Statlige industrieventyr kan bli svært dyre
Alle partier vil satse på det grønne skiftet nå, og staten vil ha en viktig rolle å spille. Men det er forskjell på å ta markedet i bruk i miljøets tjeneste og å satse på staten som eier.
Publisert: 20. april 2021
Denne helgen har Arbeiderpartiet gått noen skritt til venstre. Det gjelder blant annet i næringspolitikken. Partiet vil gjerne bruke fellesskapets penger på å etablere nye hel- eller deleide selskaper og utvide det statlige eierskapet.
Arbeiderpartiet er ikke alene. Også de andre rødgrønne partiene vil øke det statlige eierskapet.
Dette er ikke en særnorsk trend. Men det spesielle med Norge er at vi allerede har den største offentlige sektoren og et svært stort offentlig eierskap sammenlignet med andre vestlige land.
Argumentene som brukes for å forklare at det er fornuftig å øke statens eierskap, er gjerne knyttet til etableringen av Statoil og de statsbedriftene vi allerede har i Norge. Nå skal det skapes nye statlige industrieventyr som ledd i det grønne skiftet.
Men er dette et godt argument?
Jeg syns ikke det.
Snuoperasjon i Arbeiderpartiet
Da Kåre Willoch dannet regjering i 1981, ble jeg politisk rådgiver i Industridepartementet. Statsråden het Jens-Halvard Bratz og var en kjent industrileder.
Bratz var en hyggelig mann, men Industridepartementet var ikke noe særlig den gangen. Vi slet med selektive støttetiltak og statsbedrifter som var enormt kostbare for skattebetalerne. Det var mye trøbbel og store tap.
Det lå egentlig til rette for at det skulle føres en mer nøytral og mindre selektiv politikk, og at det statlige eierskapet skulle bygges ned.
Høyre hadde programfestet at «det offentliges oppgave bør være å fastlegge generelle rammer for økonomisk virksomhet og skape skikkelige arbeidsvilkår for et næringsliv som kan ta i bruk markedets muligheter. Selektive støttetiltak øker faren for at produksjonsstrukturen blir foreldet, og vil på sikt svekke mulighetene til å trygge arbeidsplassene».
Men dette hadde Høyre ment før, også.
Det var mye mer betydningsfullt at det hadde skjedd en stor snuoperasjon i Arbeiderpartiet.
Ved inngangen til 1970-tallet ønsket Arbeiderpartiet et sosialistisk samfunn og planøkonomi. Ved inngangen til 1980-tallet var tonen en helt annen.
Nå ville partiet ha et lønnsomt og konkurransedyktig næringsliv. Det var viktigere med gode generelle rammebetingelser enn statlige subsidier og eierskap.
Endringen kom som en følge av de dyrekjøpte erfaringene man hadde med statsbedriftene og de selektive støttetiltakene, særlig på 1970-tallet. Men den kom også på grunn av noen modige Ap-folk som sørget for å plassere partiet på rett side av historien.
Klar omlegging av industripolitikken
Offentlige utredninger får noen ganger stor betydning for historiens gang. NOU 1979:35 med den lite tabloide tittelen «Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri» var en slik utredning.
Utvalget ble nedsatt av regjeringen Nordli i mars 1979 og leverte sin utredning allerede i august. Utvalget var forbilledlig raskt, og utredningen var beundringsverdig kort målt mot dagens utredninger.
Utvalget var ledet av Finn Lied, tidligere industriminister for Arbeiderpartiet. Med i utvalget var både LO-lederen og Jens-Halvard Bratz, som var president i det daværende Industriforbundet.
Ifølge Per Kleppe i Arbeiderpartiet ble utvalget opprettet for å få slutt på dyre støttetiltak til bedrifter som ikke lenger hadde livets rett. Og utvalget gjorde som bestilt.
Det anbefalte en klar omlegging av industripolitikken i mer markedsøkonomisk retning: Man ville ikke lenger sementere en kostbar og ulønnsom næringsstruktur ved stadig å tilføre mer støtte fra fellesskapets kasser til bedrifter som ikke kunne stå på egne ben.
Noen av de største bedriftene eide staten selv. Nå skulle det satses på generelle rammebetingelser og bedrifter som hadde livets rett.
Gikk fortsatt galt utover på 1980-tallet
Nordli-regjeringen fulgte opp med en stortingsmelding som fikk bred oppslutning i Stortinget. Det eneste partiet som ville fortsette som før, var SV. Rødt fantes ikke den gangen.
Men til tross for denne omleggingen gikk det fortsatt galt utover på 1980-tallet.
Arbeiderpartiet var i opposisjon og endret ikke praksis før langt ut på 1980- og 1990-tallet. Også Willoch-regjeringen hadde problemer med å motstå press fra lokalsamfunn, fagforeninger og ledelse når en bedrift var i ferd med å gå dukken.
Derfor tok det tid før Willoch-regjeringen gradvis, og deretter en ny Ap-regjering, greide å kvitte seg med de største tapsslukene.
Gro Harlem Brundtland pekte på problemet i boken Dramatiske år: Selskapene tok ikke reelt ansvar for egne resultater, fordi de regnet med at staten ville komme dem til unnsetning.
Noen som lyktes
Samtidig var det noen som lyktes. Statoil var et svært lønnsomt selskap. Det har tilført staten store skatteinntekter og bidratt til enorme ringvirkninger i det norske samfunnet.
Men da Statoil ble etablert, var oljeindustrien allerede relativt gammel. Olje var et velkjent og ekstremt lukrativt produkt. Det var dessuten ikke noe spesielt ved at Norge etablerte et statsoljeselskap.
Det spesielle med den norske modellen var at man også sørget for et mangfold av internasjonale og norske konkurrenter til Statoil.
Paradigmeskifte når det gjelder statseierskap?
De statlige norske «industrieventyrene», som utviklet seg til enorme tapssluk og påførte Norge en svakere økonomisk utvikling enn vi ellers ville hatt, kom til fordi politikerne hadde visjoner og ideer om hva slags industriell stormakt Norge kunne bli.
I dag ser vi igjen at politikere, særlig på venstresiden, har lignende ideer.
I et nylig utgitt Civita-notat stiller Aslak Versto Storsletten spørsmålet om vi nå igjen står overfor et paradigmeskifte når det gjelder statseierskap, slik vi gjorde fra 1980-tallet og utover.
Den gangen mistet Arbeiderpartiet troen på at politikerne kunne styre industriutviklingen med fellesskapets midler. I dag ser det ut til at mange har fått en fornyet tro på at det er mulig.
Ap og Sp vil øke det statlige eierskapet. SV vil at staten skal «investere storstilt». Rødt vil nærmest at staten skal overta alle store bedrifter og igjen opprette et industridepartement.
Selskapene har måttet bevise sin berettigelse
I Norge har staten, også i 2021 under en borgerlig regjering, et stort statseierskap. Det skyldes ikke at politikerne er blitt flinkere til å plukke vinnere og forutse hva som vil bli lønnsomt. Det skyldes heller ikke at byråkratene i Næringsdepartementet er blitt flinkere til å drive forretning.
Selskapene har kommet til gjennom kostbare nedleggelser, oppgjør med selektive støttetiltak, en omfattende omlegging av statens eierskapspolitikk og delprivatiseringer.
Selskapene har måttet bevise sin berettigelse ved å konkurrere.
Om de kunne vært drevet enda bedre og mer lønnsomt dersom de var private, kan ingen vite. Men i dag går det bedre, blant annet fordi staten holder armlengdes avstand.
Alle partier vil satse på det grønne skiftet nå, og staten vil uansett ha en svært viktig rolle å spille. Men det er en avgjørende forskjell på å ta markedet i bruk i miljøets tjeneste og å satse på staten som eier. Det siste kan bli dyrt.
Kronikken var publisert i Aftenposten 18. april 2021.
Venstresidens misvisende historiefortelling
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
