Demokrati

Listhaug-saken – og behovet for likebehandling og konsekvens

Alle som kritiserer Listhaug og PR-bransjen nå, og som gjerne vil se kundelisten, må også kunne reflektere over de potensielle konsekvensene av at listen fremlegges – og hvordan man i fremtiden skal sikre likebehandling av alle andre tilfeller som i bunn og grunn er like, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.

Kristin Clemet

Publisert: 27. oktober 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

I går skrev jeg – litt ubetenksomt – en twittermelding der jeg anmodet First House om å «hjelpe Listhaug ut av problemet» ved å spørre kundene sine om det, i dette enkeltstående tilfellet, ville være greit å offentliggjøre kundelisten til Listhaug.

Det er minst to grunner til at meldingen var litt ubetenksom:

For det første er det åpenbart at First House allerede har vurdert denne muligheten. First House har vært i kontakt med Sylvi Listhaugs tidligere kunder i og med at det foreligger en kundeliste som er overlevert til embetsverket. Men First House forutsetter at listen ikke gjøres offentlig kjent. Det må bety at First House enten ikke har eller ikke har villet spørre sine kunder om hvorvidt det var greit at listen også ble gjort offentlig kjent.

Hvorvidt bordet nå likevel fanger, fordi offentlighetsloven kan tvinge departementet til å gi innsyn i listen, gjenstår å se. Det er delte meninger blant juristene om det.

Den andre grunnen til at meldingen min var ubetenksom, er at den, i likhet med svært mange kommentarer til saken, ikke tar i betraktning hvilke konsekvenser det ville ha, dersom First House og/eller Listhaug gir etter og offentliggjør kundelisten.

La oss se litt på de mulige konsekvensene, dersom Listhaug og/eller First House offentliggjør kundelisten. Her er noen av dem:

1. Pressen vil ikke si seg fornøyd med å få listen. De vil forlange å få vite mer, f.eks. om hva Listhaug har gjort for de respektive kundene, hvor mye hun har jobbet for hver enkelt – og hvilke personer hun hadde kontakt med hos kunden. Hva gjorde hun for Rema 1000, for eksempel, hvor mye jobbet hun for dem – og traff hun «Ole Robert» personlig?

2. Pressen, og andre, vil stille spørsmål om hvorvidt hun deler oppfatningene til dem hun jobbet for – og hvordan det eventuelt var mulig å arbeide for en sak og for oppfatninger hun ikke deler. Er ikke det en form for prostitusjon? Listhaug har kanskje gitt kommunikasjonsfaglige råd til bistandsbransjen, enda hun selv mener at bistanden bør reduseres og innrettes annerledes, og er det bra?

3. Pressen, og andre, vil logisk nok kreve at alle andre tidligere PR-rådgivere i regjeringsapparatet må fremlegge sine kundelister. Vil de gjøre det – eller vil noen kreve at det vedtas en lov for å tvinge dem til å gjøre det? Og hvordan skal i så fall en slik lov utformes? Den kan vel tross alt ikke gis tilbakevirkende kraft?

4. Pressen, og andre, vil spørre seg hva som egentlig er forskjellen på PR-rådgivere og andre rådgivere, og på konsulenter i kommunikasjonsbransjen og i andre bransjer, og derfor vil også alle andre i regjeringsapparatet med hemmelige kundelister fra beslektede arbeidsforhold, få beskjed om at de bør fremlegge sine kundelister.

5. Gradvis vil vi også måtte stille spørsmål ved alle andre avtaler i nærings- og arbeidsliv som bygger på konfidensialitet. Bør ikke de også offentliggjøres for at vi skal være sikre på at det ikke foreligger noen uheldige bindinger?

6. Og hva gjør vi med tidligere advokater og journalister, hvis klienter og kilder er beskyttet av loven? Hva skal vi f.eks. gjøre med en PR-rådgiver som er ansatt av en advokat, og dermed blir skjermet mot innsyn i kundelistene? Kan vi akseptere denne formen for ulikebehandling av PR-rådgivere? Eller hva med en tidligere journalist som plutselig sitter i regjeringsapparatet og skal fatte beslutninger om den fremtidige mediepolitikken? Hvilke forretningshemmeligheter sitter hun på, som vi – velgerne – ikke kjenner til?

7. Og hva med PR-rådgiverne i den forrige regjeringen? Har deres kundeforhold påvirket de beslutningene de har truffet? Har de, på en betryggende måte, håndtert sine egne habilitetsforhold? Tross alt er det jo ikke mye å «ta» Listhaug for ennå, men hva med dem som allerede har utført sin embetsgjerning – uten at vi visste noe om hvilke kunder de har hatt?

8. Spørsmål om habilitet og tillit vil endre karakter: Mens vi til nå har basert vårt politiske system på tanken om at alle kan velges, at ingen er diskvalifisert per definisjon, og at tilliten forvaltes «as you go» ved at man til enhver tid bedømmer sin habilitet – får vi et system der tanken er at habiliteten nærmest skal forhåndsgodkjennes ved at man redegjør for alle de potensielle «bindinger» man har som følge av det livet man har levd før man går inn i et ombud. Men et slikt system er umulig:

Ingen kan greie å redegjøre for alle de potensielle bindingene man har med seg fra et tidligere liv. Såkalte bindinger fra ens tidligere liv forteller dessuten ingenting om fremtidige habilitetsforhold. De forteller heller ingenting om hva slags saker en statsråd vil måtte håndtere.

Og dessuten: Hva er en binding? Det ville jo åpenbart vært en binding, dersom Listhaug har et økonomisk utbytte av å innta et spesielt standpunkt, men det har hun ikke. Hennes arbeidsforhold i First House er avsluttet. Dette, for øvrig, helt i motsetning til tidligere landsbruksministre som også har vært bønder – og som åpenbart har økonomiske fordeler eller ulemper av den landbrukspolitikken som til enhver tid føres.

9. En fremleggelse av kundelisten kan også få konsekvenser for Listhaug personlig. Hun har inngått en avtale, dels med sin tidligere arbeidsgiver, dels med sine tidligere kunder. Å bryte avtaler kan normalt få erstatningsrettslige konsekvenser – foruten at det vanligvis også er tegn på dårlig moral. Avtalen hun har inngått med sin arbeidsgiver, er for øvrig helt vanlig på alle arbeidsplasser; å bevare taushet om visse forhold er standard i de fleste arbeidskontrakter – og det bør vel ikke innføres en passus om at taushetsløftet ikke gjelder, hvis man, for eksempel, blir politiker?

10. En fremleggelse av listen vil også få konsekvenser i næringslivet – og for rekrutteringen til politikk. I nærings- og arbeidsliv blir det klart at man ikke kan forvente at samarbeidspartnere, kontraktspartnere, forhandlingsmotparter osv er til å stole på, dersom de senere blir politikere. Og rekrutteringen til politikken vil svekkes ytterligere: Gradvis er det bare «broilere» og mennesker uten arbeidserfaring som tåler medienes nådeløse søkelys.

Til alt dette vil Listhaugs kritikere hevde at hun og andre PR-rådgivere er i en særegen posisjon, fordi de har som uttalt mål å påvirke politikken. Men dette tror jeg det skal bli vanskelig å gi en god og prinsipiell begrunnelse for.

Ser man på First House’s egenreklame, skisseres det oppgaver som en rekke aktører, personer og selskaper tilbyr – og dessuten er det ikke PR-firmaene som er de viktigste lobbyistene i Norge.

Personlig tror og håper jeg PR-byråene vil arbeide for større åpenhet om sine kundelister, bl.a. fordi debatten som pågår nå, neppe er så heldig for dem – og fordi åpenhet om at man er kunde i et PR-byrå tross alt ikke skader. Men dette kommer ikke til å løse det prinsipielle problemet, for fortsatt vil det være svært mange forhold i nærings- og arbeidsliv som må være konfidensielle.

Så for å oppsummere: Alle som kritiserer Listhaug og PR-bransjen nå, og som gjerne vil se kundelisten, må også kunne reflektere over de potensielle konsekvensene av at listen fremlegges – og hvordan man i fremtiden skal sikre likebehandling av alle andre tilfeller som i bunn og grunn er like.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 26.10.13.

Publisert: 26. april 2024