Hets og sjikane på nettet
Det er viktig ikke å overdrive hvor mye hets det er eller hvor mye verre det er blitt. Jeg kan likevel ikke skjønne annet enn at den teknologiske utviklingen må ha gjort at opplevelsen i dag må være mye verre for mange, fordi tempoet og omfanget av hets, trusler og sjikane er så mye større.
Publisert: 5. februar 2019
I dag tok Politisk kvarter opp et viktig tema, nemlig netthets.
Partisekretær i Arbeiderpartiet, Kjersti Stenseng, og Aina Stenersen fra Fremskrittspartiet i Oslo, fortalte hvordan trusler og sjikane på nettet skremmer mennesker, og kanskje særlig kvinner, bort fra politikken. De fortalte også at partiene nå må iverksette tiltak for å beskytte politikere mot mye av det som skrives i kommentarfelt og på sosiale medier. Og selv om Aina Stenersen, slik jeg forsto det, ikke lenger orker å være på Twitter, mente nok begge at det er viktig at politikere er til stede på sosiale medier. Problemet er bare at det er blitt stadig vanskeligere for mange. Som Kjersti Stenseng sa: Folk må få slippe å komme hjem etter en lang dag i lokalpolitikkens tjeneste for så å måtte lese på sosiale medier at de er dumme, udugelige eller stygge – eller det som verre er. Ifølge Stenseng bør de også skånes for å gå inn i noen av de vanskeligste diskusjonene som trekkes opp i kommentarfelt og på sosiale medier.
I ytterste konsekvens kan denne utviklingen være en fare for demokratiet. Hvis flere vegrer seg mot å påta seg verv, hvis flere folkevalgte trekker seg tilbake fra samfunnsdebatten eller gjør seg mindre tilgjengelig for folk flest i frykt for å møte hets, sjikane og trusler, er det selvsagt en sterkt beklagelig utvikling. Det er heller ikke positivt, dersom det må settes opp enda flere «murer» av profesjonelle kommunikasjonsfolk mellom politikerne og folket.
Noen spør om det egentlig er blitt verre enn det var før – om det for eksempel er mindre folkeskikk i dag enn det var før i tiden, slik blant andre Fredrik Solvang har vært inne på.
Jeg antar at det er umulig å svare sikkert på det. Tonen kunne være svært hard før også – det vet vi som blant annet opplevde EU-kampen i 1994. Det er 30 år siden jeg første gang hadde «æren» av å motta trusler og sjikane, og det er 25 år siden jeg hadde mine, til dags dato, verste opplevelser som følge av at jeg var politiker og deltar i samfunnsdebatten.
Det er altså viktig ikke å overdrive hvor mye hets det er eller hvor mye verre det er blitt. Jeg kan likevel ikke skjønne annet enn at den teknologiske utviklingen må ha gjort at opplevelsen i dag må være mye verre for mange, fordi tempoet og omfanget av hets, trusler og sjikane er så mye større. Og jeg vil legge til: Selv om man ikke akkurat dør av iskald ironi og ondsinnet sarkasme, så gjør heller ikke slike «uskyldige» kommentarer livet så lett for dem som blir utsatt for det. Bare tanken på at voksne, ofte anonyme mennesker syns det er greit å utsette unge samfunnsengasjerte mennesker for denslags, gjør meg nedstemt og forbannet.
Det de snakket om på Politisk kvarter i dag, gjelder både ulike kommentarfelt, Twitter og Facebook, om enn i varierende grad, avhengig av hvem og hva det gjelder. En del av dem som bedriver hets og sjikane, opererer nok dessuten både i kommentarfeltene på Facebook og i ulike medier, og på Twitter. Og siden jeg også har sett rikelig med sjikane og stygge kommentarer på Twitter selv, twitret jeg i dag en link til Politisk kvarter, der jeg skrev at jeg «tror mange her på Twitter kan ha nytte av å høre #polkvart i dag».
Det var ikke så mange som brød seg, men reaksjonene som kom, var dessverre helt som forventet.
Noen få vennlige sjeler likte tweeten eller tok meg litt spørrende i forsvar, men de fleste som kommenterte og ble retwitret, var negative og, ja, ironiske eller sarkastiske: Civita og Clemet tåler ikke kritikk. Politisk kvarter handlet om netthets, ikke «erting» på Twitter. Clemet burde ha rettet «kanonen» sitt et annet sted, det er mye som er verre enn Twitter. Stakkars Clemet, som har opplevd så mye vondt på Twitter. Twitter er som en barnehage i forhold til Resett og enkelte i Frp, så Clemet burde gått dit først. Skjønner ikke hva Clemet mener med tweeten sin, Politisk kvarter handlet først og fremst om grove trusler, og dét fins ikke på Twitter.
Den som ikke hørte at Politisk kvarter også handlet om Twitter og om «vanlig» sjikane og ikke bare om grove trusler, bør høre om igjen. Men ellers er det dette å si om reaksjonene:
Jeg tror ingen av dem som reagerer på denne måten, er utsatt for det Stenseng og Stenersen i dag snakket om på Politisk kvarter. I verste fall er de snarere blant dem som gjør det vanskelig for mange å være på sosiale medier. Og vi vil aldri få gjort noe med dette problemet, dersom ikke hver og en starter med seg selv – helst ikke ved å trekke seg tilbake, men ved å forsøke å oppføre seg ordentlig. En god test kan være å prøve tenke over om den kommentaren du sender av gårde, er noe du skulle ønske at noen av dine nærmeste ble utsatt for. En annen test kan være å forsøke å ta andre debattanter seriøst eller å behandle andre med respekt. Hvordan vi kan bekjempe netthets ble for øvrig diskutert av Mathilde Tybring-Gjedde fra Høyre og Hulda Holtvedt fra Grønn Ungdom i Civitas podkast Liberal halvtime forleden.
Mange av dem som oppfører seg mest ubehøvlet på sosiale medier og i kommentarfelt, gjør det anonymt. Det virker ynkelig, men er på sett og vis forståelig. Det kan ikke være lett å være stygg mot andre i full offentlighet. Desto mer oppsiktsvekkende er det når noen gjør det under fullt navn. At det også finnes stortingsrepresentanter som er villige til å gjøre samfunnsdebatten om til et gjørmebad, slik Per-Willy Amundsen gjorde forleden, er sjokkerende.
Det er vanskelig å si hvor mange politikere som allerede har trukket seg tilbake fra sosiale medier, fordi ubehaget blir for stort. Men jeg tok en liten sjekk på noe, som jeg syns er interessant, før jeg skrev denne bloggen.
Vi har åtte partier på Stortinget, og alle disse partiene har sine egne ungdomsorganisasjoner. Av de åtte lederne for disse organisasjonene, er det, så langt jeg har greid å finne ut, bare tre som er på Twitter, mens alle er på Facebook.
Steenseng sa på Politisk kvarter at det er viktig at politikere er til stede på sosiale medier. Man skulle kanskje tro at det var aller mest naturlig og lett for de som er unge.
Så hvorfor velger fem av åtte ledere for partienes ungdomsorganisasjoner å holde seg borte fra Twitter?
Holder det med Facebook, eller er det noe med Twitter som gjør denne plattformen mindre attraktiv og interessant?
Innlegget er publisert på Clemets blogg 5.2.19.
Mer fra bloggen
Ytre venstres demokratisyn
Uro i Kongehuset
Les Déplorables
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
