Din og min drittsekk
Også blant noen relativt moderate folk på høyresiden finnes ambivalens til Trump. Her er grunntonen at Trump er vulgær og kanskje ikke ønskelig, men han har tross alt fått til noe og alternativet er ikke stort bedre, skriver Bård Larsen i VG.
Publisert: 22. desember 2020
For et par uker siden viste CNN en rystende reportasje fra Venezuela. Tilstanden er en varslet katastrofe, fra autokraten Chávez tomme sosialistiske tønner til Maduros narkotikakartell. Landet er i grus, en moderne tragedie. Skabbete sykehus står tomme, og ingen vet hvor mange som dør av korona fordi regjeringen ikke vil føre statistikk og straffe leger som prater. Her hjemme er det tyst fra de som entusiastisk støttet regimet. Den enorme lidelsen engasjerer ikke.
Ideologi kan være hjerteløs. For vestlige Chávez -disipler handlet det sjelden om mennesker, men om politikk og ikke minst sammenfallende fiendebilder. Men venstresiden skal ikke få æren for slike tvilsomme prioriteringer alene. For hva skjedde da USA fikk sin egen Chávez -karakter like inn i Det hvite hus?
For ti år siden skrev jeg en bok, «Idealistene», som handlet om norske venstresosialisters svermerier for kommunistiske land. I visse kretser ble slike land oppfattet som bolverk mot kapitalismen. Sovjetunionen var ikke perfekt, men de var «på rett side av historien», som det ble sagt. Logikken stammet fra den såkalte «hovedmotsetningen», kjent fra marxistisk teori: Under all fernissen, alt det politiske spillet, ligger den grunnleggende motsetningen mellom kapitalisme og sosialisme.
At kampen mot kommunisme også handlet om frihet mot tyranni, vekket bare hånlatter.
Det pussige (eller kanskje ikke?) er at boka mi ble møtt med en kald skulder fra venstrehold da den kom ut. Det som var enda mer pussig, var at det var få fra den moderate venstresiden som sympatiserte med bokprosjektet, selv om tematikken burde engasjere alle liberale demokrater. Åpenbart fordi den var skrevet av en konservativ. For som det het på 1970-tallet: Borgerlige dogmer duger ikke som kritikk av sosialismen. Likevel var nok noe annet en viktigere pådriver for lunkenheten: Selv om de kommunistiske landene var kjipe, var de tross alt på rett side av den politiske aksen. Kanskje Mao var en drittsekk, men han var vår drittsekk. Slike forestillinger stikker dypt inn i den moderate venstresiden også, noe vaiende kommunistsymboler på Youngstorget 1. mai er en anekdotisk illustrasjon på.
Denne utglidningen fikk en gjenoppvåkning med Venezuela og chavismen. Nok en gang beit ytre venstre i agnet og ble i harnisk når kritikken haglet mot utviklingen der. Hvordan kunne det skje, så lenge etter at kommunismen mer eller mindre var kastet på historiens skraphaug?
Vel, ingenting av dette er egentlig oppsiktsvekkende. Politisk stammelojalitet er like gammelt som politikken selv. Det er en kjensgjerning som er omhyggelig bekreftet gjennom Trumps presidentskap de siste fire årene. Trumpismen har smittet over i det norske ordskiftet. Utviklingen på deler av høyresiden minner oss om at historien gjentar seg omtrent slik Marx formulerte det: Først som tragedie, siden som farse.
Det er sant å si egentlig et tragisk skue, i alle fall sett fra denne forfatterens synsvinkel. Selv relativt moderate høyrepopulister bruker tid og krefter på å rasjonalisere, bagatellisere eller rent ut gi sin støtte til Donald Trump. Ikke sjelden gjelder dette folk som jublet for boken «Idealistene». Folk som var voldsomt engasjert i forfallet i Venezuela, eller i menneskerettigheter og ytringsfrihet mange andre steder. Da Trump kom, gikk rullegardina ned. De er godt synlige i sosiale medier og på nettsteder som Resett, Document og Rights.
Men det er mer. Selv om det aller meste av norsk høyreside er forferdet over Trump og republikanerne, er det ikke til å stikke under en stol at det også blant noen relativt moderate folk på høyresiden finnes ambivalens til Trump. Her er grunntonen at Trump er vulgær og kanskje ikke ønskelig, men han har tross alt fått til noe og alternativet er ikke stort bedre. Dessuten blir det for mye mas om Trump. Dette siste er i seg selv ganske håpløst. Det var visst viktig å terpe på et lite søramerikansk land uten særlig geopolitisk betydning, men ikke på den frie verdens lederskikkelse?
Denne ambivalensen handler ikke om rakettforskning. Det handler igjen om din og min drittsekk. Det er alltid noe som er viktige og fælere på motsatt side av ens egen posisjon. For den tiden vi er inne i er dette destruktivt, farlig og selve drivreimen i polariseringen.
Sannheten er at Donald Trump og republikanerne representerer det mest eklatante brudd med demokratiske normer vi har sett i Vesten etter den andre verdenskrig. Den politiske galskapen, konspirasjonsteoriene og statskupp-forberedelsene, det republikanske partiets sammenbrudd, kan verken forsvares eller bagatelliseres. Europa har tidligere brent seg – bokstavelig talt – gjennom å sette demokratiet i andre rekke. Og det er ingen naturlov som tilsier at det ikke kan skje igjen.
For å moralisere: Den største trusselen mot liberalt demokrati i dag er ikke farlige ideologier, men politisk og moralsk latskap. Det handler om ellers oppegående mennesker som ikke klarer å motstå fristelsen til å sette demokratiet i andre rekke. En grunnleggende betingelse for våre demokratiers overlevelse er at vi heller vil se en demokrat vi ikke liker i posisjon enn en demagog fra «egne rekker». Det handler om at vi må leve med politiske vedtak vi misliker og utviklinger vi til og med bekymrer oss for, så lenge det skjer innenfor demokratiets spilleregler. Det er dette demokratiet er tuftet på. Det er som den amerikanske eks-republikaneren og satirikeren P.J O’Rourke har sagt: «Alt Demokratene sier er feil, men det er feil innenfor normale parametere.»
I boka «The Righteous Mind» skrev den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt blant annet om hvordan venstresiden ikke evner eller ønsker å forstå konservative (og vice versa). Han drøfter muligheten for å bygge bro mellom ulike verdenssyn. Dette har falt i god jord hos mange konservative, også blant de som i sin villfarelse forestiller seg at om man bare forstår Trump og velgerne hans, vil alle brikker falle på plass. Haidt mistet ganske fort respekt hos disse etter å ha langet ut mot Donald Trump for å være rasist og autoritær. Ifølge Haidt er det altså grenser.
Ideelt sett, slik filosofen Habermas har snakket om, skal vi alltid ta høyde for «kraften i de bedre argumenter», uavhengig av avsender. Men er det alltid slik? La oss ta et eksempel: Den britiske forfatteren Douglas Murray har gjort seg kjent som en observant kritiker av progressiv identitetspolitikk, nå sist i fjor med boka «The Madness of Crowds». Den dypt konservative Murray skriver tidvis godt og tar opp relevante problemstillinger.
Så dukket Murray opp i på en konferanse i Budapest i regi av den høyreautoritære Viktor Orbán. Temaet var demografi og «the great replacement» – konspirasjonsteorien om at europeiske eliter med åpne øyne og helt bevisst går inn for å bytte ut nasjonalstat og majoritetsbefolkningen med fremmede kulturer, særlig muslimer. I dette høyrepopulistiske menasjeriet gir Murray Orbán rett.
Sistnevnte finner også tid til å rose Murrays bok «The Strange Death of Europe» som sin favoritt. Siden Murray selv gir utrykk for at den progressive identitetspolitikken er en trussel mot det frie samfunn, skulle man tro han hadde noe å fortelle Orbán om at Ungarn beveger seg i stadig mer autoritær retning, inkludert harde tiltak mot akademisk frihet. Men det kom, meg bekjent, ingenting.
Dette illustrerer Haidts poeng: Selv intellektuelle kan prioritere på politisk intuisjon. For Murray har kritikk av de progressive blitt en besettelse. Som så mange andre veldig konservative har han i sine apokalyptiske forestillinger om venstresidens angrep på ytringsfriheten, mistet demokratiske reflekser når dette angrepet kommer fra «hans egne». Med ondt skal ondt fordrives og man beveger seg over krittstreken.
Det betyr selvsagt ikke at Murrays forfatterskap kan avskrives. Men det kan fortelle oss noe om to forhold: a) At det er lett å bli blind på det ene øyet når man virkelig brenner for noe og b) at det lønner seg å lese forfattere med et kritisk blikk. På tross av klare styrker, er «The Madness of Crowds» preget av manglende proporsjonalitet. Murray skriver side opp og side ned om viktige ting, men også marginale fenomener som blåses opp til sivilisatoriske busemenn. Da er det vanskelig å ikke ta i betraktning hvordan Murray plasserer seg i det politiske landskapet.
For det er en gammel og banal kjensgjerning: Folk med radikale dragninger har en tendens til å generalisere, ikke bare marginale, radikale fenomener, men også nedslaget i den liberale offentligheten, som kan bekrefte hvor nødvendig det er å ta et motsatt radikalt grep om samtiden.
Hva kjennetegner en radikal? Jo, nettopp at man har sterke meninger om hvor ille den ene ytterlighet er, men opptrer forsvarende eller bortforklarende for den andre. Da er dessverre kritikken mot det ene lite verd, om det skyldes hykleri eller ideologi er egentlig likegyldig.
Konservative David Frum har sagt om Trump-omlandet: «Når alt er over vil ingen innrømme at de støttet det.» Det er nesten så man håper, for over er det fremdeles ikke.
Kronikken var publisert i VG 20. desember 2020.
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
