Aktiv dødshjelp
På Civita og Skaperkrafts siste frokostmøte, der vi stilte spørsmål om hvorvidt fastleger fortsatt bør kunne ha muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort, ble også aktiv dødshjelp et tema, skriver Kristin Clemet i sitt blogginnlegg.
Publisert: 18. oktober 2012
På Civita og Skaperkrafts siste frokostmøte, der vi stilte spørsmål om hvorvidt fastleger fortsatt bør kunne ha muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort, ble også aktiv dødshjelp et tema.
Det var president i Legeforeningen, Hege Gjessing, som kom inn på temaet da hun skulle fortelle hvordan foreningen resonnerer rundt slike spørsmål. De behandler spørsmålene ett for ett – etter hvert som utfordringene melder seg – bl.a. fordi det er vanskelig i dag å overskue alle de spørsmål som kan komme opp i fremtiden.
Legeforeningen vil ta stilling til fastlegers mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort i juni neste år. Gjessing kunne dermed ikke i dag si hva som blir foreningens konklusjon. Men hun gikk langt i å konkludere på to andre punkter:
For det første sa hun at det nok er mulig å sammenligne det å avslutte et spirende liv i mors mage, altså abort – med det å avslutte et hvilket som helst annet liv, altså aktiv dødshjelp.
I tillegg sa hun at hun anså det for sikkert at Legeforeningen vil være imot legalisering av aktiv dødshjelp, dersom det blir aktuelt – og at den derfor også vil gå inn for at leger må få reservere seg mot å utføre og henvise til slik dødshjelp.
Gjessing kaller det «legeassistert selvmord», hvilket kanskje er en mer presis beskrivelse av hva dette dreier seg om.
Selvmord er ikke forbudt i vårt land. Spørsmålet er om det skal bli tillatt å hjelpe noen med å begå selvmord, hvis de ikke klarer det selv? Er ikke det å hjelpe en som lider, og som gjerne vil avslutte livet, egentlig en barmhjertig handling?
Spørsmålet er interessant, fordi det berører en viktig problemstilling knyttet til debatten om å legalisere aktiv dødshjelp.
Det er ikke så vanskelig å forstå at det å hjelpe et menneske som som man er veldig glad i, som har store smerter, og som oppriktig ønsker å avslutte livet, kan være en barmhjertig handling.
Det som er vanskeligere å forstå, er at legeassisterte selvmord, som altså skjer i regi av et «sterilt» helsevesen, utført av leger eller annet personell på en pasient man ikke kjenner eller er glad i, kan være en barmhjertighetshandling. Det er vel snarere behandling – og en behandling som strider mot legegjerningens raison d’être, som er å redde – og ikke ta – liv.
Passiv dødshjelp, som betyr at man unnlater å gi livsforlengende behandling, er tillatt i Norge. Det er imidlertid både prinsipielle og mer praktiske grunner til at vi ikke bør legalisereaktiv dødshjelp. De praktiske grunnene er bl.a. knyttet til faren for utglidning i kriteriene, slik man bl.a. ser i Nederland – der man også har tatt livet av mennesker som ikke har kunnet uttrykke ønske om det selv.
At aktiv dødshjelp er ulovlig er et viktig signal fra samfunnet: Vi ønsker ikke å gjøre aktiv dødshjelp til en del av legegjerningen. Vi ønsker ikke å fortelle mennesker at de er til bry, fordi de lider eller trenger omfattende behandling. Vi ønsker ikke å presse noen ut av livet.
Dette betyr likevel ikke at samfunnet behøver å slå hardt ned på dødshjelp som er avtalt mellom mennesker som er glad i hverandre og står hverandre nær, og som gis av ekte barmhjertighetsgrunner.
Selv det som er ulovlig, kan dømmes og bedømmes mildt.
Les flere blogginnlegg på Kristin Clemets blogg her.
Mer fra bloggen
Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Det er ikke Jordan Peterson, Moderaterna eller Andrew Tate. Men det er kanskje Alex Vanopslagh.
Samfunnskontrakten
Farvel til Kristin Halvorsens SV
Kan Mette Frederiksen være en trøst for Jonas Gahr Støre?
