvforståelsen. Vi har utviklet en selvkritisk offentlighet uten sidestykke i historien.
Det er ikke udelt positivt. Ikke sjelden får vi høre at Europa er skyld i all verdens lidelse, en slags eurosentrisme i revers. Det har gitt oss manglende entusiasme til å slåss for egne ideer.
Den historiske bevisstheten rundt den kalde krigen er for eksempel preget av et slags spillteoretisk utgangspunkt: Selv om Sovjetunionen og Kina var fæle diktaturer, var det vestlige motsvaret nesten like skittent. Les: Vietnamkrigen og Mccarthyismen.
Å sette totalitære, folkemorderiske regimer som Sovjetunionen og Maos Kina opp mot demokratiene i Vesten, selv på sitt aller verste, er naturligvis både saklig uproporsjonalt og moralpolitisk på viddene, men som fortelling har det likevel festet seg inn i vår tid.
Det går ut på at demokratiers feilslag er relevante motstykker til tyranniers fremferd. Putin og Xi, ja vel – men hva med krigene i Afghanistan og Irak? Dette er farlige regnestykker, som særlig Putin utnytter med stort begjær.
Den dagen vi mister av syne den helt vesentlige forskjellen på demokrati og tyranni, mister vi balansepunktet.
For demokratier vil alltid være ufullkomne, det gjøres store feil, og det skjer overgrep i demokratier.
Det ligger i demokratiets natur å trå feil, tenke feil og slemt og dermed også gjøre alvorlige feil. Men likevel: feil kan undersøkes, kritiseres og offentliggjøres.
Gode borgere i liberale demokratier preges ofte av det som kalles optimismebias: Det ordner seg. For globalt peker alle piler oppover: Mindre sykdom og fattigdom, flere får utdanning, globalisering.
Kombinert med klokkertro på hvor innlysende fordelene ved et liberalt demokrati er, vil alle brikker falle på plass. Selv de mest grusomme politiske ideer vil være sjanseløse i møte med denne innsikten. Troll sprekker i solen.
Men troll sprekker ikke alltid i solen.
Det er farlig å relativisere demokrati og frihet, som om det kun er ideer blant mange andre ideer. Men sånn er det. De fleste mennesker har gjennom tidene levd under autoritære tradisjoner og tyranniske regimer.
Liberalt demokrati er et komplisert lappeteppe av moderne ideer som til syvende og sist er helt avhengig av borgernes tillit. Demokrati er dessuten hardt arbeid for den enkelte.
Det er slitsomt å være tolerant. Demokrati fordrer selvbeherskelse, kompromiss og tålmodighet.
For hva er det vi egentlig bør frykte? Tyrannen, eller alle de som villig vekk gir bort all makt og innflytelse til en tyrann? Er mennesker demokratiske av «natur»?
I boken «Schadenfreude» skriver kulturhistorikeren Tiffany Watt Schmitt overbevisende om hvordan «mennesker føler seg bedre når det skjer fæle ting med andre mennesker», og da særlig mot mennesker i en rivaliserende gruppe.
Demokratier er ikke bare fred og fordragelighet. Demokratier er konfliktskapende.
Fordi tyranner hater og frykter demokrati og rettsstat. Dessverre er det også slik at svært mange mennesker ønsker tyranner velkommen. Minst 75 prosent av russerne støtter Putin og nedslaktingen i Ukraina.
Det er selvsagt nedslående. Men demokratiet er ikke bare utsatt for ytre fiender. Den nasjonalistiske autoritære vekkelsen som hjemsøker Vesten, ledsaget av Orban og Trump (og ja, lets face it: Putin) rir på en solid bølge av hevngjerrighet og skadefryd.
Kulturkrigen er jazz for hevngjerrighet. Altfor mange, særlig på høyresiden, spiller med.
Demokratier har også en innebygd selvmordsknapp. Ikke bare tolererer de ideer og partier som på ulike vis vil avskaffe demokratiet. De finansierer dem. Kommunister betraktes som søte langt inn i borgerlige salonger.
Partier og bevegelser som vil avskaffe demokratiet, er velkomne i det demokratiske fellesskapet. Naturligvis går ikke toleransen den andre veien. I et autoritært samfunn forbys «samfunnsnedbrytende» virksomhet.
Det er lett å gå seg «liberalt vill», å miste jording. Vi bør ikke glemme at det for ikke så lenge siden var de som synes det var en god idé å slippe kineserne og russerne løs på kritisk infrastruktur. Forestillingen om handel som demokratisk katalysator har fått seg en knekk.
Dagens ytringsfrihetsdebatt er havnet på et sidespor der forestillingen om det liberale demokratiets grenseløshet florerer. Tanker sprer seg om at en enslig koranbrenners rett til orkesterplass veier tyngre enn et demokratis mulige sikkerhetspolitiske overlevelse.
Se for deg en nazist i SS-uniform som brenner toraen utenfor en jødisk barnehage. Nettopp fordi handlingen er så ekstrem, er dette for noen et eksempel på demokratiets eksemplariske helsetilstand. Imens er jødisk identitet igjen blitt en farlig markør i Europa.
Den kanskje merkeligste forestillingen av dem alle er at vi skal gå i dialog med og kompromisse med tyrannier. For krig er alltid verre enn alternativet. Veldig mange har satt pris på den tanken, den er jo så godt ment. Vi glemmer fort.
Hva kan krigen i Ukraina fortelle oss? Den er en bekreftelse på det vi egentlig burde ha visst. Ikke minst i vårt forhold til Russland. Og, kan man anta, etter hvert også for Kina. Krigen forteller oss at rovdyrene finnes på ordentlig, i sanntid.
Russlands krigsstrategi består i å bombe kornlagre, i hungersnød. «Sulten er vårt eneste håp», sier propagandisten Margarita Simonjan, helt uten filter. «Gulag skulle tilhøre fortiden. Nå tilhører det nåtiden», skriverforfatteren av standardverket om det sovjetiske konsentrasjonsleirsystemet, historikeren Anne Applebaum.
Det er funnet 40 fangeleirer i Russland og Belarus, samt 63 formelle og uformelle fengsler i det okkuperte Ukraina, med 10 000 internerte ukrainere. Kinas «nye» konsentrasjonsleirer? De har vi visst om i årevis.
Demokratier er ingen søndagsskole. Demokratier må være innstilt på at verden kan falle fra hverandre‚ selv i vårt nabolag. Når rovdyrene spyr ut dehumaniserende edder og galle i år etter år, må vi ta det på alvor.
Demokratier må være forberedt på – og villige til – å erklære krig mot tyrannen.
Ukraina trenger kampfly og langtrekkende artilleri. Hvis demokratier ikke bevæpnes, både bokstavelig og intellektuelt, er det finito.
Det er lærdommen. I fortid, nåtid og fremtid.
En redigert versjon av innlegget er publisert i VG 26.7.2023.