SSB-debatten: Vanvittig av Navarsete
Navarsete har ingen dokumentasjon for sine påstander om hva som er bakgrunnen for konflikten i SSB, og hun synes ikke å ha særlig kunnskap om eller innsikt i den faglige debatten hun prøver å uttale seg om, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 8. november 2017
På Politisk kvarter i dag fremkom det at stortingsrepresentant Liv Signe Navarsete fra Senterpartiet ikke har tillit til SSB.
SSB er Norges statistiske sentralbyrå – en svært viktig institusjon. Det er slike institusjoner som rammer inn «den norske modellen», og som bidrar til at vi har det gode og stabile samfunnet vi har. Også andre land har selvsagt slike institusjoner, men jo mer solide de er, og jo høyere tillit de har – jo, bedre er det for vår evne til å bygge og bevare et godt samfunn.
Derfor er det selvsagt uheldig at det har blitt så mye bråk rundt institusjonen i det siste. At det er blitt slik, har nok flere årsaker, men det har dels med gjennomføringen av en omorganiseringsprosess å gjøre og dels med faglig uenighet å gjøre. Når dette så krydres med de sterke emosjonene som er knyttet til SSBs arbeid med å se på virkningene av innvandring, blir saken enda vanskeligere å håndtere og forstå for mange.
Det har versert mange teorier om hva som er årsaken til at SSBs ledelse har ønsket en omorganisering av virksomheten. Noen av dem fremstår som saklige og forståelige (uavhengig av om man er enig eller uenig i dem) – andre fremstår som merkelige og konspiratoriske. Selv syns jeg det er legitimt å diskutere om SSB i det hele tatt bør drive forskning og i så fall hva slags forskning SSB skal bedrive. Men dersom man skulle komme til at SSB for eksempel ikke skal tilby den typen analyser som blant annet Erling Holmøy har vært ansvarlig for – enten det gjelder virkninger av en aldrende befolkning eller innvandring – mener jeg noen andre må gjøre det. Jeg har selv tidligere foreslått at regjeringen bør oppnevne et uavhengig finanspolitisk råd som kan bidra til større åpenhet om de økonomiske modellene som brukes og flere alternative økonomiske miljøer, som blant annet kan hjelpe oss å «regne på» fremtiden.
Mitt anliggende med denne bloggen er imidlertid å kommentere Liv Signe Navarsetes utsagn på Politisk kvarter i dag. De var de hittil verste jeg har hørt om SSB, og det er utrolig at en stortingsrepresentant kan tillate seg slikt.
Ifølge Navarsete kan nemlig hele konflikten rundt SSB forklares med «hvorfor» alt dette skjer, altså «bakgrunnen» for at SSB-ledelsen vil omorganisere virksomheten. Bakgrunnen, ifølge Navarsete, er innstillingen fra en intern arbeidsgruppe i SSB, «bestående av siviløkonomer, som mange vil kalle blårussen», og der «ikke sosialøkonomene (…) var med». Og dette, altså siviløkonomene vs. sosialøkonomene, er jo, sier Navarsete, «to retninger innenfor økonomien».
Ifølge Navarsete rådet utvalget til å «skrote gode, etablerte modeller, bygd på tall og erfaringer tilbake til Ragnar Frisch sin tid – med en retning som går mer på det vi kaller Reagan og Thatcher-retningen» og «Milton Friedman».
Og for å konkludere, så er det dette «som egentlig er bakgrunnen for dette, og som gjør at dette har blitt en veldig stor diskusjon», avslutter Navarsete.
Dette er nokså vanvittig.
Det er helt riktig at det har vært en arbeidsgruppe i virksomhet.
Men ingen av medlemmene i denne arbeidsgruppen var siviløkonomer – jeg hadde nær sagt naturligvis. Alle var fremragende akademikere og professorer i samfunnsøkonomi. De avga en faglig rapport om SSBs forskningsvirksomhet, og to av medlemmene (Bjørnland og Storesletten) drøftet SSBs makromodeller i et vedlegg.
Navarsetes påstand om at siviløkonomer og sosialøkonomer representerer «to retninger innenfor økonomien» avslører med all mulig tydelighet at hun ikke vet hva hun snakker om. Siviløkonomer er bedriftsøkonomer og deltar knapt i debatten om SSB. Sosialøkonomer er samfunnsøkonomer, hvilket de nå også heter.
Men selv om Navarsete ikke vet forskjell på siviløkonomer og samfunnsøkonomer, er det åpenbart at noen har forsøkt å fortelle henne at dette handler om politikk. Og forstått i beste mening er nok henvisningen til Reagan og Thatcher et forsøk på å vise til en retning innenfor makroøkonomien som kom på 1980-tallet, og som var drevet frem av forskere som tvilte på effekten av klassisk keynesiansk politikk, og som heller ønsket å ta utgangspunkt i enkeltaktører med rasjonelle forventninger. Å bruke dette som argument i diskusjonen om SSB gir imidlertid liten mening. Økonomifaget har utviklet seg mye siden 1980-tallet. Selv er jeg bare siviløkonom, men så vidt jeg forstår, har SSBs egne modeller tatt inn flere beskrivelser av hvordan enkeltaktører agerer, og den typen modeller utvalgsmedlemmene Storesletten og Bjørnland anbefaler, er ganske annerledes enn de som ble utviklet på 1980-tallet.
Det finnes heller ikke noe mønster som tyder på at det i SSB-saken først og fremst er økonomer med høyre- og venstresidesympatier som står mot hverandre. At det er uenighet innen makroøkonomifaget om hva slags modeller som er best å bruke i SSB, er dessuten ikke tegn på at det foreligger en konspirasjon eller bevisste forsøk fra Meyers side på å politisere eller dreie SSB til høyre. Det er snarere en komplisert faglig diskusjon, som det er vanskelig for oss som ikke er samfunnsøkonomer, å sette seg inn i. Men vi er alle tjent med at SSB har modeller som produserer så gode anslag om norsk økonomi som mulig, hvilket også er grunnen til at blant andre LO og NHO har engasjert seg i debatten.
Navarsete har ingen dokumentasjon for sine påstander om hva som er bakgrunnen for konflikten i SSB, og hun synes ikke å ha særlig kunnskap om eller innsikt i den faglige debatten hun prøver å uttale seg om.
Likevel er de beskyldningene hun kommer med, alvorlige.
Hun sier at vi trenger å gjenopprette tilliten til SSB, men hun bidrar selv til å bygge den ned.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 8.11.17.
Mer fra bloggen
Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Det er ikke Jordan Peterson, Moderaterna eller Andrew Tate. Men det er kanskje Alex Vanopslagh.
Samfunnskontrakten
Farvel til Kristin Halvorsens SV
Kan Mette Frederiksen være en trøst for Jonas Gahr Støre?
