Romfolk og tigging – ansvar og etikk

Tiggerne er en slags entreprenører. De utnytter de mulighetene som byr seg. Men fordi ingen byr dem muligheten til å utføre et ordinært og produktivt arbeid som lønner seg mer enn tigging, velger de – logisk nok – tigging. Man kan snu en slik utvikling. Men da må man skape slike muligheter – og ikke bare muligheter til å fortsette vandringen i en ond sirkel, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 27. mai 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

For nesten ett år siden skrev jeg et innlegg om romfolk og tigging. Jeg avsluttet innlegget slik:

Romfolket og tiggerne utfordrer våre liberale holdninger. Det sier noe om kvaliteten på samfunnet vårt hvordan vi håndterer dem som ikke passer inn i flertallets foretrukne samfunnsmodell. Samtidig er det hjerteskjærende å se hvordan barn frarøves sine fremtidsmuligheter og dømmes til en evig tilværelse som tiggere. Derfor må vi spørre: Er tilrettelegging for tigging virkelig en god og verdig måte å hjelpe medmennesker på?

Siden jeg skrev innlegget er jeg dessverre blitt enda mindre overbevist om at tilrettelegging for tigging er en god og verdig måte å hjelpe fattige medmennesker på.

Ordet «tilrettelegging» bør selvsagt nyanseres. Vi legger jo ikke direkte til rette for tigging, bare fordi det ikke er forbudt. Jeg tror likevel det arter seg slik for de som kommer. De reiser dit det er minst restriksjoner, fordi det er der det ligger best «til rette» for å kunne tigge. Eller som det heter i et interessant notat av Ada Ingrid Engebrigtsen ved NOVA: «Signøynerne vet hva som er mulig og tillatt i de forskjellige landene», hvilket er en av grunnene til at vi ser færre barn som tigger i Norge enn i en del andre land. De vet at det er forbudt her.

I året som er gått, syns jeg mye av debatten har sporet veldig av.

Den er dessverre blitt et godt eksempel på hvor vanskelig det er å håndtere de nye debattene som vil komme – knyttet til synlige uttrykk for at globaliseringen nå også har blitt en mulighet for fattige mennesker, for mennesker som er kriminelle og for mennesker med helt andre verdier, religiøse overbevisninger og kulturelle uttrykk enn vi er vant til. At det er vanskelig, viser seg på ulike måter. Noen inntar rabiate standpunkter eller tyr til uakseptabel språkbruk. Andre, som f.eks. Regjeringen, greier ikke å ta stilling – enten det gjelder bruk av niqab på skolen eller et mulig forbud mot tigging. Men disse debattene er kommet for å bli. Derfor må vi øve oss i å føre slike debatter – om de ulike problemene og fenomenene vi kommer til å møte – og vi må gjøre det med skuldrene ned.

Debatten om romfolk (eller den litt mer omfattende kategorien sigøynere) og tiggere reiser mange vanskelige spørsmål. Jeg har lyst til å reflektere litt over noen av dem:

For det første: Hvilken situasjon er tiggerne i?

At de utenlandske tiggerne er i en vanskelig situasjon, enten de er hjemme eller her, er det ingen som bestrider.

Men hvor frivillig er tiggingen? I hvilken grad er romfolket tvunget – ikke bare av omstendighetene, men av andre mennesker – inn i tigging, og i hvilken grad er de ofre for menneskehandel, tvang, prostitusjon og kriminalitet?

Noen forskere, som f.eks.Engebrigtsen, benekter at det finnes tvang, kriminalitet og handel med mennesker av noe nevneverdig omfang. Hun mener at tilreisende tiggere nesten utelukkende er fattige familier som frivillig reiser til Norge for å tjene noen kroner ekstra til dem hjemme.

Men det er nok flere som mener at innslaget av tvang og trafficking er nokså betydelig. Norbert Ceipek, en sosialforvalter fra Wien, som regnes for å være en kapasitet på området, er blant dem som mener at mange romfolk blir grovt utnyttet av sine egne.

Engebrigtsen skriver igrunnen også om dette og forteller at det «ikke er uvanlig at velstående rom og rumenere betaler noen for å rekruttere sesongarbeidere, for eksempel blant fattige rumenere, rom og andre. Disse blir så fraktet til det aktuelle landet i arbeidsgiverens minibuss og får losji betalt av arbeidsgiver eller «kontraktør», som de må betale tilbake.» At ikke alle greier å betale tilbake etter en tiggerferd til f.eks. Norge, og at det kan føre til tragedier, sier seg nærmest selv.

Også politiet, EU og Europol mener at det er utstrakt menneskehandel knyttet til de som ender som tiggere bl.a. i Norge. Innad i EU er det etniske minoriteter i de fattigste landene som er mest utsatt – særlig fra Bulgaria og Romania – altså akkurat de menneskene som tigger i bl.a. Oslos gater. Men de som er utsatt for denne moderne formen for slaveri, behøver ikke nødvendigvis å forstå det selv.

Alt oppsummert er det altså delte meninger om hvor omfattende ulike former for tvang og trafficking er. Noen mener at dette preger nesten hele det utenlandkse tiggermiljøet i Norge. Andre mener det er et mer blandet bilde.

Selv mener jeg at det foreligger ganske overbevisende dokumentasjon på at svært mange av tiggerne er utsatt for andres utnytting og tvang.

For det andre: Er tiggerne selv kriminelle?

Det virker nokså uomstridt at det skjer mye «småkriminalitet» blant tiggerne selv. Selv forskeren Ada Ingrid Engebrigtsen, som delvis baserer seg på litt gamle data,og som åpenbart – sympatisk nok – gjerne vil være velvillig stemt overfor tiggende rom, innrømmer at det er slik. Hennes forsiktige konklusjon fra 2012 er at det «sannsynligvis også (foregår) noe kriminell virksomhet, «nasking» i butikker, lommetyveri og større saker», men at det er vanskelig å vite hvem som står bak – tiggerne selv eller bakmenn. I det hele tatt er det vanskelig, også for Engebrigtsen, å få «kunnskap om den interne organiseringen av sigøynere og andre gatearbeidere i Norge». Hun har prøvd å spørre, «men får ikke noe klart svar».

Andre og nyere rapporter, bl.a. fra politiet, er klarere: Andelen tiggere og/eller tilreisende rom som også er kriminelle, er økende. Og jeg syns egentlig ikke det er noe stort poeng å diskutere dette, fordi det nærmest er opplagt. Engebrigtsen beskriver de tilreisendes arbeid som en slags «multitasking» og sier at «gatearbeid» er en mer presis beskrivelse enn «tigging». Jeg er enig i det, men å tro at denne «multitaskingen» bare omfatter lovlige aktiviteter, virker naivt. En rapport, som jeg i farten ikke finner tilbake til, antydet at ca. 50 prosent av tiggerne også var involvert i kriminell aktivitet. Min første innskytelse var at det kanskje var mennene, mens kvinnene muligens er mindre aktive «multitaskere».

«Småkriminalitet» kan være ille nok. Dessverre er det også rapporter om mer alvorlig kriminalitet, som f.eks. tvangsprostitusjon. Hvor omfattende denne typen kriminalitet er, vet jeg imidlertid ikke.

For det tredje: Hvordan kan vi hjelpe tiggerne?

Det fremheves ofte i debatten at vi hjelper de utenlandske tiggerne ved å la dem tigge, fordi de da kan «tjene» noen flere kroner enn de ville tjene på å ta tilfeldige jobber i hjemlandet. For dem er tigging den beste av bare dårlige løsninger.

Dette mener jeg er en diskutabel påstand. Tigging kan selvsagt hjelpe, slik det hjelper å «pisse i buksa». Det gir kortsiktig lindring. Men samtidig virker det ødeleggende på lang sikt, fordi det holder tiggerne nede i fattigdom. Tigging er en totalt uproduktiv virksomhet. Det vil aldri kaste mye av seg. Det leder ikke til noen klassereise. Det holder barna unna utdanning.

Å gi til tiggere kan muligens være å gjøre dem en tjeneste på helt kort sikt. På litt lenger sikt gjør vi dem en bjørnetjeneste.

Veien ut av fattigdom går gjennom utdanning og arbeid. Løsningen er ikke å gi «finne på-arbeid» til tiggere som har kommet til Norge, men å sørge for at barna begynner på og fullfører skolen, slik at de senere kan skape eller ta seg ordinært arbeid og løfte seg selv og sine egne barn ut av fattigdom.

Det er selvsagt også mulig å gjøre noe for dagens voksne tiggere. Men jeg tror mye mer på f.eks. mikrokreditt som kan gi mulighet til å skape seg et arbeid, enn jeg tror på tigging.

Norge bruker allerede store midler på å hjelpe romfolk i deres hjemland, bl.a. i Romania. Denne innsatsen vet igrunnen nordmenn lite om. Vi burde få mer kunnskap om det vi gjør, få anledning til å legge press på nasjonale og europeiske myndigheter for å gjøre enda mer og gjøre det bedre, og dessuten burde vi – som borgere, sivilsamfunn og næringsliv – oppmuntres til å engasjere oss i deres hjemland, slik så mange nå gjør, f.eks. i Afrika og Asia.

For det fjerde: Vil et forbud mot tigging gjøre det lettere eller vanskeligere å hjelpe fattige romfolk og sigøynere?

Svaret er ikke åpenbart. Men jeg tror det er sånn:

Driftige og dyktige mennesker vil – hvor enn de befinner seg – forsøke å forbedre livssituasjonen for seg selv og sin familie. I samfunn med demokrati og en rettferdig markedsøkonomi, kan trangen til entreprenørskap tas ut på positive måter: Man kan starte bedrifter, jobbe seg opp, vise innsatsvilje og få belønning.

I samfunn uten et velutviklet demokrati, med urettferdighet, korrupsjon, kleptokrati og systematisk diskriminering, vil entreprenørene søke til den virksomheten som tross alt er mest lønnsom, selv om den er destruktiv – det være seg krig, kriminalitet eller, for den sakens skyld, tigging.

Jeg tror derfor – uten å vite det – at det kan være fornuftig å avskjære muligheten for å tigge, samtidig som man setter inn andre tiltak som bidrar til demokratisering, likestilling og utdanning, og – selvsagt – økonomisk vekst i deres egne hjemland.

For det femte: Er det illegitimt eller illiberalt å forby tigging?

I debatten om et delvis eller fullstendig tiggerforbud hevdes det ofte at et forbud nærmest er illegitimt – som om det betyr å forby menneskers mulighet til å be medmennesker om hjelp eller å «forby fattigdom».

Jeg syns dette er å karikere hensikten bak forslaget. Jeg tror alle skjønner at ingen har til hensikt å ville forby muligheten til å be noen om hjelp – eller å strekke ut en hånd i nød. Jeg tror også alle ser at den tiggingen som nå finner sted, er systematisk og i all hovedsak et resultat av stram organisering – og at den derfor har karakter av å være arbeid.

Slik virksomhet kan derfor utmerket godt forbys uten at det normalt er å oppfatte som noe illegitimt eller illiberalt – slik man f.eks. også, såvidt jeg vet, forbyr gatesalg på Karl Johan. Det kan forbys av hensyn til alle de som ferdes i fellesrommet, slik en rekke andre ting er forbudt i fellesrommet – eller det kan forbys av hensyn til tiggerne selv, fordi man mener at det er en forutsetning for å hjelpe med positive tiltak. Hvis man er overbevist om at fortsatt tigging er et avgjørende hinder for at barna til tiggerne får fullført sin skolegang – ja, så kan det ikke karakteriseres som illiberalt å forby tigging, forutsatt at man samtidig setter inn andre tiltak. Det er en form for paternalisme, men den er ikke særlig annerledes enn den vi praktiserer på oss selv.

For norske borgere er det slik: Den som ikke sørger for at barna får opplæring, bryter loven og vil bli straffet.

For det sjette: Hva er egentlig tigging?

Etter min mening er det forskjell på tigging – som vel ingen egentlig har lyst til å forby – ogtigging som arbeid.

Jeg syns ikke det kan være noen tvil om at de utenlandske tiggerne i Norge faktisk utøver et arbeid, slik jeg også skrev på bloggen min ifjor.

Ada Ingrid Engebrigtsen snakker om «tigging som erverv» og sier, i innledningen til sitt notat, at «tigging har samme funksjon som arbeid generelt har: å skaffe et utkomme».

Jeg er helt enig. Dette er ikke mennesker som «tilfeldigvis» strekker ut en hånd for å be om hjelp – det er mennesker – for ikke å si driftige entreprenører! – som har gjort tigging til arbeid: Det er velorganisert, de har (ofte) arbeidsgivere, de bruker arbeidsantrekk, de har faste arbeidstider, de har et fast arbeidssted, de konkurrerer med andre i samme «bransje», de tilhører en organisasjon, de utøver selv et slags «konkurransetilsyn», og de legger strategier for hvordan de skal lykkes best mulig.

Engebrigtsen skriver om hvordan de bl.a. kler på seg tiggerrollen: «De klærne tiggere bærer i Oslo, særlig kvinnene, er en del av arbeidsantrekket for gatearbeidere. (..) I Romania kler både kvinner og menn seg i fargerike klær, en vakker påkledning er viktig for selvfølelsen og fellesskapet.» Men når de skal på tiggerarbeid er det et «ritual ved avreise som omfatter avkledning av den rumenske rom-drakten, som er en viktig etnisk markør (..), og iføring av lag på lag med klær både mot kulden, men også som bagasje, med den fattligslige tiggerdrakten ytterst».

Så dermed kan man spørre:

For det syvende: Er det noen logikk i å forby sosial dumping og au pair-ordningen, men ikke tigging?

I Norge har vi en kontinuerlig debatt om sosial dumping, hvor særlig LO og venstresiden presser på for å få gjennomført stadig nye tiltak. I det siste har det også vært en opphetet debatt om au pair-ordningen, som dels preges av at noen har misbrukt ordningen, dels av at mange ser ut til å mene at selve ordningen innebærer utnytting av unge, utenlandske kvinner. Blant dem som er mest opptatt av å fjerne au pair-ordningen, er også de som er mest mot å ville forby tigging.

Men halter ikke denne logikken?

«Sosial dumping» er et tøyelig begrep. Nesten alle som er fattigere enn oss, og som kommer til Norge for å forsøke å skape seg et bedre liv, tjener (i starten) litt dårligere enn oss. Men det de har til felles, er at de tjener mye bedre enn de gjør i hjemlandet, og at de etter kort tid i Norge stiger enda mer i gradene. Civita har tidligere vist hvordan det som kan fremstå som sosial dumping i Norge, i virkeligheten er sosial jumping for dem som kommer. En fillipinsk au pair, for eksempel, tjener svært mye mer i Norge enn hun ville gjort i hjemlandet.

Likevel mener mange i Norge at forholdene deres er så dårlige at de må forbys.

Når det gjelder tigging, derimot, gjelder ikke denne logikken. Tiggerne har, når sant skal sies, det usleste av alt arbeid i Norge. De tjener virkelig dårlig, de har ekstremt utsatte arbeids- og sosiale forhold, de har ingen å klage til, og de er – i motsetning til au pairer og arbeidsinnvandrere – henvist til den svarte økonomien. Så hvorfor er det så lett å akseptere at noen arbeider som tiggere – timevis hver dag – mens en au pair fra Fillipinene, som arbeider maksimalt fem timer pr dag og mottar lønn, kost og losji for det, har så nedverdigende arbeid at hele ordningen bør legges ned?

Det er ikke helt lett å forstå.

For det åttende: Er det noen logikk i å ville forby tigging og samtidig ville oppheve sexkjøpsloven?

En del av argumentasjonen mot et eventuelt tiggerforbud er prinsipiell – og, får vi vel si, litt retorisk. Noen prøver f.eks. å fremstille et tiggerforbud som spesielt ulogisk, fordi det fins partier og politikere som samtidig vil oppheve sexkjøpsloven. Men det er ikke nødvendigvis noen bristende logikk her.

Ingen etterspør tigging, tiggingen fører ingensteds hen, og tiggerne ber ikke om å bli regulert – samtidig som tiggingen og det som følger med tiggingen, åpenbart kan ha negative konsekvenser for andre.

Slik er det i liten grad med prostitusjon: Det er en tjeneste som (dessverre) er etterspurt, som noen ønsker å yte, og som noen av de prostituerte ønsker å gjøre til et ordinært arbeid. De prostituerte og kundene deres plager dessuten i liten grad andre.

For det niende: Er prestene og kommentatorene mer etiske enn bystyrerepresentantene i Oslo?

En gruppe prester har (nesten) overnattet i en park i Oslo for å vise sin solidaritet med romfolket – og, etter eget sigende, for å bringe «etikken inn i debatten». De sa selv at det var lett å latterliggjøre aksjonen, og det er det jo – men la det fare.

Poenget er vel at det må skilles mellom sinnelagsetikk og konsekvensetikk: Det er lett å vise solidaritet ved å tilbringe en kveld i en park. Det er langt vanskeligere å ha ansvaret for å gjennomføre tiltak som virker, og som ikke gjør vondt verre.

Debatten om romfolk og tigging har i det hele tatt satt et fenomen i tiden på spissen, nemligavstanden mellom de som styrer og de som kommenterer de som styrer.

De som styrer, i regjering og lokalt, står overfor nesten uløselige problemer og dilemmaer, mens enkelte av kommentatorene demonstrerer sin egen tilværelses uutholdelige letthet og enorme avstand til det å ha ansvar.

For det tiende: Vil doer, dusjer og dyner løse problemet?

Avstanden mellom de som styrer og har ansvar – og de som ikke har det – demonstreres godt når det blir snakk om tiltak som bør gjennomføres her hjemme for å vise romfolket medmenneskelighet nå.

Det er faktisk ikke lett å høre hvilke konkrete tiltak det tenkes på. Selv ikke Thorbjørn Jagland, som ga et langt intervju om saken til NRK Søndagsavisa forrige søndag, nevnte ett konkret eksempel på hvilke «positive tiltak» norske myndigheter nå burde iverksette. Intervjueren var heller ikke særlig pågående om dette.

Det som oftest nevnes, er dusjer og doer og et sted å sove.

Regjerigen har vegret seg for å ta stilling og har i stedet skjøvet problemet over på kommunene. Det føyer seg inn i et mønster – enten det gjelder hijab i politiet, niqab i skolen, bioteknologi eller romfolk: Regjeringen roter, utsetter eller skyver slike problemer over til andre.

Regjeringen forslag om å gi kommunene anledning til å innføre «tigger(frie)soner» er imidlertid problematisk:

* Det er, ifølge politiet, vanskelig å håndheve.

* Det er et signal om at forbud er i orden, samtidig som Regjeringen uttrykker at et forbud ikke er i orden, fordi man ikke kan «forby fattigdom».

* Det er et signal om at tigging er i orden der det ikke er forbudt, dvs. at det kanskje kan forventes en viss tilrettelegging for tigging der det ikke er forbudt.

Oslo kommunes svar til Regjeringen er, såvidt jeg kan høre, tredelt:

* Oslo kommune gjør allerede ganske mye, bl.a. med hjelp fra frivillige organisasjoner, og dette skal vi fortsette med. Et godt eksempel, syns jeg, sto å lese i Aftenposten forleden – der representanter for romfolket, frivillige organisasjoner og byrådet i Oslo diskuterte konstruktive løsninger på de mest akutte problemene.

* Oslo kommune prøvde å gjøre en del ekstra, bl.a. ved å sette opp toaletter – men dette ble umulig å håndtere, bl.a. fordi toalettene ble så tilgriset at det ikke lot seg gjøre å opprettholde tilbudet.

* Oslo kommune er redd for at et mer omfattende tilbud med flere dusjer og doer (og eventuelt overnattingsmuligheter) vil være en invitasjon til å etablere campingplasser der de ikke kan eller skal være og til flere om å komme til Norge.

Disse innvendingene blir som regel besvart med det vi må kunne kalle retorikk: «Ingen kommer til Norge for å gå på do.» «Tror de virkelig det kommer færre romfolk bare fordi de ikke får dusjet?» .

Men alle som har befattet seg med innvandringsdebatten og med reisende tiggere, vet at rykter spres utrolig fort, og at det har virkning på dem som reiser – naturlig nok. Dermed erdette et dilemma for dem som styrer og har et ansvar: Mennesker reiser dit mulighetene er best. Hvis det er tiggerforbud og mangel på doer i Danmark – mens det er dusjer, doer og dyner i Norge – og muligheter for å tigge – ja, så reiser man selvsagt til Norge.

Til slutt:

Tiggerne er en slags entreprenører. De utnytter de mulighetene som byr seg. Men fordi ingen byr dem muligheten til å utføre et ordinært og produktivt arbeid som lønner seg mer enn tigging, velger de – logisk nok – tigging. Det er utallige eksempler – bl.a. fra utviklingsland – på at man kan snu en slik utvikling. Men da må man skape slike muligheter – og ikke bare muligheter til å fortsette vandringen i en ond sirkel.

Vi kan hjelpe, men de må også hjelpe seg selv. Den som har ikledd seg tiggerrollen og stiller i tilsynelatende skitne og fattigslige klær, vil være mindre attraktiv på arbeidsmarkedet enn den som stiller i vanlige klær.

Muligheten til fri bevegelse over landegrensene er et umistelig gode. Forhåpentligvis vil dette godet kunne omfatte flere enn Europas borgere i fremtiden.

Forutsetningen er imidlertid at man greier seg selv, er selvhjulpen og bidrar til samfunnet. Som Sten Inge Jørgensen skriver i denne ukens Morgenbladet: Den frie bevegelsen i Europa vil neppe overleve i det lange løp, dersom den ikke er bærekraftig.

Det skal ikke hindre oss i å hjelpe de som har det dårligere enn oss.

Men vi må – som i utviklingspolitikken – hjelpe på en måte som virker.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 26.5.13.

Publisert: 15. august 2024