Blir klimasaken viktigere? Og i så fall på hvilken måte?
Det kan skje forbausende store endringer i hva velgerne mener er de viktigste sakene fra ett valg til et annet. Kristin Clemet blogger!
Publisert: 2. januar 2019
Det kan skje forbausende store endringer i hva velgerne mener er de viktigste sakene fra ett valg til et annet.
I 2013 mente velgerne at disse sakene var viktigst: 1) Helse, 2) Skole, 3) Samferdsel, 4) Miljø, 5) Skatt.
Ifølge Velgerundersøkelsen for 2017 var delvis sakene og delvis rangeringen en annen: 1) Innvandring, 2) Skatt, 3) Skole, 4) Miljø og 5) Sysselsetting.
Klimasaken, som her er omtalt som «miljø», kom på en fjerdeplass begge ganger. Såvidt jeg husker, har den aldri nådd helt opp, men den kom på 2. plass i 2009.
Ifølge en meningsmåling i Danmark, som vel og merke ikke er basert på samme metode som den norske velgerundersøkelsen, har velgernes rangering av klimaspørsmålet nå gjort et stort hopp. Miljø- og klimasaken rangerer nå helt på topp sammen med helsepolitikken, mens innvandringspolitikken, som vanligvis har betydd veldig mye for danske velgere, har rykket ned til en tredjeplass.
Det er ikke godt å vite hvor sannferdige velgerne er når de svarer på slike spørsmål. Kanhende later de som miljø- og klimapørsmålet betyr mer for dem enn det gjør, fordi det høres «riktig» ut. Dessuten er det ikke sikkert slike effekter er så langvarige. Flyktningkrisen, finanskrisen og oljekrisen var alle hendelser som ikke kunne forutsees, og som antagelig raskt satte sitt preg på velgernes preferanser. På samme måte kan man kanskje anta at den varme sommeren vi hadde i fjor, har satt sitt preg på danskenes preferanser nå.
Danmark skal ha Folketingsvalg senest 17. juni 2019. Derfor er det selvsagt interessant hva velgerne nå syns er mest viktig og hvilken tillit de ulike partiene har i de viktigste sakene. Mange tror at både innvandringspolitikken og helsepolitikken vil spille en stor rolle – og at det også vil være viktige diskusjoner om offentlige og private velferdsløsninger. Men spørsmålet er nå om også klimasaken vil få økt betydning.
I Danmark som i Norge er det nå en konkurranse blant de fleste partiene om å være «grønnest» mulig. De som stiller seg litt utenfor, blant annet for å forsvare de som trenger å bruke bil i distriktene, er gjerne Dansk Folkeparti – akkurat som Fremskrittspartiet og Senterpartiet gjør det i Norge. Men generelt er klimasaken en mye mer dominerende del av alle partiers politikk enn den var for bare få år siden.
Et spørsmål som nå blir stilt i Danmark, er hva slags debatter vi får, dersom klimasaken virkelig «tar av» i velgernes bevissthet. Kan debatten bli like hard og polariserende som innvandringsdebatten har vært? Vil den ha like sterke verdipolitiske undertoner?
Foreløpig er det nok vanskelig for mange velgere å se hva som er forskjellen på de ulike partienes klimapolitikk. Mange har kanskje inntrykk av at det bare er gradsforskjeller, og at noen prioriterer klimaet høyere enn andre. Det er for eksempel mange flere som mener at Miljøpartiet De Grønne (MDG) har den beste politikken for miljøet enn partiet har velgere.
I 2017 var det overraskende nok Høyre som hadde størst tillit blant velgerne i miljøpolitikken. De andre partiene fulgte etter i denne rekkefølgen: MDG, Ap, SV, Venstre, Sp, Frp, KrF, Rødt. Men denne rekkefølgen kan nok fort endre seg, dersom debatten om dette politikkområdet endrer seg og blir mer intens og tilspisset.
Så hva kunne noen mer grunnleggende og dermed vanskeligere debatter om klimaet handle om?
La meg nevne noen muligheter, delvis inspirert av debatten som foregår i Danmark:
Vi kan få en debatt mellom de som mener at det er krise, og at det må gjennomføres svært radikale tiltak – og de som mener at vi har tid til å gjennomføre en gradvis og mindre dramatisk politikk. Stadig flere ser ut til å mene det første, og enkelte går så langt at de antyder at demokratiet ikke vil greie å løse problemene, og at vi derfor må ty til illiberale tiltak.
En av dem som mottok Nobelprisen i økonomi, blant annet fordi han har implementert hensynet til miljøet i de økonomiske modellene sine, Paul M. Romer, er av en annen oppfatning: «Når vi starter med å redusere karbonutslippet, vil vi bli overrasket over at det ikke er så vanskelig som fryktet. Farene med de alarmerende spådommene er at de får folk til å føle seg apatiske, og at det ikke er mulig å gjøre noe. Det er fullt mulig, selv nå, å redusere utslippene og samtidig øke levestandarden. Gjør vi det rette, kommer livene våre til å bli bedre. Men tiden for å gjøre det rette er nå», har Romer sagt til The Guardian.
Romer berører med dette også en annen viktig debatt, nemlig mellom de som tror at klimaproblemene kan løses, eller bare kan løses, med økonomisk vekst – og de som mener at vi må ha nullvekst eller negativ vekst for at kloden skal overleve. I Danmark er det (minst) to partier som mener at klimaproblemene ikke kan løses, hvis vi samtidig skal ha økonomisk vekst. I Norge er det, såvidt jeg kan forstå, bare MDG som tydelig gir uttrykk for at økonomisk vekst ikke er forenelig med en løsning på klimaproblemene, og at det er selve veksten som forårsaker klimaproblemene. Organisasjonen Framtiden i våre hender har lenge hatt den samme filosofien. Også Rødt går langt i å hevde at den økonomiske veksten må avskaffes, men da gjennom en «sosialistisk økonomi» som sikrer at de som har minst, fortsatt skal kunne øke sitt materielle forbruk på bekostning av andre.
Det er ikke lett å forestille seg hvordan vi skal kunne skape et økonomisk system som går i null eller minus. Man skulle tro at det forutsetter at det innføres sterkt illiberale tiltak. I tillegg blir fordelingsspørsmålet prekært, og vi må påregne et veldig hardt og polarisert samfunn. Selv i vårt land, der samfunnskaken har vokst mye så å si hvert år i et par hundre år, har vi livlige – og av og til ganske harde – diskusjoner om hvordan vi skal bruke og fordele «kaken». Jeg tør nesten ikke å tenke på hvilket samfunnsklima vi ville få, dersom vi hvert år skulle fordele en stadig mindre kake.
Jeg tror økonomisk vekst er forenelig med og nødvendig for å løse klimaproblemene. Men fordelingsspørsmålet kan bli vanskelig likevel. Vi vil nemlig også få en debatt om hvem som skal bære byrdene ved en mer omfattende klimapolitikk. Vi kan få en debatt mellom de som lett kan endre adferd og/eller betale for fortsatt miljøskadelig adferd – og de som hverken har mulighet til å endre adferd eller har råd til å betale for miljøskadelig adferd. Et typisk eksempel er bruk av bil: Hvis man har god økonomi og/eller bor i by, er det lett å kjøpe en el-bil, betale for dyre fossilbiler og/eller greie seg med kollektiv transport. For en som har dårlig råd og bor i et område med lange avstander og et dårlig kollektivtilbud, er ikke valgmulighetene like mange. Dermed vil for eksempel bil- og drivstoffavgifter ramme forskjellig, og det vil ramme hardest dem som har minst fra før – slik vi nå har sett et eksempel på i Frankrike. Ett viktig spørsmål kan dermed bli hvordan man eventuelt kan kompensere dem som kommer dårligst ut, slik at ikke klimapolitikken får en type fordelingseffekt som til slutt kan skape sosial uro.
Denne problemstillingen gir også assosiasjoner til en annen problemstilling, som muligens heller ikke har vært tilstrekkelig belyst – nemlig spørsmålet om gulrot eller pisk. Vi kan få en mer markant debatt mellom de som mener at vi hovedsakelig må straffe dem som har en miljøskadelig adferd, i tråd med forurenseren skal betale-prinsippet – og de som mener at vi primært bør belønne, det vil si subsidiere, dem som velger miljøvennlig.Spørsmålet ble satt på spissen, blant annet da byrådet i Oslo bestemte seg for å subsidiere alle som kjøpte el-sykler – ikke ut fra behov, men ut fra et først til mølla-prinsipp. Selv tror jeg det blir brukt for lite pisk, og at årsaken til det er at det er ubehagelig, både for politikerne som må innføre det og for mange av dem som blir rammet.
Utelukkende pisk er imidlertid neppe nødvendig – det vil også være argumenter som taler for å bruke positive incentiver for å bevege marked og mennesker i riktig retning. Den dagen det blir like uglesett å kjøre en forurensende bil som det i dag er å røyke, vil det skje noe – slik det allerede ser ut til å skje i Oslo vest, der mange har hatt råd til å gå foran med å kjøpe el-biler.
En annen debatt som kan komme sterkere, er mellom de som mener at vi først og fremst må ta et personlig ansvar for å legge om livsstilen vår – og de som mener at dette ikke primært er et spørsmål om hva vi gjør selv, men hva vi kan få markedet og politikken til å gjøre. Nå er det vel ingen som er direkte imot at vi flyr mindre, kjøper el-sykkel, sorterer søppel og spiser mindre rødt kjøtt. Spørsmålet er bare hvor mye det hjelper og hvor mye moralisering og regulering vi skal måtte finne oss i og hvor dårlig samvittighet vi skal måtte ha fordi vi reiser på ferie til Syden. Selv syns jeg vi bør prioritere dulting fremfor pekefingre og tvang så langt det er mulig.
Og til sist vil vi selvsagt fortsatt ha en debatt mellom de som er mest opptatt av hva vi får til globalt og ikke nasjonalt – og de som mener det både er nødvendig og mest moralsk at vi prioriterer å gjennomføre tiltak i Norge. Denne debatten får blant annet følger for hva vi skal mene om fortsatt olje- og gassutvinning på norsk sokkel. Er det et gode, fordi alternative energikilder er mer forurensende? Eller forlenger vi pinen og unnlater å ta eget ansvar, hvis vi ikke avslutter leting og produksjon snarest mulig?
I tilknytning til denne debatten kan det også bli en debatt mellom de som er mest opptatt av konsekvensetikk og de som er mer preget av sinnelagsetikk. Dyre klimatiltak som er lite effektive, vil neppe styrke klimasaken i befolkningen.
Selv er jeg dessverre ingen ekspert på klima eller klimapolitikk. Men det skal bli spennende å se hvordan debatten utvikler seg, hvis velgerne i ramme alvor prioriterer saken høyere enn de har gjort til nå!
Innlegget var publisert på Clemets blogg onsdag 2. januar 2019.
Mer fra bloggen
Ytre venstres demokratisyn
9-årig skole og andre skolepolitiske veivalg
På vei mot heldagsskole?
Den egentlige danske innvandringshistorien
Lite gjennomtenkt kritikk fra Dagbladet og Klassekampen om Avkommersialiseringsutvalget
