Første klasse. Det året vi lærte bokstavene er en bok som burde vært pensum for landets utdanningspolitikere. Det er en lettlest, optimistisk og rørende bok om livet på innsiden av norsk skole.

Terroren 7. oktober og den påfølgende aktivismen er den perfekte krisen for Brendan O’Neill. Men deler av stoffet i hans nye bok hadde fortjent dypere behandling.

Bøhn viser hvor viktig saklighet er i møte med uenighet. Det bringer diskusjoner fremover mot sannhet, men det gir oss også følelse av mening

Timothy Snyder får fram at fridomen har mange dimensjonar.

I Kjetil B. Alstadheims nye bok om EU kommer nei-siden dårligst ut. Det er ikke så rart, siden han ønsker en ny EU-debatt.

Hvit makt gir oss stort sett en god og nødvendig analyse. Den bør leses av mange som nødvendig folkeopplysning. Alt ligger til rette for det i Raknes’ direkte og ujålete språk.

Antologien «Franske tilstander» gir en god innføring i hvorfor Frankrike er som det er. Dersom man virkelig ønsker å gå i dybden, ikke bare skrape overflaten, er dette derimot ikke boken for deg.

Sollund er på sitt beste når hun påpeker våre begrensninger og verdien av uenighet.

Kjersti Løken Stavrums friskmelding av det norske ordskiftet er godt ment, og tidvis vel utført, men mangler analytisk beredskap. Eller for å si det på en annen måte: Alt kan se bra og fint ut, helt til det plutselig ikke er det lenger.

Borgerlige som ønsker en mindre stat, er ofte for visjonære selv. Borgerlig politikk må gå mer «jordnært» til verks, om vi skal bremse veksten i offentlig sektor og redusere omfanget av velferdsstaten.

Selv om Applebaum har skrevet en pessimistisk bok, og selv konstaterer at den regelstyrte verdensordenen muligens er død, er hun fortsatt en idealist som tror på demokratiet.

Sjansene er små for at Vesten kan få til endringer i Afghanistan, men Ayesha Wolasmals bok gjør en god innsats for å gi noen av problemene i landet oppmerksomheten de fortjener.

Kunne vi trengt en ny «Finn Lied» for vår tid? Det er et betimelig spørsmål etter å ha lest biografien om motstandsmannen, samfunnsbyggeren og FFI-direktøren.

Helge Røeds nye bok tilgjengeliggjør hovedarkitekten bak den norske etterkrigstidens planøkonomiske styringssystem – og en av Arbeiderpartiets viktigste strateger.

Jette F. Christensen etterlyser ein debatt om forholdet vårt til EU.

Jette Christensen løfter frem flere interessante problemstillinger når hun tar for seg ti sårbarheter i demokratiet. Men boken kunne gjerne gått mye dypere.

Liberalismen, spesielt i dens idépolitiske versjon, lever videre i beste velgående. Nils Karlsons bok er et kjærkomment bevis på det.

Anders Krab lykkes ikke i å gi oss et klart svar på hva borgerlighet burde være, men forsøket hans burde inspirere borgerlige, også i Norge, til å fornye det borgerlige språket.

Hverven har gjort et solid dypdykk inn i filosofien hans, i tillegg til å grave frem mye viktig og interessant fra Hegels liv, som også var ukjent for meg.

Takk til Espen Gamlund for å ha åpnet en filosofisk diskusjon om takknemlighet.

Weekendavisens stjerne kritiserer både det antisemittiske venstre og Israels høyreradikale regjering i harde ordelag, men nøler når det gjelder bombingen av Gaza.

Advarer mot fantasikulturen fire futuristiske teknokrater har bidratt til å fremme, og nihilismen og kynismen den samme fantasikulturen er i ferd med å spre rundt i det amerikanske samfunnet.

Hege Duckerts biografi gir Katti Anker Møller æren hun fortjener som en sterk foregangskvinne i kampen for retten til å bestemme over egen kropp.

Stein Reegårds bok om EØS-avtalen er en nyttig påminnelse om hva avtalen er og ikke er, og av hvor viktig det er for Norge ikke å overfortolke den.

Ingen grunn til å frykte et propagandaskriv når Jonas Bals gir seg i kast med historien om fagbevegelsens kamp mot fascisme. Bals er politisk, men driver ikke med spinn, og bør leses av alle historieinteresserte.

Et overbevisende forslag til WTO-reform.

Simon Strangers bok utforsker viktige sider ved antisemittismen som nå igjen er aktualisert.

Religion og vitenskap har levd side om side gjennom menneskets historie. Nick Spencers håp og hypotese er at de begge vil gi verdifulle bidrag i den videre teknologiutviklingen.

Charles Dunst setter søkelyset på hvordan vi skal styrke demokratiene i en vanskelig tid.

Økonomen som forbandt menneskeverd med markedskonkurranse.

Ian Burumas bok om kollaboratører under andre verdenskrig viser hvordan omstendighetene kan drive noen til forkastelige handlinger.

Torbjørn Røe Isaksen leverer en lesverdig diagnose av vår pessimistiske samtid. Men hvor blir det av temperatur og kampvilje?

Gnisten til optimisme hos Bennike ligger i at ideene til løsninger på kriser er tilgjengelige.

Et solid litterært bidrag til det norske ruspolitiske ordskiftet