SVs binære skattesyn
SV vil flytte ressurser og makt fra privat sektor til politikere og byråkrater.
Publisert: 22. april 2021
Det var interessant å høre Audun Lysbakken på Politisk kvarter i dag. Fra et borgerlig ståsted er det svært mye som kunne vært kommentert og kritisert, og det er ikke så rart. Men det er påfallende hvordan skillet mellom venstre- og høyresiden nå er forsterket og tydeliggjort – etter mange år med en gradvis svekkelse av høyre-/venstreaksen til fordel for andre skillelinjer i norsk politikk.
Ett interessant tema som ble berørt, var skattepolitikken. Det Lysbakken sa, kan i hvert fall oppsummeres og kommenteres i disse to punktene:
For det første mener Lysbakken at det krever mer dokumentasjon om positive virkninger, dersom skattene reduseres enn hvis de økes.
Det etterlater inntrykk av at han ser samfunnet fra statens side, og at «naturtilstanden» er at staten «eier» alle pengene, og at de ikke skal «gis bort», dersom politikerne mener at de kan brukes til noe mer fornuftig enn befolkningen kan bruke dem til – eksemplifisert med «uproduktive investeringer i aksjer, eiendom og luksus». Samfunnet skal altså være toppstyrt og formes ovenfra, og makten skal samles hos den politiske og byråkratiske eliten, som antas å kunne gjøre noe mer produktivt enn næringslivet kan gjøre selv.
Demokratisynet er at alle har makt, dersom staten har makt, men det er liten refleksjon om hva staten i praksis er når beslutninger skal fattes. «Staten» er nemlig også enkeltmennesker – politikere og byråkrater – som også sløser og gjør feil, har dårlig moral, dårlig smak og for liten kompetanse, og som kommer i skade for å forfølge sine egne mål, som for eksempel ønsket om å bli gjenvalgt.
Vi hører heller ingen refleksjon om hva som, grunnleggende sett, kan tenkes å være forskjellen på privat og offentlig sektor når det for eksempel skal fattes en beslutning om å bruke veldig mye penger. En million kroner på et offentlig budsjett er lite penger, og de fremstår som «eierløse». En million kroner for en vanlig bedrift eller enkeltmenneske er enormt mye. Det kan f.eks. sammenlignes med skatten fra vanlige folk i cirka 10 år.
Sett fra et borgerlig ståsted er det viktig med en sterk stat, men ikke med en størst mulig stat. En stat som forsøker å gjøre alt, risikerer å gjøre mye dårlig og bruke ressursene lite effektivt. Det er dessuten viktig også å ta hensyn til maktbalanse og maktspredning, og til at en stor og altomfattende stat kan være en trussel mot det liberale, mangfoldige demokratiet. Norge har allerede vestens største offentlige sektor, men det virker ikke som at dette har noen betydning for SVs ambisjoner om fortsatt vekst. Målet er å ta ressurser fra privat sektor og overføre dem til offentlig sektor, slik at politikerne har enda mer penger til rådighet.
For det andre mener Lysbakken at skatter kan ha skadelige virkninger, blant annet for næringslivet, men synet hans er helt binært: Enten har man et skattenivå som er skadelig, eller så har man det ikke – og ifølge Lysbakken er SVs ønskede skattenivå, som betyr økte skatter på minimum 22 milliarder kroner – svært langt fra å være skadelig. Dette kan han riktig nok ikke dokumentere, fordi det nærmest er et «teoretisk» spørsmål, men likevel: Det er visstnok ingen fare for at de sterke skatteøkningene SV vil ha, utgjør noen som helst skade for norske bedrifter.
Lysbakken har rett i at det blir veldig teoretisk å forsøke å dokumentere nøyaktig hvilken negativ eller positiv virkning en gitt skatteendring har. Han har jo selv vært med på å senke selskapsskatten, fordi han trodde at det ville virke positivt – men uten at han kunne dokumentere det på en eksakt måte. Statsminister Jens Stoltenberg mente den gangen at «en høy sats skaper en illusjon om høye skatteinntekter», men de blir ikke høye dersom «grunnlaget forvitrer».
Men Lysbakken tar feil når han tror at virkninger av en gitt skattereduksjon eller -økning er null inntil den plutselig inntrer på ett eller annet nivå. Alle skatter har virkninger, og alle endringer virker. Virkningen kan være liten eller stor, men det er nettopp respekten for at alle skatter virker ved å påvirke det som på fagspråket heter incentivstrukturen, som gjør at man kan ha litt ulikt syn på hvilke skatter som er gode eller skadelige, og hvilket skattenivå som er riktig.
Vi kan ta den omstridte formuesskatten som eksempel – og holde oss til formuesskatten på næringskapital. Denne skatten er en del av eierbeskatningen i Norge – altså den skatten som eiere av næringsvirksomhet, dvs. bedrifter, må betale i tillegg til alle vanlige skatter. Den særskilte eierbeskatningen består av utbytteskatt og formuesskatt, som samlet sett er om lag tidoblet siden den siste store skattereformen i 2005/06.
Når noen mener at denne skatten er skadelig, er det fordi vi mener at den fører til færre investeringer, færre arbeidsplasser og mindre verdiskaping enn vi ellers ville fått.
Kan det dokumenteres?
Svaret er både ja og nei.
Det foreligger masse dokumentasjon som indikerer at dette er riktig, og det foreligger, ikke minst, mye erfaring blant eiere av næringsvirksomhet som betaler formuesskatt. Hele 11 næringsorganisasjoner har i årevis vært krystallklare på at det er en skadelig skatt for norske bedrifter. Men som Lysbakken påpeker, så er det vanskelig å dokumentere med endelig virkning nøyaktig hva som skjer hvis formuesskatten settes opp eller ned med f.eks. 2 milliarder kroner. Det er blant annet umulig å dokumentere hva som ville skjedd, dersom man ikke hadde endret skatten.
Lysbakken mener, i motsetning til de borgerlige partiene, at formuesskatten på næringskapital er en god skatt, som han vil øke veldig mye. Han mener at det eierne bruker formuen sin på, for det meste bare er «aksjer, eiendom og luksus», og at en sterk økning av denne skatten (i tillegg til økt utbytteskatt, økt selskapsskatt og økt arveskatt) derfor hverken vil ramme investeringer, arbeidsplassene eller verdiskapingen.
Påstanden hans om at eierne bare bruker formuen sin på «aksjer, eiendom og luksus» er både urimelig og falsk. Det vi snakker om, er å fjerne formuesskatten på næringskapital – ikke luksus. Og når man eier hele eller deler av en bedrift, må man nødvendigvis eie aksjer, dersom bedriften er et aksjeselskap. Men selv om vi trekker fra litt for kjente og anser denne typen uttalelser som basert på uvitenhet eller ren populisme, så gjenstår dette: Lysbakken tror ikke at formuesskatten påvirker eierne og deres virksomhet i det hele tatt. Den må visstnok bli helt ekstremt høy – så høy at Lysbakken ikke engang greide å fantasere om det på Politisk kvarter – før den vil påvirke bedriftene negativt.
Hvis vi sammenligner med andre europeiske land, er vi ikke på skattetoppen, sa Lysbakken. Det har han helt rett i. Norge har den vestlige verdens største offentlige sektor, men vi har ikke det høyeste skattenivået. Årsaken er oljefondet, som finansierer hver sjette krone på statsbudsjettet (og enda mer under pandemien).
Men selv om vi ikke har det høyeste skattenivået generelt, skulle det ikke forundre meg om vi ligger helt i toppen når det gjelder å beskatte norske eiere av bedrifter. Det er i så fall ikke så smart, hvis jobb nummer én er å redusere forskjellene som følger av pandemien.
Da trengs det nemlig mange nye jobber i privat sektor, og da betyr både skatten og alle andre rammebetingelser noe.
Mer fra bloggen
Vil eierbeskatningen øke enda mer i neste stortingsperiode?
Støre, Sissener og Spetalen
Sissener ødelegger for næringslivet
Bergstø vs. Røkke
Viktig beskjed i Erna Solbergs bok
