Vi trenger EUs solidariske vaksinestrategi
Hvis derimot alle land hadde opptrådt kortsiktig og nasjonalegoistisk, sneket i køen, kuttet hjørner og godkjenningsprosedyrer og overbudt hverandre, ville ikke utsiktene for verdens mestring av koronakrisen sett spesielt lyse ut.
Publisert: 5. februar 2021
Men ikke EU-kommisjonens overilte uklokskap.
Kampen mot covid-19 er gått inn i en ny fase – et kappløp mellom vaksinering og smittespredning. Siden etterspørselen etter vaksiner nå er tilnærmet uendelig, er mangelen på vaksiner til å ta og føle på. At det også gjaldt i EU-kommisjonen, ble vi nylig minnet om.
EU-kommisjonens ukloke reaksjon og forsøk på å dytte skylden for kortsiktig reduserte vaksineleveranser over på det svensk-britiske legemiddelfirmaet Astra Zeneca, etter at firmaet hadde varslet om uforutsette leveranseproblemer ved sitt produksjonsanlegg i Belgia, vitner om hvor spent situasjonen er rundt det globale vaksinekappløpet, akkurat nå.
Når vi tenker over at vi for kort tid siden stod der uten vaksiner fremstår slike leveranseforsinkelser i et helt annet lys. Takket være et mangfold av samarbeidskonstellasjoner og avtaler om forskning, utvikling, godkjenning, produksjon og leveranser av helt nye vaksiner, har det på rekordtid lyktes å få frem en rekke vaksiner med beviselig god effekt mot viruset.
EU har allerede gjort avtaler med seks vaksineprodusenter, uten å ta snarveier i godkjenningsprosessen, slik Israel, USA og Storbritannia gjorde, med et forhåndsbestilt vaksinevolum som tilsvarer to til tre ganger det antatte behovet blant EU-landenes innbyggere. Flere avtaler, med blant andre Novavax og Johnson & Johnson, ventes inngått innen kort tid.
Selv om leveransene fortsatt forventes å gå tregt ut 1. kvartal er det forventet at alle voksne innen EU skal få tilbud om gjennomført vaksinasjon innen 3. kvartal i år. Det samme gjelder trolig også for Norge, som tidlig valgte å slutte seg til EUs vaksinestrategi.
I mellomtiden har vi gode grunner til å leve godt med en viss toleranse for usikkerheten rundt leveransetempoet: Oppskalering av produksjonskapasitet for helt nye vaksiner, med helt ny teknologi, er nemlig en svært krevende prosess, som setter ekstreme krav til kompetanseutvikling og kvalitetskontroll i alle produksjons- og leveranseledd.
La oss derfor sette pris på de utrolige prestasjonene som har muliggjort vår nye vaksinevirkelighet, og unngå billig politisk krisemaksimering hver gang vaksineknappheten vekker negative følelser.
Ingenting av det som er oppnådd til nå ville heller vært mulig uten utstrakt internasjonalt samarbeid, fungerende internasjonale verdikjeder og leveransenettverk, samt et positivt prestasjonskappløp mellom flere hundre offentlig støttede forskningsprosjekter i samspill med både nye og etablerte legemiddelbedrifter over hele verden.
EU-kommisjonen må også tåle kritikk for å ha forsinket vaksineleveranser unødig gjennom å trekke forhandlinger med produsenter for langt ut i tid og for å ha vært for gjerrige på pris og utviklingsstøtte. Noe av dette problemet skyldes nok også forhandlere som ikke har tilstrekkelig med erfaring fra legemiddelinnkjøp, samt et krysspress fra EUs juridiske ekspertise og ulike politiske interesser innad i EU, slik Gideon Rachman har skrevet om i Financial Times.
Samtidig som mange i Europa og Norge nå venter på å bli vaksinert, bør vi heller ikke glemme at pandemien er et globalt problem som vi deler med resten av verden. Ingen av oss kan være helt trygge før vi alle er trygge.
På dette viktige punktet fortjener EU likevel respekt for å ha klart å få så mange land til å gå sammen om å finansiere forskning og utvikling, felles godkjenningsprosesser for nye vaksiner, samt leveransebestillinger på et solidarisk grunnlag – hvor alle land behandles likt i fordelingen av bestilte vaksiner ut fra relativt folketall.
Indirekte har EU dermed også gitt viktige bidrag til å løse vaksineproblemet, ikke bare for Europas befolkning, men også for hele verdens befolkning. Det skyldes at EUs felles vaksinepolitikk også støtter opp om den anbefalte strategien til Verdens helseorganisasjon, som erkjenner at vi står overfor et globalt problem som først blir borte når hele verden blir ivaretatt.
For fattige land betyr det også noe at prisen på vaksiner er overkommelig, samtidig som noen rike land går foran som et eksempel på solidarisk vaksineforsyning, og dessuten forplikter seg til å gi av eget vaksineoverskudd til utviklingsland. EUs vaksinestrategi bidrar positivt på alle de tre nevnte områdene.
Hvis derimot alle land hadde opptrådt kortsiktig og nasjonalegoistisk, sneket i køen, kuttet hjørner og godkjenningsprosedyrer og overbudt hverandre, ville ikke utsiktene for verdens mestring av koronakrisen sett spesielt lyse ut.
I Norge har vi dessuten god grunn til å verdsette hvor viktig det er for verdensøkonomiens helsetilstand at vi lykkes best mulig med det globale vaksinekappløpet mot viruset og dets mutasjoner.
For Norge kan det derfor vise seg å ha vært en dobbelt riktig beslutning å gå sammen med EU i vaksinekappløpet.
Innlegget var publisert i VG 3. februar 2021.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
