Heksejakt
Vi som er positive til det flerkulturelle samfunn, må bli flinkere til å gi våre positive holdninger et innhold som er basert på kunnskap. Vi må forsøke å møte både reelle bekymringer og virkelige problemer og ubegrunnet frykt, overdrivelser og grunnløse påstander med mer kunnskap om de faktiske forhold, skriver Kristin Clemet i Dagbladet.
Publisert: 4. august 2011
Av Kristin Clemet, leder i Civita
I Stortinget mandag ba statsministeren om at «vi ikke starter en heksejakt på ytringer» etter tragedien i Regjeringskvartalet og på Utøya.
Mange vil følge denne oppfordringen, men ikke alle. Magnus Marsdal i Manifest er en av dem, som, i Dagsnytt 18 samme dag, viste at han ikke vil gjøre det. Han hevder riktig nok at han ikke vil legge begrensninger på ytringsfriheten, og at han ikke vil gi noen andre enn gjerningsmannen selv skylden for den udåden som er begått. Men han gir seg ikke med det. Han sier også at det ikke lenger bør være lov å si at man frykter eller er imot islams eller muslimenes innflytelse i Europa. Han oppfordrer til «selvransakelse», men mener ikke at han skal ransake seg selv. Det er det andre som skal gjøre.
Marsdals strategi, som er å stemple meningsmotstanderes ytringer i kjølvannet av tragedien, vil garantert ikke lede til en bedre debatt. Selv tror jeg det er langt mer fruktbart at alle går i seg selv fremfor å peke på andre.
La meg gi et eksempel på det:
Vi som er positive til det flerkulturelle samfunn, har ofte blitt beskyldt for å smykke oss med pene ord om toleranse og med ord som «avsky» overfor dem som mener noe annet og har et annet «menneskesyn» enn oss. Sist jeg så et eksempel på det, var da en biskop bare ropte «Avskyelig!» i forbindelse med diskusjonen om Stiklestad.
Jeg syns kritikerne har et poeng. Vi som er positive til det flerkulturelle samfunn, må bli flinkere til å gi våre positive holdninger et innhold som er basert på kunnskap. Vi må forsøke å møte både reelle bekymringer og virkelige problemer og ubegrunnet frykt, overdrivelser og grunnløse påstander med mer kunnskap om de faktiske forhold. I Civita har vi forsøkt å gjøre det, bl.a. ved å utgi en serie notater og artikler med fakta om innvandringen og integreringen i Norge.
Hvis vi løfter blikket og ser utover oss selv, både i tid og rom, vil vi se at vi i grunnen alle er etterkommere etter innvandrere.
Mennesker har bestandig vandret for å skape seg et bedre liv. Mennesker flytter fra mindre velstående til mer velstående land. De flykter fra krigssoner til fredeligere soner. De reiser fra utarmet jord til jord som kan dyrkes. De reiser fra steder med arbeidsledighet til steder hvor det er muligheter for jobb. De flykter fra undertrykkelse til frihet. De forflytter seg fra områder hvor det er umulig å se for seg en fremtid til steder hvor barna kan få en utdannelse. Og de flytter fra små leiligheter ett sted i byen til større leiligheter et annet sted i byen når de får mulighet til det.
Denne trangen til å ville forsørge seg og sine, til å søke de best mulige fremtidsutsiktene for sine barn, til å søke seg vekk fra ondskap og til det gode og til å oppleve oppdrift og fremgang, ja, den er så dypt menneskelig at den ikke bør forbause noen. Mennesker søker lykke, frihet og velstand – selvfølgelig!
Historisk har dette vært til stor fordel for verden. I lange perioder frem til ca. 1970-tallet har menneskene kunnet bevege seg helt fritt, hvilket har ledet til en vekst og innovasjon uten sidestykke i verdenshistorien. Det betyr ikke at det alltid har vært problemfritt – lang derifra – men nettovirkningen har uten tvil vært en enorm velstandsøkning.
Siden 1970-tallet har det imidlertid vært en stigende motstand mot innvandring i de mest velstående landene i verden. Argumentene har variert, men i Norge og mange andre land har det stort sett kretset langs disse linjene:
1) Innvandrerne tar arbeidsplassene våre.
(En variant av dette argumentet er at innvandrerne bare får dårlige jobber (eller «drittjobber») og dårlig betalt, og at vi derfor bedriver sosial dumping.)
2) Stor innvandring og en sjenerøs velferdsstat er uforenelig, og hvis vi må velge, velger vi velferdsstaten.
3) Vi har begrenset kapasitet til integrering.
4) Innvandring skaper forskjeller, og forskjeller skaper disharmoni og mindre sammenhengskraft og tillit i samfunnet.
(En variant av dette argumentet er at innvandrerne bringer med seg mye og nye former for kriminalitet.)
5) Innvandring leder til islamifisering av samfunnet, fordi det kommer mange muslimer til vestlige land.
(En variant av dette argumentet er at muslimene bevisst arbeider for å overta og islamifisere våre samfunn, og at vi er utsatt for en konspirasjon.)
Disse argumentene har kommet fra både høyre- og venstresiden i norsk politikk. Grovt sagt kan vi kanskje si at deler av venstresiden har vært mest opptatt av at innvandrerne «tar» fra oss jobbene og velferdsgodene våre, mens deler av høyresiden har vært mest opptatt av at de «tar» fra oss kulturen og verdiene våre. Men både på venstre- og høyresiden har det hele tiden vært mange stemmer som har hatt en overveiende positiv holdning til migrasjon og integrering og til globalisering og EU-samarbeid.
Jeg mener at det går an å møte alle de foran nevnte argumentene med saklig informasjon og saklige argumenter. Så fremfor å stemple disse synspunktene som intolerante, «avskyelige» eller illegitime på annen måte, bør de møtes med andre argumenter og andre syn.
Samtidig bør vi argumentere positivt for det som taler for innvandring.
Det finnes både menneskelige, menneskerettslige og økonomiske argumenter som taler for en positiv holdning til innvandring. Dessuten er det så mye som går bra med integreringen at også det bør bedre frem: Arbeidsdeltagelsen er svært høy blant arbeidsinnvandrere, men den er forbausende høy også blant de som har kommet til Norge av andre grunner enn arbeid. Og på utdanningsområdet går det meget bra. Innvandrere er allerede bedre representert i høyere utdanning enn befolkningen generelt. De aller fleste innvandrere deler dessuten de samme grunnleggende verdiene som de innfødte har – om betydningen av demokrati, ytringsfrihet og likestilling.
Så for å oppsummere:
Hvis Bruce Bawer, Fremskrittspartiet, Hallgrim Berg, Hege Storhaug, Robert Wright og Document.no har begått feil: De kan helt sikkert tenke og reflektere over dette selv nå.
Og så kan vi, som har ment noe annet, tenke over om vi har begått feil og om vi kan gjøre noe annerledes, f.eks. slik jeg har pekt på i denne artikkelen.
Innlegget er en redigert versjon av Clemets blogginnlegg fra 2. august, og er på trykk i Dagbladet 4. august 2011.
Mer fra bloggen
Den egentlige danske innvandringshistorien
AUF har helt rett: Ord betyr noe.
Sløseriombudsmannen, Ytringsfrihetskommisjonen og kunstnerne
Er form og formaliteter viktige i et demokrati?
Om å hilse med hånden
