Terskelen for mistenkeliggjørende kritikk har blitt for lav
Det er slående hvor lav toleransen nå er blitt i Norge for de som er eller antas å være rike, eller som forbindes med dem. Det er verst på sosiale medier. Der ser det ikke ut til å være noen grense for hva man kan si og mene, bare man kan forsvare seg med at man sparker oppover. Nå er det mye også i tradisjonelle medier, og når dekningen forfaller til en slags simpel mistenkeliggjøring, er terskelen for kritikk blitt for lav. Kristin Clemet blogger.
Publisert: 4. mai 2020
Høsten 2018 deltok jeg i en debatt på KåKå-festivalen i Stavanger, der de spurte: “Har de rike blitt en pariakaste?”
Bakgrunnen for at spørsmålet ble stilt, var at Stein Erik Hagen året før hadde uttalt til Dagens Næringsliv at det å være rik i Norge hadde “blitt et skjellsord”, hvoretter en debattant på venstresiden straks twitret at den nye definisjonen på en “pariakaste” måtte være “Norges rikeste”. Mediene ringte rundt til andre rike for å få kommentarer, men ingen ville stille til intervju.
Vi som deltok i debatten i Stavanger, var alle enige om at de rike ikke er noen pariakaste i Norge.
Men han som representerte de rike i panelet, Kristoffer Stensrud, som for øvrig også har etablert KåKånomics-festivalen, la til et par ting: Er man rik, må man være veldig forsiktig med hva man sier og hva man gjør.
At man bør være forsiktig med hva man sier og gjør, er på mange måter opplagt. Det bør alle være. Noe tilhører den private sfære – mens andre ting kan passere i det offentlige rom. Det er mange måter å virke støtende på andre mennesker på, så det å ha empati med og ta hensyn til andre, er alltid bra.
Likevel syns jeg det er slående hvor lav toleransen nå er blitt i Norge for de som er eller antas å være rike, eller som forbindes med dem. Det er verst på sosiale medier. Der ser det ikke ut til å være noen grense for hva man kan si og mene, bare man kan forsvare seg med at man sparker oppover.
Men nå er det mye også i tradisjonelle medier, i den senere tid utløst av ansettelsen av Nicolai Tangen som sjef for oljefondet. Det virker av og til som om man ikke lenger behøver å argumentere. Det holder å peke på noe eller noen (antatt) rike som man ikke liker, eller noen som forbindes med dem, hvoretter det nærmest skal være underforstått at man selv står for noe finere, mer aktverdig og godt. Det virker nesten som om enkelte poserer i sin egen negative omtale av andre.
Noe av det mer tankevekkende jeg har lest i denne sjangeren, er en artikkel av politisk redaktør i Dagsavisen, Lars West Johnsen.
Her får Nicolai Tangen og de øvrige deltakerne på USA-seminaret hans gjennomgå, blant annet fordi de brukte Chatham House-regelen. Det er en regel som brukes på noen møter, og som innebærer at du kan dele all den informasjonen du får på møtet, med andre – men ikke hvem som sa hva.
Johnsen harselerer med begrepet, som han bare såvidt har hørt om, og siden ingen av vennene hans har hørt om det heller, konkluderer han med at dette er et slags “stammespråk, som definerer deg inn eller ut”. Det er et språk for “et visst sjikt” i samfunnet, og et uttrykk for egoisme og mangel på norsk folkelighet.
Jeg er enig med Johnsen i at Chatham House-regelen ikke er noe alle vet hva er. Men at ikke alle vet noe, er ikke så uvanlig. Det vrimler med mer eller mindre innforståtte regler for adferd og stammespråk i de fleste miljøer, og det gjelder til de grader også i pressen. Men at en erfaren journalist nesten ikke har hørt om Chatham House-regelen virker kanskje litt rart.
For egen del kan jeg si at Chatham House-regelen er et uttrykk jeg har hørt mange ganger og i mange år. Det er sjelden det blir presisert at vi følger Chatham House-regelen i norske møter, men i praksis skjer det ofte: Alt som sies, kan gjengis – det er bare ikke god kutyme å si akkurat hvem som sa hva. Dette er et prinsipp vi følger i Civita for eksempel når vi har møter i vårt kvinne-alumni. Forsamlingen vokser, men for tiden møter cirka 70 – 80 kvinner, som ofte er i starten av karrieren og i ferd med å etablere familie. Mange spørsmål melder seg, og vi pleier å invitere litt eldre, som regel godt kjente, kvinner som innledere, og som har erfaringer de kan dele. Mange ville ikke tatt ordet på et slikt møte, hvis det var fritt frem for å fortelle hvem som sa hva etterpå til hvem som helst. Og flere av innlederne ville ikke vært så ærlige som de er, hvis det kunne stå i avisen dagen etter. Derfor er regelen at alle synspunkter kan deles med andre, men vi sier ikke hvem som sa hva.
Å følge en slik regel er altså ikke kritikkverdig i seg selv. I noen tilfeller kan det være en forutsetning for å få en åpen og ærlig debatt. Dessuten er det ikke riktig som Johnsen skriver, at det betyr at “det som sies i gruppa, blir i gruppa”. Informasjonen man får, kan brukes fritt.
Det andre Johnsen anklager Tangen for, er at han har “bygd nettverk”.
Det viser seg nemlig at Henrik Syse, Fredrik Sejersted og Nicolai Tangen har gått på russisk-kurs sammen da de var i militæret på 1980-tallet, og det er visst mistenkelig: Det kan jo ikke være helt tilfeldig at Henrik og Fredrik er sønner av sine fedre? Det er tross alt Jan P. Syse og Francis Sejersted vi snakker om. Så kanskje Tangen, som 19-åring, siktet seg inn på akkurat disse to på grunn av “stamtavlene” deres? At han rett og slett traff to andre gutter, som da var 20 og 21 år, og som han bare ble venner med, er vel tross alt ikke helt troverdig?
Jeg aner ikke hvilken utdanning Johnsen selv har. Men det er tydelig at han er veldig mistenksom overfor mennesker som studerer visse steder og får venner – eller “kontakter” som han kaller det – mens de studerer. For som han skriver: “De smarteste vet at det ikke bare handler om fag, men minst like mye om å knytte kontakter”. Og Tangen var visst en “ekstrem relasjonsbygger” både på NHH i Bergen og på Wharton i Philadelphia, USA.
Og bare hør: En direktør, som har gått på NHH, og som Kapital snakket med for noen år tilbake, fikk “et nettverk av mennesker som fortsatt er hans venner i Oslo”.
Hvordan skal vi egentlig forstå det? Burde de ikke vært hans venner lenger?
Johnsen svarer ikke på det, men glir i stedet sømløst over til å skrive litt om korrupsjon, men understreker at det blir litt for “vulgært og gjennomsiktig”, og at “en direktør” han har snakket med, mener at det (altså korrupsjon?) er “for farlig”. Men, skriver Johnsen, “ringen utafor de næreste, er sterk valuta når det skal rekrutteres til jobber. Denne sfæren er vanskeligere å få øye på for brysomme journalister. En tjeneste er den neste verdt. For noen er dette nærmest instinktivt. “De får det inn med morsmelka”, sier direktøren med bakgrunn fra NHH til meg.”
Jeg har gått på NHH selv.
Der fikk jeg veldig mange venner, og jeg har mange av dem den dag i dag. De er gode, vennlige og ansvarsfulle mennesker, enda noen av dem også er eller har vært direktører. Jeg tror heldigvis aldri jeg har tenkt på dem som “kontakter”.
Jeg har også vært inne i ganske mange rekrutteringsprosesser. Jeg har rekruttert noen selv, jeg blir spurt til råds, jeg har vært referanse, og jeg er blitt (forsøkt) rekruttert. Men jeg må ærlig talt si at jeg ikke forstår hva Johnsen mener. Bør vi ikke være referanser for eller komme på kandidater som vi kjenner eller vet om? Skal vi bare rekruttere, anbefale eller fraråde mennesker vi ikke kjenner? Eller er det generelt illegitimt å være en referanse?
Og hvorfor mer enn antyder Johnsen at folk, som for eksempel har gått på NHH, er korrupte og sørger for å få folk inn i posisjoner de ikke kan få på en legal og legitim måte? Har han belegg for å påstå noe slikt? Og er det god tone bare å spre mistanken under henvisning til en anonym direktør?
Lars West Johnsen graver dype grøfter mellom seg selv, sine egne venner og nettverk, som han åpenbart må betrakte som etisk patent – og “de andre”, som åpenbart ikke er det. Han kjenner riktig nok ikke de andre, og hvem de er, er ikke helt klart, men vi får et luftig inntrykk: De er rike eller kjenner noen som er rike. De er sønner av en slags nesten-adel, og de er nærmest kyniske nettverksbyggere. Og først og fremst: De er suspekte og halv-korrupte.
Lars West Johnsen er dessverre ikke alene.
En mer elegant variant av sjangeren er Aage Borchgrevinks artikkel i Dagbladet i går, Hvite gutter leker best.
Mange, i hvert fall på Twitter, syns den er fantastisk. Noen mener den er helt “to the point”, andre sier at det er satire – men jeg blir også litt nedstemt av å lese den. Jeg oppfatter den også som sjikane.
Det finnes mange grelle eksempler på hvor ille dekningen av rike næringslivsledere kan være – men det er heldigvis også noe som er i fremgang.
Flere mediehus satser nå mer på økonomi og næringsliv, og det er veldig bra. Da kan vi kanskje også få lære mer om hva rikdom stort sett er i Norge, nemlig bedrifter og arbeidsplasser.
Mediene skal og må granske all makt kritisk. Men kritisk journalistikk bør også være konstruktiv og kunnskapsbasert. Og journalistikken må også rette et kritisk søkelys mot seg selv.
Når dekningen forfaller til en slags simpel mistenkeliggjøring, er terskelen for kritikk blitt for lav.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 4. mai 2020.
Mer fra bloggen
9-årig skole og andre skolepolitiske veivalg
På vei mot heldagsskole?
Den egentlige danske innvandringshistorien
Lite gjennomtenkt kritikk fra Dagbladet og Klassekampen om Avkommersialiseringsutvalget
Vil eierbeskatningen øke enda mer i neste stortingsperiode?
