Rødts gode intensjoner

Det er ikke Rødts sosialistiske samfunn de ønsker seg, men lovnader om gratis eller billigere varer og tjenester, fra et parti som ennå ikke har vært i posisjon til å skuffe.

Farlig støtte

At velgere proteststemmer, og stemmer populistisk i ulike varianter, er ikke noe nytt eller uvanlig. Rødt vil kunne få enda flere proteststemmer ved neste valg, etter at Ap, SV og Sp har måttet bryte løfter i møte med realitetene.

Skuffede rødgrønne velgere blir ikke automatisk kommunister ved å stemme Rødt i 2025. Men de støtter likevel et kommunistisk parti, som på sikt kan gi kommunismen større ideologisk fotfeste, og dermed politisk gjennomslagskraft.

Dette er farlig. Kommunismen som ideologi er iboende menneskefiendtlig, ved at den krever en annen menneskenatur, andre sosiale mekanismer og et annet folk enn det vi faktisk har, for å fungere. Drømmen om det perfekte samfunn der fremme, rettferdiggjør enhver handling, så lenge det antas å lede mot målet. I en slik verden har menneskerettighetene ingen plass som reelle rettigheter, kun skinnrettigheter, fordi de kan tilsidesettes, hvis de står i veien for det jordiske paradis.

Rødt må gjerne hevde at partiets sosialisme og kommunisme er en langt snillere versjon, og at de bare ønsker et samfunn der makt er jevnere fordelt. Eller at de er svært så demokratiske, faktisk mer demokratiske enn de andre partiene. Men så var det dette med å forsøke det samme om igjen og om igjen, og forvente et annet (og mindre grusomt) resultat.

600 milliarder kroner på én setning

Det blir likevel galt å påstå at ingen vil tjene på Rødts politikk. I hvert fall på kortere sikt, før revolusjonen, vil nemlig aksjonærene i selskaper som Equinor, Telenor, Norsk Hydro, Yara og DNB tjene gode penger.

I partiets arbeidsprogram for 2021-2025 står det at staten bør kjøpe seg opp i disse selskapene, med mål om å ta dem av børsen. Basert på statens eierberetning for 2019 vil et slik oppkjøp koste skattebetalerne i underkant av600 milliarder kroner. Over en tredel av statsbudsjettet, eller rundt fem prosent av hele oljefondet, på kun én setning i Rødts arbeidsprogram for den kommende fireårsperioden.

Dersom den politiske situasjonen var slik at Rødt faktisk lå an til å få fullt gjennomslag for slike oppkjøp, ville det drevet prisene ytterligere opp. Hvem vil ikke sitte på aksjer som de vet staten vil kjøpe, uansett pris? Rødts arbeidsprogram er fullt av økonomiske motsetninger, der partiets motstand mot det sivile og det private, og likhetstegnet mellom staten og folket, skaper noen absurde og, sannsynligvis utilsiktede, utfall.

Selv om jeg neppe stemmer Rødt med det første, tror jeg fullt og helt at partiet har de beste intensjoner for samfunnet. Problemet er bare at selv gode intensjoner kan brolegge veien til helvete.