Det store bildet om velferdsstaten
Agendas Tiril Rustad Halvorsen bedriver «cherry picking» i sitt svar til meg om velferdsstaten. Dermed forsvinner de lange linjene.
Publisert: 21. januar 2022
At velferdstjenestene i all hovedsak skal være offentlig finansiert og regulert, er det så å si ingen som er uenige i. Samtidig har private leverandører hele tiden vært avgjørende for å levere gode tjenester.
De siste to-tre tiårene har kommersielle aktører på velferdsområdene blitt mer utbredt enn i tidligere tider. Men det er ikke fordi ideelle aktører har blitt «skvist» ufrivillig ut av store, «onde» kommersielle kjeder, slik Halvorsen og andre liker å etterlate et inntrykk av. Det skjer derimot fordi kjedene har noen stordriftsfordeler. Dessuten har flere forskrifter og lover, samt ønsket om mer komplekse tjenester, bidratt til et større innslag av kommersielle kjeder, nettopp fordi de har kompetanse og økonomiske forutsetninger for å kunne levere tjenester i tråd med kravene som blir satt av det offentlige. I barnehagesektoren, som Halvorsen bruker som sitt fremste eksempel, har også bortfallet av fri etableringsrett mye skyld i at mindre private aktører har blitt mindre utbredt.
Utviklingen med flere store private aktører i velferden skyldes altså nye reguleringer og økte krav, til både kvalitet og risiko, fra offentlige myndigheter. Og det er nettopp her risikovilje og vekstincentiver kommer inn som viktige forutsetninger for å kunne levere velferd i fremtiden.
Halvorsen ser ut til å mene at velferdsstatens økonomiske bærekraft ikke er et presserende tema. Men Produktivitetskommisjonen beregner at gjennomsnittlig skattesats på husholdningenes inntekt vil måtte øke til om lag 65 prosent, dersom vi skal møte den forventede demografiske utviklingen i årene fremover, uten produktivtetsvekst i offentlig sektor. Den viktigste driveren her er ikke barnehager isolert sett, som Halvorsen trekker frem, det er kravet til økt bemanning i helse- og omsorgssektoren. Et slikt skattenivå blir neppe godtatt og vedtatt. Klarer ikke det norske samfunnet å øke produktiviteten i helse- og omsorgssektoren, vil vi derfor få et redusert velferdstilbud.
Vi trenger mer satsing på utvikling og innføring av produktivitetsfremmende teknologi og metoder i helse- og omsorgssektoren. Dette oppnås trolig best ved at det offentlige setter rammer og krav for det som skal leveres, samtidig som myndighetene sørger for at konkurransen fungerer, mens private aktører, både ideelle og kommersielle, bidrar til å styrke innovasjonen og kostnadseffektiviteten.
I debatten om privat velferd er det for øvrig påfallende at det er en total mangel på interesse for, og innsikt i, hva offentlige drift egentlig koster – og særlig hva det vil koste dersom det offentlige skulle ha hatt tilnærmet monopol en stund. Hvis det offentlige ikke er nødt til å konkurrere, vil det ha en tendens til å drive mindre effektivt, mindre brukerorientert og mindre innovativt, slik at både kostnadene på tjenestene øker og kvaliteten på tjenestene blir dårligere.
Det finnes en rekke faktorer som indikerer at kommersielle aktører driver bedre enn offentlige. Hvis velferdstjenestene ikke blir dårligere av at kommersielle driver, men tvert imot noe bedre, og de kommersielle samtidig klarer å opparbeide seg overskudd basert på det ordinære tildelingssystemet fra det offentlige, noe som indikerer at de driver billigere enn det offentlige, tyder mye på at offentlig sløsing er et større problem enn privat fortjeneste.
Innlegget var publisert i VG 18. januar 2022.