Kronprinsparets valg

Kronprinsparets beslutning anskueliggjør at ulike familier har ulike behov. Barn er forskjellige, og det er foreldrene som kjenner sine barn best, og som har ansvaret for å velge skole for sine barn. Spørsmålet er om vi skal ha en skolepolitikk som gir alle familier en mulighet til å velge, eller om vi skal ha en politikk som bare gjør det mulig for rike familier å velge, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 18. juni 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Kolberg og hans parti har, i likhet med alle de andre partiene på Stortinget, medansvar for at vi har den opplæringsloven vi har i Norge.

Av den fremkommer det at vi ikke har skoleplikt i Norge – men opplæringsplikt, og at denne opplæringsplikten kan fylles på ulike, men likeverdige måter.

Man kan, slik de fleste gjør, gå på en offentlig skole.

Men kan, slik noen få gjør, gå på en offentlig finansiert privatskole (også kalt friskole eller frittstående skole).

Man kan, slik noen ytterst få gjør, ha hjemmeundervisning.

Og man kan, slik også noen veldig få gjør, gå på en privat finansiert privatskole.

Kronprins Haakon Magnus og prinsesse Märtha Louise gikk på offentlig skole og på en privatskole som mottar offentlig støtte, nemlig Kristelig Gymnasium i Oslo. Og nå velger altså kronprinsparet én privatfinansiert privatskole og en offentlig finansiert privatskole for sine barn.

Kronprinsparet benytter seg dermed av nøyaktig de samme rettighetene som alle andre foreldre har i Norge, og som ingen partier, meg bekjent, har prøvd å ta fra oss. Vi har, i henhold til FNs menneskerettserklæring, rett til å velge opplæring for våre barn. Og vi har, i henhold til norsk lov, rett til å velge hvordan vi vil fylle opplæringsplikten. Det er, med respekt å melde, mer enn underlig at man skal få kjeft av landets folkevalgte, fordi man benytter seg av de soleklare rettighetene man har i henhold til norsk lov.

Til Aftenposten i dag uttaler kronprinsessen det som burde være selvsagt: «Vi må som foreldre gjøre de valgene vi mener er best for akkurat våre barn.» Det har hun og kronprinsen rett til å gjøre, og det har også alle andre foreldre rett til.

Karin og Thorvald Stoltenberg valgte for eksempel å la lille Jens begynne på en privat skole. Jonas Gahr Støre og Marit Slagsvold valgte å la to av tre barn gå på en privat skole. Selv har jeg en sønn som har gått tre år på en privat skole og en datter som har gått seks år på en privatskole. Vi tilhører altså det lille mindretallet som, i noen år, har valgt en alternativ skole for våre barn.

Har vi gjort det fordi vi, slik enkelte politikere omtaler det, ville melde oss ut av fellesskapet?

Selvsagt ikke.

Det er umulig å vite hvilke beveggrunner de enkelte foreldre har. Kanhende er de sterke tilhengere av at barna skal undervises etter en spesiell pedagogikk, at de skal få en noe mer religiøst basert opplæring, at de skal få gå på en skole som ligger nærmere hjemmet, at de skal få gå sammen med venner eller familie, eller at de skal få et miljøskifte de trenger, f.eks. fordi de ikke trives på skolen eller blir plaget. Et annet motiv kan være et ønske om at barna skal lære mer av en spesiell ferdighet – f.eks. språk eller idrett.

Motivene kan altså være mange, og ingen har rett til å avkreve foreldre svar på så personlige spørsmål. Men bare foreldrene kjenner sine barn fullt ut, og derfor er det også de som er best skikket til å fatte slike beslutninger på vegne av sine barn.

Men: Det er gjort litt forskning på dette, og det vanligste motivet viser seg å være noe helt annet enn privatskolemotstanderne tror. Det vanligste motivet er et ønske om et mer heterogent elevmiljø enn man ofte finner på den offentlige nærskolen,

Kronprinsparet selv har gitt uttrykk for at et av deres motiver er at prinsesse Ingrid Alexandra skal få undervisning på engelsk. Det får enkelte i pressen til å spørre om ikke engelskundervisningen i den offentlige grunnskolen er god nok – men det er en avsporing. I norsk skole er engelsk et fag – på en internasjonal skole er det selve undervisningsspråket. Og det er jo opplagt at en som undervises på engelsk, tysk eller fransk, vil bli bedre i disse språkene enn en som bare har det som fremmedspråk i en ellers norskbasert skole. Og jeg syns ikke det virker så dumt: Det må være en stor fordel for et medlem av kongefamilien å beherske andre språk enn norsk.

Når det er sagt, kan vi likevel ikke vite om det også finnes andre grunner til at kronprinsparets barn skal skifte skole – for det kan selvsagt også finnes grunner som de hverken kan eller vil fortelle oss andre om.

Kronprinsparets beslutning bidrar likevel til å belyse et viktig politisk poeng:

Det er utenkelig at man kan forby mennesker å velge en alternativ skole for sine barn, dersom de ønsker det. Stadig flere vil dessuten ha økonomiske muligheter til å gjøre det, fordi vi blir stadig mer velstående. Mange vil prioritere god utdanning til sine barn fremfor annet forbruk, og det er jo grunnleggende sett positivt. Et tegn i tiden er f.eks. at mange ansetter privatlærere og spanderer ekstraundervisning ved siden av den undervisningen barna får på skolen.

Men nettopp når dette er scenariet – at stadig flere har råd til og ønske om å betale for god utdanning – er det viktig å hindre at dette bare blir en mulighet for de rike. Og det er her politikken kommer inn: Jo mer restriktiv privatskolelov vi har – dvs. jo vanskeligere det er for private skoler å få offentlig støtte – jo flere rene privatskoler vil vi få. Kronprinsparet sender nå ett av barna til en skole de aller fleste har råd til (nemlig en privatskole med offentlig støtte) – og ett av barna til en skole svært mange ikke har råd til (nemlig en privatskole uten offentlig støtte).

Trond Giske, som vanligvis er veldig mot å liberalisere privatskoleloven, slik at flere privatskoler kan motta offentlig støtte, sier i en kommentar til kronprinsparets avgjørelse at det er lang tradisjon for å ha internasjonale skoler i det norske skolesystemet – men her hopper han bukk over et vesentlig poeng: Inntil 2003 var alle internasjonale skoler rene private skoler, som ikke kunne få offentlig støtte, bl.a. fordi Arbeiderpartiet var imot å gi dem offentlig støtte. Etter 2003, da Bondevik II-regjeringen liberaliserte loven, kan de selv velge om de vil ha slik støtte – og dermed leve opp til de krav som stilles til slike skoler – eller om de vil forbli rene private skoler. De fleste internasjonale skolene er nå privatskoler med offentlig støtte – mens den kronprinsparet har valgt, har forblitt helt privat.

Det er selvsagt legitimt å diskutere «signalvirkningen» av den beslutningen kronprinsparet har tatt. De har god råd, og de har valgt en dyrere løsning enn andre kan velge. Men slik er det jo med kongefamilier: De har dyrere kjoler og finere biler, og de bor som regel på et slott.

Det viktige er imidlertid dette:

Kronprinsparets beslutning anskueliggjør at ulike familier har ulike behov, også når det gjelder skoler. Og selv om ikke alle familier kan sammenlignes med kronprinsfamilien, er det noe som er felles: Barn er forskjellige, og det er foreldrene som kjenner sine barn best, og som har ansvaret for å velge skole for sine barn.

Spørsmålet er om vi skal ha en skolepolitikk som gir alle familier en mulighet til å velge, eller om vi skal ha en politikk som bare gjør det mulig for rike familier å velge – slik vi nå ser at kronprinsparet gjør.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 18.6.14.

Publisert: 2. februar 2024