Vestens svik mot Afghanistan – og seg selv
Når Vesten først valgte å intervenere militært, burde det være vår fordømte plikt å holde linjen – så lenge som nødvendig.
Publisert: 11. september 2021
I et av sine berømte sitater uttalte Leonard Cohen at «du vil ikke like det som kommer etter Amerika». Knapt noe kunne illustrert Cohens lakoniske oppsummering tydeligere enn tilbaketrekningen fra Afghanistan. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor USA og NATO ønsket å avslutte sin militære tilstedeværelse i landet, men Vestens kapitulasjon er ikke bare et svik mot Afghanistan; det er også et svik mot våre egne verdier. I realpolitisk forstand innebærer kapitulasjonen at verden ikke lenger kan stole på Vesten. Det er en persepsjon som følges med interesse i så vel Beijing som i Moskva – for ikke å glemme blant despoter og jihadister. Det er ikke egnet til å styrke vestlig sikkerhet.
At USA i disse dager markerer 20 år siden 11. september, gjør Talibans tilbakekomst ekstra dyster, ettersom det var nettopp Taliban-regimet som gjorde landet til arnested for terrorisme, hvoretter al-Qaida planla og utførte angrepene på New York og Washington D.C. i 2001. Valget av World Trade Center (WTC) var ikke tilfeldig. Tvillingtårnene var en sterk manifestasjon av kapitalisme og modernitet. WTC uttrykte i all sin prakt den liberale idétradisjons grunnleggende innsikt om at kilden til velstand – spesialisering og handel – må bygges på frivillige transaksjoner. Kontrasten til Taliban og jihadist-bevegelsens politiske filosofi kunne knapt vært mer slående.
Uten å dvele så mye ved semantikken, er det vanskelig å karakterisere angrepet på NYC som annet enn en krigshandling. Faktum er at Osama bin Laden og al-Qaida lenge før 2001 erklærte Vesten krig. Det levnet USA få alternativer utenom å angripe Taliban-regimet. Få, om noen, tvilte på krigens legitimitet. FN slo fast at USA hadde rett til selvforsvar. NATO brukte artikkel 5, og Kongressen vedtok, med overveldende flertall i begge partier, autorisasjon for militærbruk, noe som hører til sjeldenhetene i USA. Ved hjelp av den afghanske Nordalliansen, som hadde lite til felles utenom at de var fiender av Taliban, lyktes USA å erobre de store byene, inkludert Kabul. Taliban omdannet seg til en klassisk geriljabevegelse, som opererte i rurale områder, med støtte i og fra Pakistan.
Det er ingen tvil om at mulighetsrommet som USA og Vesten fikk etter Talibans fall ikke ble forvaltet perfekt – for å si det forsiktig. Og selv om det er veldig mye lettere å kritisere fra utsiden, synes det åpenbart at det ble begått flere strategiske feil. La meg nevne de tre viktigste: For det første opererte Vesten med selvpålagte tidsfrister, som overhodet ikke ga mening militært. Tidsfristene gjorde at Taliban kunne vente ut USA og NATO. For det var ikke først og fremst den militære trusselen fra Taliban som truet Afghanistan-engasjementet; den reelle slagmarken var vestlig opinion. Ettersom Vesten er fundert på demokrati, er man avhengig av folkelig støtte. Og det politiske system maktet, som Henry Kissinger skriver i The Economist, aldri å formidle realistiske mål som velgere i Vesten kunne tro på.
En annen tragisk feil var mengden (uklare) målsettinger kombinert med mangelen på en enhetlig strategi og kommandostruktur. For mange kokker med egne kjepphester gjorde det vanskelig å koordinere. Endelig var det liten eller ingen vilje til å forhandle med Taliban på et tidlig tidspunkt. Forutsetningene for en god forhandlingsløsning i 2020 var vesentlig dårligere enn i 2002–2003. Det er ikke sikkert at man hadde lyktes med slike forhandlinger, og det er ingen grunn til å undervurdere koblingen mellom al-Qaida og Taliban. Ei heller hvem man skulle forhandle med. Men åpenbart ville det å tilby Taliban en politisk mulighet fungert konfliktdempende. Forhandlingene 20 år senere ble nærmest en parodi. Det Trump gjorde, og Biden videreførte, var en ren kapitulasjon på vegne av Vesten, hvis tragiske utfall vi alle har vært vitne til i de siste ukene.
Apropos hjemlig opinion. Det ideologiske bakteppet for kapitulasjonen er interessant, all den tid den støttes av så vel nasjonalkonservative som venstreradikale. Nasjonalkonservative ut ifra en mer isolasjonistisk argumentasjon, mens deler av venstresiden (især woke-bevegelsen) mener at Vesten er bygd på rasisme og at våre institusjoner er gjennomsyret av rasisme – og at roten til alt vondt i verden skyldes Vesten. Selvsagt er ikke de vestlige samfunn perfekte. En viktig liberal innsikt er at perfekte samfunn ikke eksisterer. Da grunnlovsfedrene formulerte retten til «liv, frihet og retten til å søke lykken», var det nettopp en erkjennelse av at politikken ikke bør brukes til å skape perfekte samfunn. Få, om noen, vil hevde at Vesten har utryddet rasisme og fattigdom, samt oppnådd full likestilling. Imidlertid skal man være historieløs for ikke å se hvilke enorme materielle og sosiale forbedringer vestlige samfunn har opplevd de siste 40–50 årene, for ikke å nevne de siste 150–200 årene. Målt etter de fleste indikatorer har verden aldri opplevd mer vellykkede samfunn enn de vestlige. Men liberalere mangler selvtillit – det reflekteres i geopolitikken.
Selvsagt finnes det mange gode argumenter for å trekke seg ut av Afghanistan nå. I tillegg til, eller langt på vei på grunn av de mange feilene som har blitt begått, har landet de siste årene vært preget av omfattende korrupsjon, intern konflikt og uklare framtidsutsikter. Samtidig er Afghanistan av begrenset strategisk betydning. Imidlertid var en full kapitulasjon en dårlig løsning – en ting er det ansvaret som Vesten burde føle for den fremgangen som rent faktisk var oppnådd i landet, inkludert støtte til de mange tusen afghanere som sammen med NATO har kjempet og dødd på slagmarken. Det er skuffende å observere at Vesten nå løper fra sitt moralske ansvar. Flere har innvendt at nasjonsbygging i Afghanistan aldri var realistisk og at vi derfor burde komme oss ut jo før jo heller.
Det er ingen tvil om at prosjektet ble for omfattende, jf. punktet om manglende koordinering, og at vi dermed burde begrenset omfanget. Videre er det grunn til å nyansere nasjonsbyggingsnarrativet. Som H.R. McMaster presiserte var hovedstrategien i Afghanistan å få på plass og støtte en bærekraftig afghansk regjering og statsprosjekt, uten at Taliban maktet å gjenerobre Kabul. Målet var aldri å gjøre Afghanistan om til et slags «Danmark». Hvis man holdt seg til dette målet, ville Vesten, selv med en begrenset militær tilstedeværelse, hindret Taliban i militære fremganger – også fordi den afghanske hæren ville vært villig til å kjempe. En slik begrenset tilstedeværelse ville også ha vært enklere å formidle til vestlig opinion. Især kunne man ha fjernet selvpålagte tidsfrister, og snarere formidlet klart og tydelig til Taliban at militær seier var uaktuelt. Det ville sikret Vesten troverdighet, uten at vi sviktet våre verdier og forpliktelser. En slik tilnærming ville ikke vært et generelt argument for at Vesten burde intervenert alle plasser hvor menneskerettigheter brytes og diktatur eksisterer. Om noe burde lærdommene fra Afghanistan være at Vesten burde bli mer forsiktig med militære engasjement som krever langsiktighet. Men som ordtaket lyder «You break it – you buy it». Poenget mitt er at når Vesten først valgte å intervenere militært, burde det være vår fordømte plikt å holde linjen – så lenge som nødvendig!
Kapitulasjonen i Afghanistan vitner om et Vesten preget av polarisering, manglende selvtillit og et økende behov for kulturell selvpisking med påfølgende ønske om å trekke seg tilbake fra verden. Men velgere som tror at man kan unnslippe geopolitikken uten konsekvenser er naive. Det mangler ikke på autoritære trusler i form av Kina og Russland. Samtidig har jihadister av ymse slag fått vann på mølla etter at Vesten har bevist at de ikke mener alvor i Afghanistan. Dermed er spørsmålet om Vestens fremtid også et spørsmål om det liberale demokratiet – og liberale verdiers fremtid. De siste ukers kaos i Afghanistan har i så måte ikke vært oppløftende.
Winston Churchill uttalte engang at USA alltid vil gjøre det rette etter at de har forsøkt alle andre muligheter. Det er lov å håpe at det utsagnet fortsatt gjelder.
Innlegget var publisert i Minerva 9. september 2021.
Relatert
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
