Hva skjønner egentlig SV?

SVs skattepolitikk og ambisjoner på statens vegne begynner å minne om et program for konfiskasjon av private formuer og en ny form for statskapitalisme.

Kristin Clemet

Publisert: 14. mai 2021

Det har oppstått en debatt mellom næringslivsmannen Jan Petter Sissener og SV om SVs skattepolitikk. Ifølge Sissener forstår ikke SV noe som helst av hva det vil si å drive næringsvirksomhet, og han har spådd at SVs skattepolitikk vil føre til utflytting.

Det er mye som tyder på at Sissener har rett i dette. I en undersøkelse som nylig er gjennomført av NHHS Consulting, svarer over 60 prosent av de rikeste, altså de som driver mest næringsvirksomhet, at de vil vurdere utflytting, dersom formuesskatten blir slik Ap går til valg på, og det er en moderat variant av det SV går til valg på. Man skal nok ikke sluke en slik undersøkelse rått, men den gir en indikasjon.

Dette har fått SV til å foreslå en «exit-skatt», det vil si at de vil skattlegge de som forsøker å «flykte», og antyder at det for eksempel kan dreie seg om å ta halvparten av formuen.

I Dagbladet står det at Audun Lysbakken «vil flå skatteflyktninger på grensa», men på Twitter kommenterer han litt humoristisk at dette tross alt er «i overkant brutalt». Han har «bare tenkt å pålegge dem en saftig skatt på formuen de vil flytte».

Når jeg leser dette, lurer jeg – som Sissener – på hva SV egentlig forstår.

La meg starte med å illustrere hva som kan skje – først uten å ta hensyn til forslaget fra SV om nye skatteregler ved flytting:

Med dagens regler kan en som eier en bedrift, bosette seg i Strømstad og bli utflyttet skattemessig. Han eller hun behøver ikke å ta med seg bedriften sin. Den kan fortsatt være i Norge. Men når eieren har flyttet til Strømstad, betaler hun ikke lenger formuesskatt. Da er hun en utlending, og bedriften er utenlandsk eid, og ergo er det ingen formuesskatt.

Hvor farlig er det at de rikeste flytter da, vil kanskje noen si. Norske politikere går riktig nok glipp av formuesskatten, men hvis bedriften blir igjen i Norge, så er det jo ikke så farlig for verdiskapingen og arbeidsplassene?

Jo, det er nettopp det det er.

Noe av det mine medarbeidere i Civita – og andre – har påvist mange ganger, er at kapitalmarkedene ikke er perfekte. Det er altså ikke slik at kapitalen flyter strømløst rundt i verden og til enhver tid finner de beste prosjektene. Kapitalen er ofte veldig lokal. De som satser sine egne og lånte penger, gjør det ofte i markeder og miljøer som de kjenner godt. Mesteparten av den kapitalen som skal til for å etablere nye selskaper, eller for å få små og mellomstore bedrifter til å vokse og omstille seg, kommer derfor fra norske privatpersoner. Utenlandsk kapital er ofte ikke tilgjengelig i det hele tatt eller bare i svært begrenset grad.

Så hva skjer når en eier flytter til Strømstad, London eller Bern?

I første omgang skjer det kanskje ingenting, siden virksomheten fortsatt er i Norge. Men gradvis – ettersom virksomheten tillater at man utvider eller diversifiserer – vil det ofte skje nærmere der vedkommende bor; der hun nå kjenner miljøet og markedene best. Og hvis mulighetene til å lykkes forretningsmessig også er større i Sverige, Storbritannia eller Sveits enn de er i Norge, så taler det også for en gradvis nyorientering av virksomheten ut av Norge.

Sakte, men sikkert vil det dermed bli mindre virksomhet i Norge og mer ute, og til slutt er det kanskje lite igjen som kan karakteriseres som norsk. Eierens barn og barnebarn blir mindre og mindre norske. I så fall har Norge mistet, ikke bare skatteinntektene som politikerne så gjerne vil ha, men også verdiskapingen og arbeidsplassene.

I virkeligheten er det litt mer komplisert. Bedrifter er som regel aksjeselskaper, så når en person eier en bedrift – f.eks. bygninger og maskiner – eier han dette i form av aksjer. Og aksjer følger med på lasset når man flytter, selv om den fysiske bedriften og virksomheten blir igjen i Norge.

Vedkommende slipper da fortsatt formuesskatt, slik jeg beskrev over – men utestående skatter må betales, inkludert skatt på eventuelle urealiserte aksjegevinster, når han flytter. Dette er ganske kompliserte regler, som jeg ikke kommer nærmere inn på her, men forestillingen om at man bare kan «flykte» fra skatt man skylder, er altså ikke riktig.

I parentes bemerket kan jeg ikke la være å sitere fra Aftenposten i dag. I et intervju med Erna Solberg skriver intervjueren: «Arbeidende kapital er en betegnelse (på) formue som bygning, maskiner etc. som benyttes til å drive bedrifter. Opposisjonen mener begrepet er misvisende og at det tilslører. De viser til at 88 prosent av «arbeidende kapital» er aksjeformuer, ikke traktorer og maskiner». Det er nesten så man ikke tror det man leser. Vet ikke opposisjonen at bedrifter stort sett er aksjeselskaper? Aksjer er ikke noe abstrakt som bare fins på Aker brygge. Det er det håndfaste beviset på at man er (del)eier av en bedrift, som igjen betyr at man har eierskap i for eksempel en gravemaskin eller traktor.

Ser man på SVs forslag om innføring av en arveavgift på opptil 70 prosent (uten at det foreligger noe svar på om Solberg-regjeringens nye skatt på arv, kontinuitetsprinsippet, som gir kapitalskatt på gevinster, skal bestå eller fjernes) og en kraftig økning av formuesskatten, ønsket om at staten skal «investere storstilt» og eie mer, og forslaget til innføring av en svært høy exit-skatt, tegner det seg etter hvert et bilde av et parti som i virkeligheten legger opp til konfiskasjon og innføring av en form for statskapitalisme.

Skulle en exit-skatt være på for eksempel 50 prosent, vil en bedriftseier som ønsker å flytte, først måtte betale 50 prosent av bedriftens ligningsverdi. I praksis vil det bety at en eier av en bedrift som er verdsatt til en ligningsverdi på 50 millioner kroner, privat vil måtte betale 25 millioner kroner før flyttelasset går. De færreste har halvparten av verdiene sine i likvide midler privat, så dermed må de ta ut utbytte av bedriften, det vil si aksjene, som de tar med seg, før de flytter.

For å kunne betale en skatteregning privat på 25 millioner kroner, må det tas et utbytte på 36,6 millioner kroner, der de ekstra 11,6 millioner kronene går til utbytteskatten. Denne skatt på skatt-virkningen gir en effektiv utbytteskatt på 46,4 prosent når et privat skattekrav skal dekkes, enten det er en normal formuesskatt eller en stor flytte-formuesskatt, slik SV foreslår.

Et slikt utbytte vil garantert svekke bedriften og arbeidsplassene. Kan ikke bedriftseieren klare regningen gjennom et slikt utbytte, er helt eller delvis salg av bedriften det eneste alternativet. Og da vil det først og fremst være utlendinger som er interessert i å kjøpe, siden de slipper kostnaden ved å måtte betale formuesskatt eller flytteskatt. Dermed vil det utenlandske eierskapet fortsette å øke – medmindre SV vil at staten skal kjøpe.

En annen konsekvens er antagelig at mange vil flytte ut før de «risikerer» å bli rike. Kompetente gründere håper jo tross alt at de skal skyte gullfuglen, og at bedriften som de etablerer, skal «ta av». Da risikerer de å få store papirverdier som de må betale formuesskatt av, hvilket fører til at mange allerede i dag flytter ut eller blir kjøpt opp for å kunne vokse videre. Med en exit-skatt som den SV foreslår, kan de antagelig like gjerne flytte ut med en gang.

Det er nok et åpent spørsmål om SVs forslag lar seg realisere rent juridisk og/eller om Norge kan gjøre det som medlem av EØS. Poenget her er imidlertid å vise hva SV står for og ønsker å gjøre. Etter min mening er det svært avslørende for SVs holdninger til og kunnskap om verdiskaping.

At denne politikken over tid gir færre jobber og bedrifter, som også gir mindre skatteinntekter og dermed mindre som kan brukes til omfordeling og velferd, synes ikke å bekymre SV.

Jeg kan nesten ikke tenke meg noe viktigere som valgkampen kan handle om.

Publisert: 4. november 2022