Joe Bidens nødvendige, men umulige oppgave
Joe Biden har en lang tradisjon med å samarbeide med republikanere i Kongressen. Det er en erfaring som kan bli viktig, særlig ettersom han har et godt forhold til Mitch McConnell, skriver Eirik Løkke i VG.
Publisert: 22. januar 2021
I november 1920 skrev William Butler Yeats at «the centre cannot hold». Flere har 100 år senere hentet frem den irske poetens advarsler som en illustrasjon på fremveksten av det autoritære, satt på spissen av Donald Trump og hans angrep på demokratiet.
Imidlertid kan man argumentere for at 2020 endte med nettopp en seier til «sentrum». I amerikansk politikk er det ingen som passer beskrivelsen «sentrum» bedre enn Joe Biden. Den 78-årige påtroppende presidenten har hele sin karriere manøvrert seg slik at han har plassert seg i midten. I polariseringens tidsalder var Bidens omfavnelse av sentrum både nøkkelen til den demokratiske nominasjonen og seieren over Trump. Spørsmålet er om Biden som president evner å bygge bro over de dype politiske skillelinjene som preger landet.
Det som står på spill, er fremtiden for det amerikanske demokratiet.
Oppgaven Joe Biden står overfor er formidabel. Den utgående presidenten, støttet av sine republikanske klakører, har forsøkt å undergrave valgresultatet. Jeg vil sågar argumentere for at Donald Trump har forsøkt seg på et statskupp. Riktignok et klovneaktig kupp, men like fullt et forsøk på å overkjøre valgresultatet på en måte som ikke er i henhold til demokratiske spilleregler. For ikke å glemme Trumps rolle i stormingen av Capitol Hill.
Gjennom sin omgang med vanvittige konspirasjonsteorier, har den amerikanske presidenten omdannet Det hvite hus til en trollfabrikk, hvoretter han har ført millioner av republikanske velgere inn i en postfaktuell virkelighet. Mange av de konservative velgerne er oppriktig overbevist om at Biden har stjålet valget, og således er en illegitim president. Det hjelper lite at valget var det sikreste i republikkens historie. Den utgående presidenten har ikke bare kolportert de mest vanvittige løgner, han har også angrepet selve konseptet sannhet.
Det er altså i denne situasjonen Joe Biden blir USAs 46. president, og hvis viktigste oppgave er å samle landet. På samme tid står de konkrete politiske sakene i kø: En pandemi som truer med å ta livet av nærmere en million amerikanere, og påfølgende ruinere landets økonomi. Evnen til å gjennomføre politikk bunner dypest sett i hvor mye støtte man kan mobilisere i samfunnet. Det var nettopp av den grunn at Abraham Lincoln understreket at «Public sentiment is everything. With public sentiment, nothing can fail. Without it, nothing can succeed».
Dette er Biden smertelig klar over, og han har forsøkt å overbevise konservative velgere fra sitt ståsted i sentrum. Biden har en lang tradisjon med å samarbeide med republikanere i Kongressen, riktignok i en tid som var mindre polariserende enn hva tilfelle er i 2021. Men det er en erfaring som kan bli viktig, særlig ettersom han har et godt forhold til Mitch McConnell.
Et siste poeng er retorikk.
En presidents ord betyr noe. Måten presidenten ordlegger seg på danner rammen for den nasjonale samtale. Trump valgte å appellere til det verste i amerikanerne, Joe Biden kommer til å appellere til det beste i amerikanerne. Han vil også fortsette å strekke ut en hånd til republikanere med et oppriktig ønske om å samarbeide. Imidlertid forutsetter brobygging fast grunn på begge sider, og akkurat nå er det usikkert hvor mye fast grunn det er på republikansk side.
Det illustrerer også hvor vanskelig Joe Bidens oppgave er. Biden kan forsøke så mye han vil å gjenopprette tilliten til det amerikanske demokratiet, men den prosessen kommer til å avgjøres av det republikanske partiet og hvorvidt partiet vil forplikte seg til et demokratisk sinnelag.
Innlegget var publisert i VG 19. januar 2021.