Kulturverneren Kim Jong Un

Den som lyttet til P2 på onsdag, kan neppe ha lært mye av substans om det nordkoreanske regimet, skriver Bård Larsen.

Publisert: 14. juni 2021

P2 er fast post når jeg lager middag. Derfor var det med stor interesse jeg ventet på et bebudet innslag om Nord-Korea i Studio 2. Det ble ikke helt som forventet. Sant å si var det like før fingertuppen røyk under gulrotkappingen.

Denne nestenulykken kunne vært unngått hvis jeg hadde tatt meg tid til å lese NRKs innslagsomtale:

«Nord-Korea innfører strenge straffer mot vestlig film og mote. Og de er ikke det eneste landet som forsøker å verne sin egen kultur. Vi spør hvorfor land er opptatt av å verne kulturen sin.»

Som lovet, så gjort: Studio 2 vinklet innslaget dithen at noe nytt hadde skjedd i Nord-Korea. Nemlig at myndighetene slo hardt ned på bruk av utenlandske medier. Slik jeg har forstått det, var utgangspunktet en artikkel i The Guardian om økt bruk av dødsstraff for den slags. Men her ble det altså presentert som noe nytt at Kim-styret ikke liker vestlig mediebruk.

For å opplyse oss videre om dette hadde NRK invitert medieviter Trine Syvertsen fra UiO. Programleder ville vite hvilken mediepolitisk tradisjon Nord-Korea skriver seg inn i. Det å beskytte nasjonal identitet og kultur er av en av de sterkeste grunntemaene i mediepolitikk og regulering, kunne Syvertsen fortelle: Nord-Korea føyer seg inn i en lang tradisjon av vern om egen kultur, som vi finner i veldig mange land, veldig sterkt i Norge også. Regimet frykter at særlig amerikansk underholdning skal utrydde det nasjonale, språket, det autentiske og det ekte, mente hun. Hun fortsatte med å forklare at det som kommer utenfra, oppfattes som å bryte ned folkets egen kultur, av tradisjoner fra «fortellinger rundt leirbålet».

Den som lyttet til Studio 2, kan neppe ha lært mye av substans om det det nordkoreanske regimet.

Syvertsen tar ikke totalt feil, det må sies. Hun har rett i at alle nasjoner vektlegger egen identitet og egen kultur. Antagelig har mediepolitikk rundt om i verden føringer i den retningen. Men likevel er slike betraktninger om Nord-Korea nesten irrelevante i den større sammenhengen. Både fordi den nordkoreanske kulturen er en ekstremt toppstyrt og ideologiskapt hybrid av kommunisme, fascisme og konfutsianisme, men også fordi det er veldig på siden å hevde at den nordkoreanske medietradisjonen handler om vern av egen kultur og identitet, slik vi også har det i Norge, om enn i lettvariant. Syvertsen kunne muligens hatt rett, om vi forholdt oss til et ekstremt utvidet kulturbegrep, i en slags modell der det tredje rikets kultur og den norske kulturen er sammenlignbare størrelser, rett og slett fordi begge var/er kulturer. Enda mer vidløftig blir det når hun bruker begrepet «mediepolitikk» og «regulering» som et felles referansepunkt for Norge og Nord-Korea. I den akademiske verden er det en grunnforutsetning at ulikhetene ikke fullstendig overvelder likhetene i en komparativ studie.

For hva består den nordkoreanske kulturen av? Her er det ikke snakk om «fortellinger rundt leirbålet», men en dynastisk statsdoktrine, Juche, bygget opp under en totalitær personkult verden knapt har sett maken til. Tradisjonen, som Syvertsen snakker (feil) om, er å finne i den totalitære staten, et uttrykk for modernitetens verste sider og ikke i folkekultur «som vi finner i veldig mange land». Autentisk er det ikke.

Syvertsen er medieviter, men fremsto i dette innslaget mer som antropolog av den tapningen mange liker å karikere. For en medieviter burde den totalitære statsmaktens bruk av propaganda være et smørgåsbord for grundige mediestudier, men det fremkom ikke i sendingen. Det er skrevet metervis av litteratur om totalitarisme, løgner, indoktrinering og hvordan dette «kringkastes». Likevel velger Syversen å følge et i denne sammenhengen ganske perifert og allmenngyldig kulturspor, som i verste fall fremstår som relativisme.

Løgn og sensur er i roten av systemet. Som Hannah Arendt formulerte det er ikke den totalitære propagandaens fremste mål å overtale massene, men organisering av politikken; av konsistensen i systemet som de er en del av. Derfor må ingenting slippe inn som forstyrrer. Her finner vi altså det nordkoreanske regimets «mediepolitikk».

Paradoksalt nok var det en antropolog som måtte sette skapet på plass i den underlige sendingen. Det handler om rå makt, mente Thorgeir Kolshus. Det nordkoreanske regimets drakoniske lover er uttrykk for svakhet. De er redde for å miste kontroll. Så enkelt kan det sies.

Det er den samme Kolshus som har lagt seg ut med deler av det antropologiske miljøet i Norge ved å hevde at faget har mistet noe omdømme i den nasjonale offentligheten, blant annet gjennom malplasserte sammenstillinger.

Mange vet nok, men glemmer, at vi må skille mellom kulturrelativisme som metode (å undersøke ulike kulturer på deres egne premisser) og som ideologisk-moralsk «prosjekt» (ifølge Bernt Hagtvet at «lokal kultur har forrang framfor universelt vedtatte rettigheter»).

Tankene går til et utspill fra antropologihold i Morgenbladet om at det bare er i Norge og Nord-Korea at barnetog betraktes som noe positivt. Så mye for det nysgjerrighetsdrevne og erfaringsbaserte … Et av verdens mest jålete ord, monocausotaxophilia (trangen til å forklare alt med den samme årsaken), passer sånn sett godt inn i slike generaliseringer. Problemet er selvsagt at det altfor ofte treffer et godt stykke over mål.

Nord-Korea er i dag et av verdens mest korrupte land. Det meste kan kjøpes for dollar. Politi, militære og embetsverk er elendig betalt – eller ikke betalt i det hele tatt – og den svarte økonomien er ofte eneste inntektskilde. Man kan kjøpe seg privilegier og fritak fra straff og internering. Innsmugling av USB-pinner med kinesisk og sørkoreansk underholdning og nyheter skjer i strie strømmer fra Kina. Alt dette er med på å uthule systemet, nedenfra og opp mot den hierarkiske samfunnsordenen. Ekstreme straffer for å besitte underholdning og nyheter fra det store utland har derimot eksistert siden Kim Il-Sungs dager og det har blitt verre ettersom systemet råtner på rot.

I Nord-Korea er persondyrkelsen så komplett at landets grunnlegger Kim Il-Sung, som døde i 1994, er president til evig tid. En død mann er altså statsoverhode i Nord-Korea. Christopher Hitchens kalte landet treffende for et nekrokrati. Det nordkoreanske diktaturet har gjennom hele sin eksistens forsøkt å skape en ny «mennesketype». Sultende og kortvokste, holdt i uvitenhet og frykt, hjernevasket til å hate andre, tvunget og innprentet i en dødskult. Den nordkoreanske «mediepolitikken», hvis man i det hele tatt kan bruke et så nøytralt uttrykk, handler ikke om å verne om egen kultur, men om et land modulert etter totalitær logikk: Regimet flasker opp supermennesker i en verden omgitt av barbarer. Ethvert forsøk på å slå en kime inn i den indoktrinerende hybrisen blir slått ned på med grusomme midler. Selv sørkoreanske såpeoperaer, som er ettertraktet kontrabande, blir regnet som kontrarevolusjonært, som kreftspredning i den nasjonalorganiske folkekroppen og en hån og trussel mot Juche-ideologien og Kim-dynastiet. Tilsynelatende.

For her har igjen Kolshus rett: Det handler om rå og banal makt. Regimet er først og fremst livredd for at nordkoreanerne skal få innsyn i en verden der mennesker lever ganske gode, frie liv, utenfor det nordkoreanske kaderdisiplinerte, utmagrede og lutfattige «paradiset».

Innlegget er publisert hos Minerva 14.6.21.