Dansk salami med norsk kjøtt?
Er nasjonalskapt frykt svaret på global fryd? Eller kan vi fortsatt glede oss over mat fra andre land, spør Jan Erik Grindheim i Fædrelandsvennen.
Publisert: 28. juli 2020
Ett av mange gode minner fra å ha vokst opp på Sørlandet er sommerturene til Danmark. Først med familien, så med musikkorpset og til slutt da tenårene gikk mot slutten med gode venner. Interessen for god mat og drikke var kanskje ikke like utviklet den gangen som i dag, men Jaka Bov skinke og Tulips røde salami gjorde susen på korpsturene, og Carlsberg Hof da vi fikk lov til å nyte den slags. Det var eksotisk.
Men tidene forandrer seg, og da jeg skulle gjenoppfriske gamle sommerminner forleden med å kjøpe ekte dansk salami i vårt koronaisolat som gjorde at noen dager i Danmark bare var å glemme, oppdaget jeg et norsk flagg nede i høyre hjørne med teksten «Norsk kjøtt». Salamien var antagelig produsert før koronaepidemien spredte seg, så det var neppe det som var forklaringen på denne for meg noe snodige opplysningen. Hva handlet det om da?
Jeg er en sterk tilhenger av globalisering og internasjonalt økonomisk og kulturelt samarbeid, men samtidig stolt av å være europeer, norsk og sørlending. Jeg er også langt over gjennomsnittet glad i å lage mat, og har lenge latt meg overtale av argumenter av typen «godt norsk» når det gjelder matinnkjøp i butikken, hvis produktene holder høy kvalitet. Men det jeg liker aller best er å kjøpe lokal mat for å støtte lokale fiskere, kjøtt- og grønnsaksprodusenter, og samtidig kunne være med på å fremme en bærekraftig utvikling. Samtidig kjøper jeg gjerne gode produkter fra andre land og regioner enn der jeg for tiden bor, selv om kanskje ikke dansk salami er det store kvalitetsproduktet jeg må til utlandet for å hente akkurat nå.
God mat kjenner ingen landegrenser, og ofte reiser vi nettopp til andre land for å oppleve en annen matkultur. Men på matfatet ser det for tiden ut til at den fryden vi opplever over å spise god mat fra andre land, er i ferd med å erstattes av en frykt for at noe kan være galt med det som ligger på tallerkenen – nettopp fordi det kommer fra et annet land, fra utlandet! Noen vil kanskje si at – nei, dette er bare et resultat av sterke jordbruksinteresser, som i Norge er tett innvevd i politikken. Men dette er ikke bare noe som skjer i Norge, det skjer også i andre land. Ikke minst i Den europeiske union (EU), hvor ideen i det indre markedet som danner grunnlaget for dette internasjonale samarbeidet nettopp er det motsatte: åpenhet mellom nasjonalstatene om fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital.
Omtrent samtidig med at et flertall av velgerne i Norge for (foreløpig) siste gang sa nei til et norsk medlemskap i EU i 1994, og vi fikk Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidet (EØS) som alternativ, oppstod det en idé i EU-samarbeidet om at vi i stedet for å være så opptatt av nasjonalstatene i Europa skulle se mer på det lokale og regionale nivået i politikk og økonomi, og tanken om et «Regionenes Europa» vokste frem. For bønder og fiskere var dette virkelig en stor nyhet, for nå ville slike begrep som parmaskinke, vossakorv eller champagne kunne gi dem konkurransefordeler gjennom å vise til opprinnelse og kvalitet.
Det gjorde det også, selv om «Regionenes Europa» aldri ble noen politisk suksess, og frem til i dag har mye av maten som produseres i Europa – enten for eksport eller for lokale bord – vært regionalisert og knyttet til lokale særegenheter og opplevelser for de som nyter den i andre land. Selv i Norge har produksjonen av mat de siste årene blitt langt mer lokalt og regionalt fokusert, tenk bare på Sørlandet og ideen om egne mattradisjoner i Agderregionen. Tenk på de spennende forskjellene som her har oppstått mellom kysten og innlandet, fordi kyststrøkene i langt større grad var åpne for impulser fra andre kulturer gjennom skipsfarten og betydningen av internasjonal – eller interregional – handel. Spennende!
Jeg ser på meg selv som europeer, norsk og sørlending, og jeg er opptatt av å ta vare på norsk kultur, men også en regional sørlandsk kultur, og lokal by- og bygdekultur, men ikke som en motsats til andre kulturer og væremåter. Heller ikke i matveien. Som sørlending, riktignok bosatt i Oslo, norsk og europeer, fryder jeg meg over det globale og unngår å kjøpe «Dansk salami med norsk kjøtt» neste gang jeg går i butikken. Hvordan skulle norsk fiske- og sjømateksport ha utviklet seg dersom norsk laks på danske eller franske bord skulle være dansk eller fransk? Eller makrellen for den saks skyld? Hvis ikke vi blir mer bevisste på dette, blir vel det neste at jeg i den lokale fiskedisken i Oslo finner «Sørlandsk makrell med fisk fra Viken»?
Innlegget var publisert i Fædrelandsvennen 25. juli 2020.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
