En kamp Vesten bør ta

Over hundre års unnvikelse har viklet oss inn i et historieforfalskende drama, der realpolitikken har kunnet overstyre internasjonal rett og grunnleggende moralske forpliktelser.

Bård Larsen

Publisert: 25. april 2021

I 2000 var Bill Clinton nær ved å få gjennomslag for en slik anerkjennelse i Kongressen. Da truet Tyrkia med å nekte amerikanerne bruk av flybaser i Tyrkia. Clinton trakk forslaget på flekken. I 2008 hevdet Barack Obama at det armenske folkemordet ikke er var en «anklage», men et «grundig dokumentert faktum, faktaene var udiskutable». Han gikk til valg blant annet på å anerkjenne folkemordet, men da han ble president, trakk han løftene.

Mer underfundige er uttalelsene fra statsviter Condoleezza Rice fra hennes tid som utenriksminister i Bush-administrasjonen. I 2007 stilte kongressmannen Adam Schiff henne følgende spørsmål: «Utenriksminister, du kommer fra akademia … Finnes det anerkjente historikere som du kjenner til, som har problemer med å tolke drapene på 1,5 millioner armenere som folkemord?» Til det svarte Rice: «Kongressmann, jeg kommer fra akademia, men jeg er utenriksminister nå.»

Mange lurer nok på hvordan en mer enn hundre år gammel forbrytelse har blitt en såpass varm potet innen internasjonal politikk. Det enkle svaret er tredelt: Tyrkia har alltid benektet folkemordet på det sterkeste. De har truet med sanksjoner mot enhver som hevder at det var et folkemord. Og siden Tyrkia er en viktig alliert har mange vestlige regjeringer og parlamenter sett en annen vei når spørsmålet har kommet på banen. Å ryke uklar med Tyrkia kan ha en høy pris, særlig når innsatsen er historiske hendelser som de fleste har glemt.

Norske regjeringer, uansett politisk valør, har konsekvent avvist å befatte seg med folkemordsspørsmålet. De har sendt ballen videre til «historikerne». De har også formidlet at de ikke vil bidra til konflikt, men heller til forsoning mellom tyrkere og armenere.

Vi har også fått høre at folkemordkonvensjonen kom som et resultat av erfaringen med Holocaust og Nürnberg, samt at «det er prinsipielt problematisk å anvende begrepet om historiske hendelser før konvensjonen ble laget».

Slike uttalelser minner dessverre for mye om vikarierende argumentasjon. Det holder ikke vann.

Forestillingen om at folkemordskonvensjonen ikke har tilbakevirkende kraft innebærer uvegerlig at heller ikke Holocaust kan defineres som folkemord.

Det er heller ikke riktig at det rettslige begrepet folkemord oppsto som følge av Holocaust alene, og det har aldri vært meningen at konvensjonen ikke skulle ha tilbakevirkende kraft.

Folkemordskonvensjonens arkitekt, den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin, begynte dessuten arbeidet med konvensjonen lenge før Hitler kom til makten. Det som først fanget Lemkins interesse, var rettsaken mot Soghomon Tehlirian i Berlin i 1921. Tehlirian var en overlevende fra det armenske folkemordet, som hadde myrdet den ungtyrkiske lederen Talaat Pasha på gaten i Berlin og overraskende nok ble frikjent. Talaat var selve anføreren av massedrapene i årene rundt 1915. Folkemordkonvensjonen og folkemordet på armenerne er altså uløselig knyttet sammen.

I flere tiår har folkemordet på armenerne, ved siden av Holocaust, vært det mest intense studieobjekt innen folkemordsforskningen. Det finnes ikke noen akademiske folkemordsantologier på markedet som ikke inkorporerer eller omtaler det armenske folkemordet. Innen fagmiljøene foreligger grunnleggende konsensus, og det har det gjort i lang tid.

For både armenere og den armenske diasporaen har det alltid vært en forutsetning at Tyrkia erkjenner folkemordet. Ingen armenere vil slå seg til ro med at de var utsatt for en tragedie eller strøyk med i krigens kaos. Det er en helt umulig tanke at den ene part skal forsones med sin egen overgriper dersom denne ikke vil vedkjenne seg at de har gjort noe galt. Nøkkelen er begrepet «folkemord».

«Den tyrkiske versjonen» av hendelsene i 1915 har lenge vært at verdenskrigen innebar massiv voldsbruk, slik alle kriger gjør. De erkjenner at opptil 200 000 armenere ble drept, men at de fleste av disse var menn som sto i ledtog med russerne. Dessuten sier de at minst like mange ble drept på tyrkisk side.

Dette er et godt stykke unna det historikere og andre fagfolk innen folkemordstudier mener: At den ungtyrkiske militærjuntaen – under dekke av krig – orkestrerte et systematisk massedrap på de kristne i det osmanske riket med det formål å «helt eller delvis å utrydde en folkegruppe». Hele 1,5 millioner armenere, assyrere, kaldeere og osmangrekere ble utradert med alle tenkelige metoder. Det ble ikke gjort forskjell på menn, kvinner, barn eller stridende.

Den strategiske planen var å sikre et homogent Tyrkia i overgangen fra imperium til nasjonalstat. Den ideologiske bunnplanken kom i stor grad fra sosiologen Zia Gökalps (et av Erdogans store forbilder): En miks av etnisk nasjonalisme inspirert av reaksjonær europeisk før-fascisme samt opportunistisk islamisme. Gökalp og ungtyrkerne lanserte mottoet «Tyrkia for tyrkiskspråklige muslimer», noe som ikke var godt nytt for osmanrikets minoriteter som utgjorde rundt 20 prosent av befolkningen i det som er dagens Tyrkia. Den moderne, nesten homogent tyrkisk-muslimske nasjonal staten er bygget opp på ruinene av massakrerte sivilisasjoner.

Willam Schabas (en av de aller dyktigste folkerettsjuristene) er tilhenger av den strengest mulige juridiske tolkningen av folkemordskonvensjonen. Hovedgrunnen til det er, foruten at det dels har gått inflasjon i folkemordsbegrepet, at folkemord generelt er svært vanskelige saker å føre for retten, fordi det er vanskelig å fastslå systematikk og planlegging. Av rene juridiske årsaker mener derfor Schabas at begrepet «forbrytelser mot menneskeheten» (massedrap som skjer med myndighetenes delaktighet eller aksept) er langt lettere å belegge i retten, slik at overgripere blir dømt og ikke frikjent.

Ifølge Schabas er bruken av folkemordsbegrepet om 1915 (både i vid og snever forstand) «tydelig og ukontroversiell». Han hevder at de eneste uomtvistelige folkemord i nyere historie, i streng juridisk forstand, er det armenske folkemordet, Holocaust og Rwanda. Sagt på enklest mulig måte: Hvis folkemordet på armenerne ble ført for retten i dag (noe det ikke vil, både fordi overgriperne er døde og fordi det osmanske riket opphørte å eksistere i 1924) ville det ført til domfellelse.

Den kneblende og autoritære kulturen i tyrkisk politisk liv kan delvis knyttes til fornektelsen av folkemordet. Det gjør noe med en «nasjons sjel» at grunnleggende historiske kjensgjerninger i praksis er forbudt å snakke åpent om. Det vet alle som har interessert seg for nasjoners evne til å bearbeide egne feil, mangler og overgrep. Det kan sammenlignes med familier som tæres fra innsiden når tabuene blir for mange: Angsten eter sjelen. Benektelsen av folkemordet er derfor en tragedie også for den tyrkiske befolkningen, som har måttet leve med fortielse og løgn i mange årtier.

Den tyrkiske straffeloven er sågar utformet slik at å skrive eller snakke om «folkemordet» er å anse som et angrep på både Erdogan, nasjonen og det tyrkiske folk. Nobelprisvinner i litteratur, Orhan Pamuk, har fått erfare rettsstatens vrede i flere omganger på grunn av dette. I 2007 ble den armensk-tyrkiske journalisten Hrant Dink skutt og drept på åpen gate av en nasjonalist.

Hvis Joe Biden nå virkelig går til det skritt å anerkjenne folkemordet, vil det skape et aldri så lite geopolitisk jordskjelv. Erdogan vil bli rasende. Han vil antagelig sette i gang et enormt diplomatisk korps (hvorav mange har som hovedgeskjeft å påvirke andre lands posisjon i folkemordsaken) som vil gjøre livet surt for enhver som måtte gi sin tilslutning til et eventuelt amerikansk vedtak.

Vi kan også forvente en massiv folkelig mobilisering i de tyrkiske storbyenes gater. De fleste tyrkiske borgere er flasket opp og tror på et narrativ om at Vesten bruker falske påstander om folkemord for å undertrykke og sverte nasjon og folk.

Men det er en kamp Vesten bør ta. Vi står i skyld til den tyrkisk-kristne diasporaen fordi vi har bidratt til fornektelse. Forestillingen om at folkemordet er kontroversielt har festet seg så til de grader at selv journalister omtaler det i slike termer, selv om kontroversene verken er historiske eller faglige, men politisk skapt.

Over hundre års unnvikelse har viklet oss inn i et historieforfalskende drama, der realpolitikken har kunnet overstyre internasjonal rett og grunnleggende moralske forpliktelser.

Kronikken var publisert i VG 23. april 2021.

https://www.civita.no/publikasjon/nr-6-2015-folkemordet-pa-armenerne