Forleden var Trond Giske i Dagsnytt 18 for å diskutere årsaken til og konsekvensene av at lokallaget som han leder i Trondheim – Nidaros sosialdemokratiske forum – vokser i rekordfart.

Da han deltok i Dagsnytt 18 den 22. desember, hadde visstnok laget allerede 200 medlemmer, som er 10 prosent av alle Ap-medlemmer i Trondheim. Da Giske ble valgt til leder, bare noen få dager før, hadde laget praktisk talt ingen medlemmer.

Utviklingen har ført til en lokal – og etter hvert nasjonal – debatt om hva som skjer, hvorfor det skjer og hva som er Giskes og lokallagets hensikt og planer. Akkurat dette skal ikke jeg kommentere.

I debatten sa Giske at lokallaget hans ikke kom til å engasjere seg så mye i «små» lokalpolitiske saker. De skulle tenke stort, langsiktig og prinsipielt – for eksempel om årsaken til strømkrisen eller NAV-skandalen.

Dette fikk programlederen til å spørre Trond Giske om hvorfor han ikke heller startet eller engasjerte seg i en tenketank. Og det var da Giske svarte at dét ikke var aktuelt, fordi en tenketank er «fundamentalt udemokratisk», blant annet fordi den har «ansatte som lager politikk».

Dette har Trond Giske ikke rett i.

Det er ikke udemokratisk at andre enn medlemmer av de politiske partiene «lager politikk».

Det er en styrke for demokratiet at mange engasjerer seg i ulike former for politikkutvikling; vi trenger alle de ideene vi kan få. Partiene kan ikke være enerådende. De har svært få medlemmer og enda færre aktive medlemmer, og de er ofte veldig redde for å ta modige og kontroversielle standpunkter.

Intet ville være bedre enn at flere engasjerte seg i partiene, og at partiene utviste større mot. Ingen som er engasjert i eller ansatt i en tenketank, vil være mot det.

Men det er dessverre mange tunge trender og utviklingstrekk som gjør dette vanskelig. Derfor er det bra at det også finnes andre aktører og miljøer som kan bidra til debatten. I tenketanker møtes mennesker som også har partipolitisk erfaring, med mennesker som er samfunns- og ideologisk engasjert, men som aldri har hatt nærkontakt med noe parti.

Det er et gode.

Vi trenger interesseorganisasjoner, offentlige utredninger, aktivister, forfattere, journalister og akademikere som utvikler, foreslår og begrunner politiske forslag og reformer. Fafo, for eksempel, har bare ansatte, men kan komme med verdifulle forslag når de «lager politikk».

Til syvende og sist må det være argumentene som teller – ikke hvem du er eller hvor du kommer fra.

Trond Giske nevnte i programmet at Nidaros sosialdemokratiske forum ikke kunne omdannes til en tenketank eller et «råd», fordi det ville skuffe mange av medlemmene. De forventet å kunne ha innflytelse, det vil si stemme og fremme standpunkter inn i en større organisasjon.

Dette har jeg veldig stor forståelse for.

En ansatt i en tenketank fremmer sine tanker og ideer ut i «løse luften», mens et medlem av et politisk parti har en stemme når et politisk program skal utformes og til slutt vedtas.

Men debatter i «løse luften» er ikke udemokratiske.

De kan, tvert om, være ganske livgivende for demokratiet.