Charles Dunst: Defeating the Dictators: How Democracy Can Prevail in the Age of the Strongman

Kan demokratiet slå tilbake?

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Charles Dunst setter søkelyset på hvordan vi skal styrke demokratiene i en vanskelig tid.

Demokratiets tilbakegang og det påfølgende autokratiets vekst har vært det dominerende narrativet i snart et tiår. Og ikke uten grunn. I hvert fall hvis vi skal tro ulike demokratiindekser (V-Dem, Freedom House, The Economist, Democracy Index etc.) – og det er det grunn til å gjøre. Autokratiets vekst, eller snarere hvordan demokratiene igjen kan komme på offensiven, er tema i Charles Dunsts nye bok, Defeating the Dictators: How Democracy Can Prevail in the Age of the Strongman(Hodder & Stoughton 2023). Dunsts bakgrunn som journalist i Asia og nestleder for forskning og analyse i konsulentselskapet Asia Group, samt fellow ved Center for Strategic and International Studies, gjør ham særlig kvalifisert til å skrive om utviklingen. Du kan også sjekke hans bidrag på Francis Fukuyamas nettside American Purpose.

Temaet skulle etter hvert være velkjent for Minervas lesere, og forsterkes naturligvis av Donald Trumps daglige angrep på demokratiske institusjoner. Og la det være ingen tvil; utviklingen i USA er viktigst. Skulle Trumps langvarige underminering av det liberale demokratiet lykkes, vil det knapt finnes en bedre gave til autokrater som Vladimir Putin og Xi Jinping. Men diskusjonen om demokratiets tilbakegang og fremtid er større enn USA, noe Dunst vektlegger. I mange vestlige demokratier sliter samfunnene med fallende tillit og manglende ansvarliggjøring av politikere – eller i det minste en persepsjon av at politikere ikke holdes ansvarlig (accountability). Legger vi til økt ulikhet eller igjen persepsjonen av at systemet er rigget i de rikestes favør, så forklarer det mye av problemene i de demokratiske landene, ifølge Dunst. 

Som alltid når man skal løse problemer, er det en stor fordel å få en tydelig diagnose, og problemene Dunst beskriver, er i stor grad de samme som andre demokratiforskere har fremhevet. Derimot er det mer utfordrende å foreslå konkrete løsninger, fordi det er veldig mye enklere å bryte ned tillit enn å bygge opp tillit. Og hvis man skal oppsummere den store forskjellen på demokratiske stater og autoritære stater, så er det fenomenet tillit: Den fundamentale troen på at demokratiske ledere først og fremst representerer sine velgere, fremfor å bruke politikken som et verktøy for personlig berikelse og nepotisme. Det er nettopp av den grunn at Vladimir Putin gjennom sine påvirkningskampanjer er opptatt av å undergrave tilliten velgerne har til sine demokratisk valgte ledere, ettersom tilliten som eksisterer mellom ledere og velgere er den viktigste kapitalen demokratiet har, og den største mangelen autokrater har. 

Så hvordan bygger man, for ikke å si gjenoppbygger man, tillit i demokratiske samfunn? Dunst har flere forslag, blant annet vektlegger han betydningen av mer gjennomsiktighet, hvor myndighetenes beslutninger og pengebruk blir mer tilgjengelig for velgere flest. Nå er dette og de fleste andre problemer som beskrives i Dunsts bok mindre relevante i Norge enn i andre land, all den tid vi bor i et veldig godt fungerende demokrati, men for mange andre land, også vestlige demokratier, er større transparens i offentlig byråkrati utvilsomt en del av løsningen. 

Apropos løsninger, en av de mest interessante sidene ved boken er der hvor forfatteren henter inspirasjon: Singapore. Det skyldes ikke at Dunst er en tilhenger av de mer undertrykkende sidene ved bystaten, men derimot at bystaten gjennom å kultivere åpenhet og sanksjonere korrupsjon og nepotisme faktisk scorer vesentlig høyere på tillit blant sine borgere enn hva tilfellet er i mange demokratier. Dunst trekker inn lignende eksempler fra Vietnam (koronahåndteringen) og De forente arabiske emirater (bekjempelse av korrupsjon), som jeg først stusset på. Imidlertid understreker Dunst at det kan høres suspekt ut å bruke målinger fra autoritære stater som basis for tillit, all den tid statenes styreform ikke gjør at de utstråler tillit. Dette paradokset mener Dunst målingene har tatt hensyn til. Jeg føler meg ikke overbevist, men uansett er det ingenting i veien for å la seg inspirere av autoritære regimer, hvis formålet er å forbedre demokratiet. Tilfellet Singapore er, i mangel på bedre ord, fascinerende. Bystatens særegne utvikling lar seg neppe kopiere noe sted, og aller minst i autoritære stater. Imidlertid bør vi absolutte undersøke mulighetene for å lære. Jeg er i motsetning til Dunst ingen ekspert på Singapore, men jeg tenker at suksessen i bystaten kommer mer på tross av enn på grunn av dens repressive styreform. 

Det er lett å glemme, især for de av oss som i dag lever i velfungerende demokratier, at denne styreformen er en parentes i menneskets historie. De aller fleste mennesker som har tilbrakt tid på jorden, har levd i ekstrem fattigdom og ufrihet. Liberale demokratier tilhører det absolutte unntaket i historien. Det er lett å glemme når det er ens sosiale og politiske doxa. Jeg deler ikke alle analysene eller løsningene. Ikke desto mindre evner Dunst å sette søkelyset på hvordan vi skal styrke demokratiene i en vanskelig tid. Det er et prosjekt vi som demokratiske borgere bør slutte helhjertet opp om.

Innlegget er publisert i Minerva nr. 4/2023.