Forskjeller som øker

Noen forskjeller øker, og noen blir redusert, også med Støre-regjeringens budsjett. Men samlet sett betyr statsbudsjettet i Norge, uansett regjering, en massiv innsats for å holde forskjellene nede.

Kristin Clemet

Publisert: 8. november 2021

Foto: CF-Wesenberg / kolonihaven.no

«Etter åtte år med økte forskjeller skal forskjellene reduseres».

Dette har vært mantraet fra regjeringspartiene og regjeringen siden det var klart at de vant valget.

Men hvilke forskjeller tenker de på?

Er det de statistiske målene for formuesulikhet og inntektsulikhet? Inntektsulikheten har vært om lag stabil under åtte år med borgerlig regjering, mens formuesulikheten har økt. Den viktigste årsaken til økt formuesulikhet er ikke lettelser i formuesskatten, slik noen liker å fremstille det, men særlig lave (globale) renter.

Er det forskjeller på boligmarkedet, og i så fall hvilke? Mellom de som er utenfor og innenfor boligmarkedet, mellom boligmarkedet i by og land, eller mellom de som leier og eier?

Er det forskjeller i skolen, og i så fall hvilke? Er det forskjeller i medbragt skolemat, antall skoler i kommunene, fullføring eller faglige prestasjoner?

Er det forskjeller i arbeidsmarkedet, og i så fall hvilke? Er det mellom de som allerede har en jobb, mellom de som står utenfor og de som er innenfor, mellom de som arbeider i offentlig og privat sektor, eller mellom de som er organisert og de som ikke er det?

Er det forskjeller mellom by og land, og i så fall hvilke? Matpriser, boligpriser, kulturtilbud, utdanningstilbud, fødetilbud eller transporttilbud? Og skal for eksempel forskjeller i utdanningstilbud måles i kvantitet eller kvalitet?

Eller er det mellom vanlige og uvanlige folk? Mange har spurt hvem som er vanlig, og det ser ut til at svaret kom i budsjettet i dag. Der står det nemlig at «Vanlige folk, de som ikke betaler skatt på utbytte og formue…». Hvis vi skal ta dette bokstavelig, må det bety at vi av cirka fire millioner skatteytere (som betaler skatt) i Norge, har cirka 3,5 millioner vanlige folk og cirka 500.000, eller sannsynligvis flere, som ikke er vanlige.

Grunnen til at dette er viktige spørsmål er at bildet ikke er så enkelt som Støre-regjeringen fremstiller det. Det er ikke riktig at vi har hatt «åtte år med økte forskjeller», og at dette, som noen på venstresiden påstår, skyldes en «villet politikk». Det er heller ikke riktig at forskjellene nå uten videre blir redusert.

Bildet er mye mer komplisert og nyansert. Og for å ta noen eksempler:

Det fins forskjeller som norsk politikere kan gjøre lite eller ingenting med. De ekstremt lave (globale) rentene, som har sunket jevnt og trutt i 30 år, har ført til vekst i boligpriser og formuesverdier og dermed til økt ulikhet. Når renten igjen begynner å stige, kan ulikheten i formue bli redusert. Er Støre-regjeringen «heldig», er det dette som nå vil skje. Men økt rente kan også øke ulikheten, fordi folk som nettopp har kjøpt bolig, får det vanskeligere.

Reduserte forskjeller kan være bra, men det kan også bety dårlige nyheter. Formuesulikheten vil også gå ned, dersom vi (samtidig?) får et kraftig fall i verdipapirmarkedet, det vil si at aksjene til de som har formue, blir mindre verdt. Baksiden av medaljen vil være at vi da også mister arbeidsplasser, og at også Oljefondet blir mindre verdt. Dermed blir det mindre avkastning som kan gå til å finansiere velferdsstaten. Eller sagt på en annen måte: Når formuesverdien til de utskjelte «rikingene» har økt, har også det norske folkets eget aksjefond økt i verdi – til et nivå som gjør at det nå er mange ganger så stort som både Oslo Børs og formuen til alle de norske rikingene til sammen.

Det fins forskjeller som politikerne kan gjøre noe med, men som de ikke har tenkt å gjøre noe med. De enorme ressursene som går til høyere utdanning, inkludert til studentene, er ett eksempel. Det er en form for omvendt fordelingspolitikk, der de med lavest livsinntekt, subsidierer de med høyest livsinntekt. Likevel vil de fleste partier bruke enda mer ressurser på de som har mest, og stort sett alle forslag om å vurdere en større grad av utjevning på dette området blir avvist.

Flere partier aksepterer økte forskjeller fordi de mener at det er moralsk riktig. Arbeidsinnvandring, flyktninge- og familieinnvandring er eksempler på fenomener som fører til økte forskjeller i Norge. Stor pågang av flyktninger, slik det var i 2015, har økt fattigdommen i Norge – mens liten pågang, slik det har vært under pandemien, bidrar til å redusere den. «Fattigdom» er dessuten et relativt begrep som gjør at det nesten er umulig å fjerne den.

Alle partier mener at reduserte forskjeller bare er ett av flere mål, og at andre mål ofte kan være viktigere. Hvis kontantstøtten reduseres eller fjernes, vil forskjellene kunne øke, men det syns mange er ok, fordi det kanskje bidrar til økt likestilling eller bedre arbeidsdeltakelse på sikt. Eller for å ta et annet eksempel: For mange er klimakrisen så stor at alle andre mål må vike.

Reduserte forskjeller ett sted, kan øke forskjellene et annet sted. Dette så vi et eksempel på i NRK Debatten forleden, da lederlønningene i det offentlige ble diskutert: Reduserte lønnsforskjeller mellom ledere i offentlig og privat sektor (som har vært et mål av hensyn til mobiliteten) har ført til større forskjeller i lønnsutvikling mellom ansatte og ledere i offentlig sektor – og mellom ansatte i offentlig og privat sektor. For å rette opp i én skjevhet, skaper man en ny.

Dette er bare noen eksempler på kompleksiteten i mange av de spørsmålene som har med økonomiske forskjeller å gjøre.

Poenget er: Det er enormt mange forskjeller i et samfunn. Mange av dem er naturlige, rettferdige og gode. Andre forskjeller er urettferdige og for store. Noen forskjeller kan norske politikere gjøre noe med. Andre forskjeller kan knapt påvirkes på kort sikt og i hvert fall ikke av norske politikere alene. Og ikke under noen omstendighet er det lett å finjustere politikken slik at den bare virker i retning av mindre forskjeller uten at den også har noen negative bivirkninger et annet sted. Lavere bensinpriser utenfor byene kan både øke klimaproblemene og skape nye forskjeller i forhold til dem som bor i byene.

Selv har jeg ennå ikke rukket å lese forslaget til statsbudsjett fra Støre-regjeringen grundig, men allerede nå kan vi anta at flere forskjeller vil øke:

• Formuesskatten skal økes. Det vil øke forskjellene mellom norskeide og utenlandskeide bedrifter – i de norskeide bedriftenes disfavør.

• El-avgiften skal reduseres «flatt» for alle. Det vil øke forskjellen mellom de som bor stort i distriktene og de som bor trangt i byene.

• Fritidskortet skal fjernes. Det vil føre til større forskjeller mellom barnefamilier som har råd til det meste og de familiene som ikke har det.

• Fradraget for kontingent til fagforeningene økes, mens fradraget for gaver til frivillige organisasjoner halveres. Det øker forskjellene mellom fagforeningene og andre frivillige organisasjoner og de som er medlemmer av eller engasjerer seg i dem.

• Boligskatten skal økes for alle med boliger over 10 millioner kroner. Det vil øke forskjellene mellom de som bor i byene og de som bor i distriktene, siden boliger koster mye mer i byene.

Mange andre eksempler kunne vært nevnt, og vi skjønner hva svaret fra regjeringen vil være: Den prioriterer å forsøke å redusere noen forskjeller, selv om prisen som betales, blant annet kan være at andre forskjeller øker.

Slik er det i alle statsbudsjett. Noen forskjeller øker, og mange blir redusert.

Samlet sett gjør den norske velferdsstaten, uansett regjering, en massiv innsats for å forsøke holde forskjellene nede. Vi har verdens største offentlige sektor (blant demokratiske land) og et av verdens best utbygde sosiale sikkerhetsnett. Vi har et omfattende og godt helsevesen og utdanningssystem. Også vårt system for lønnsdannelse bidrar til langt mindre lønnsforskjeller enn i mange andre land.

Norge var et av verdens likeste land både da Stoltenberg og Solberg gikk av.

Sånn er det forhåpentligvis også den dagen Støre går av.