Kampen om de varme hendene
En sannsynlig konsekvens av rekommunaliseringspolitikken som føres i mange norske kommuner nå, er økte kommunale utgifter til pleie og omsorg, uten at man med sikkerhet kan si at dette øker kvaliteten, skriver Bjørn-Kristian Svendsrud i Nettavisen.
Publisert: 11. desember 2020
Kommersielle velferdstilbud finansiert av skattebetalerne har lenge vært et stridstema.
Det som er nytt, er at Arbeiderpartiet i større grad ser ut til å lene seg på argumentasjonsrekken anført av SV og Rødt.
Jeg har i et Civita-notat sett nærmere på utviklingen for kommersielle sykehjem og hjemmebaserte omsorgstjenester i de store byene. Trenden er nedslående.
Der rødgrønne partier vant valget i 2015 og 2019 har de fleste kommersielle sykehjemmene blitt overdratt til kommunene selv – eller til ideelle drivere av sykehjem. Dette til tross for at det er grunn til å hevde at både beboere, pårørende og ansatte har vært fornøyde med de private tilbudene.
Hensikten med politikken har vært å redusere antall kommersielle velferdstilbud, noe som må kunne sies å ha vært vellykket. Spørsmålet er om norske politikere er seg bevisst hvilke konsekvenser dette kan få.
Manifestasjonen på eldrebølgen
Det blir dobbelt så mange eldre over 70 år i 2060 som det var i 2018, og tre ganger så mange over 80 år. Norge står overfor en demografisk utvikling som vil gi kommunene utfordringer med å finansiere velferdstilbudet sitt.
Det er ventet at norske kommuner kan ha behov for 30.000 nye heldøgns omsorgsplasser innen 2030, og et behov på om lag 38.000 nye årsverk innen helse- og omsorgssektoren innen 2028. Dette er selve manifestasjonen på «eldrebølgen», og vil være en utfordring som må løses av kommunene innen 10 år.
Private omsorgsbedrifter har frigjort kommunale budsjettmidler, fordi de har klart å drive institusjoner og hjemmebasert omsorg mer effektivt enn kommunene selv. Dette kan også sees i mindre norske kommuner som har gjennomført anbudsprosesser innen eldreomsorgen.
Rekommunaliserings-politikk
En sannsynlig konsekvens av rekommunaliseringspolitikken som føres i mange norske kommuner nå, er økte kommunale utgifter til pleie og omsorg, uten at man med sikkerhet kan si at dette øker kvaliteten.
Når byrådet i Oslo kommune rekommunaliserer Oslos sykehjem, øker, ifølge prognosene den totale kostnaden med 135 millioner kroner årlig. Byrådsleder Raymond Johansen forklarer at byrådet er villig til å betale prislappen for å gi det de mener er trygge og gode arbeidsvilkår, samt gode tjenester for Oslos eldre innbyggere.
Et etterlatt inntrykk av den politiske debatten er at arbeidsvilkårene til de ansatte i private omsorgsselskaper er dårlige. Da er det interessant å se på de prosessene hvor det har skjedd en rekommunalisering.
Da Tromsø kommune sa opp sin kontrakt med Privat Omsorg Nord, skrev de ansatte et brev til kommunestyret og varslet om stor frustrasjon over at informasjonen som avgjørelsen var tatt på bakgrunn av, ikke stemte med virkeligheten. De var fornøyde med arbeidsgiveren sin.
Tillitsvalgte forsvarte private arbeidsgivere
Da Søreide sykehjem og Odinsvei bosenter i Bergen ble rekommunalisert i 2016, var tillitsvalgte fra både Sykepleierforbundet og Fagforbundet til stede i offentligheten for å forsvare sine private arbeidsgivere. Det samme gjorde ansatte ved Mio Omsorg i Tønsberg tidligere i år.
NHO Service og Handel har hatt en gjennomgang av sine medlemsbedrifters lønnsnivå basert på tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon i Norge (KS).
Lønn og pensjon
Gjennomgangen viser at lønnsnivået ikke kan sies å være signifikant høyere i kommunesektoren, men at det er variasjoner. Når det gjelder pensjon viser det seg at arbeidstakere med innskuddsbasert pensjonsordning i privat sektor får utbetalt mer i pensjon ved fylte 67 år, enn de som jobber i offentlig sektor, ifølge Norwegian Insurance Partner (NIP).
Unntaket er pensjonen for ansatte som er over 55 år, og som har jobbet i kommunal sektor frem til vedkommende eventuelt begynner i privat omsorgssektor. For disse er det viktig at kommunene som anbudsansvarlig utformer et eget pensjonsoppgjør for de som kommer dårligst ut, slik at ingen mister opptjente rettigheter.
Det er, alt oppsummert, ikke grunnlag for å kunne si at ansatte i private omsorgsbedrifter generelt tjener dårligere, får dårligere pensjon eller mistrives mer på jobbene sine sammenlignet med ansatte i kommunene.
Høy pleiefaglig kvalitet
Og en gjennomgang av pårørende- og brukerundersøkelser viser at fortjenestebaserte sykehjem og hjemmebaserte omsorgstjenester ofte kommer best ut. Den pleiefaglige kvaliteten er høy.
Jeg vil også hevde at et manglende mangfold i tjenestilbudet innen velferdstjenester kan skape et vakuum av manglende innovasjon og nytenkning. Det er ingen tvil om at det finnes mange dyktige mennesker som arbeider i kommunale institusjoner og hjemmebaserte omsorgstjenester, men i en tid hvor kommunenes økonomi vil bli presset, er det en fare for at innovasjon og nytenkning i praksis vil bli en salderingspost.
Da vil ikke Norges kommuner klare å levere god nok eldreomsorg til sine innbyggere i fremtiden.
For at ideelle og private aktører skal være en integrert del av velferdstilbudet innen institusjonsbasert og hjemmebasert omsorg, vil det være behov for tverrpolitiske løsninger.
Og akkurat det ser foreløpig mørkt ut.
Innlegget var publisert i Nettavisen 8. desember 2020.
Kampen om de varme hendene