Er Ida Lindtveit Røse en trussel mot demokratiet?
Dersom det utvikler seg en «politikerklasse» som sirkulerer mellom politikk og PR-bransjen, er det uheldig for demokratiet. Men at bransjen er illegitim, kan vanskelig begrunnes, skriver Eirik Løkke.
Publisert: 31. mai 2020
Dersom det utvikler seg en «politikerklasse» som sirkulerer mellom politikk og PR-bransjen, er det uheldig for demokratiet. Men at bransjen er illegitim, kan vanskelig begrunnes.
Forholdet mellom PR-bransjen og politikken dukker med ujevne mellomrom opp i samfunnsdebatten. Den siste runden dreier seg om Ida Lindtveit Røse (KrF) som ny barne- og familieminister, ettersom hun tidligere har jobbet noen måneder for PR-byrået First House.
Den kommende utnevnelsen har skapt stor debatt på sosiale medier, der Mímir Kristjánsson og Eivind Trædal, tradisjonen tro, hever den moralske fanen. Sistnevnte mener til og med at selskaper som First House er illegitime, og at den såkalte svingdøren mellom PR og politikk er en trussel mot demokratiet. Karin Andersen i SV argumenterer (sitert i Vårt Land 26. mai) langs de samme linjene. Tidligere har Thorbjørn Jagland hevdet det samme, mens Sp-leder Trygve Vedum har lovet ikke å inkludere personer med bakgrunn fra PR-bransjen i en eventuell fremtidig regjering som inkluderer Sp. Han vil også nekte statlige etater å bruke kommunikasjonsbyråer.
Forholdet mellom PR og politikk er åpenbart viktig å belyse. Men det er ikke grunnlag for å hevde at medlemmer av regjeringsapparatet som har jobbet i PR-bransjen, i seg selv er et problem. Ida Lindtveit Røse må forholde seg til regler om habilitet (forvaltningsloven) i likhet med alle andre i forvaltningen, noe hun selvsagt har bekreftet at hun vil gjøre. Hun har også offentliggjort kundelisten fra den tiden hun arbeidet som konsulent, noe som også viser seg å ha vært et premiss fra hennes side da hun ble ansatt i First House.
Problemstillingen var enda tydeligere da Sylvi Listhaug ble utnevnt til statsråd i oktober 2013, etter å ha arbeidet for samme PR-byrå. Dette fordi Listhaug arbeidet for Idrettsforbundet i forbindelse med OL-søknaden til Oslo 2022, hvoretter hun som medlem av regjeringen kunne være med på å bestemme hvorvidt søknaden skulle få statlig garanti. Hennes arbeid for forbundet gjorde at Listhaug måtte erklære seg inhabil i alle spørsmål knyttet til behandlingen av OL-søknaden. Generelt er det alltid den enkeltes ansvar å passe på egen habilitet. Men i dette konkrete tilfellet bidro også First House til innsyn for andre i departementet ved å oversende informasjon om Listhaugs kundeforhold.
Når en statsråd har bakgrunn som PR-rådgiver, kan det lett oppstå en generell mistenkeliggjøring av habiliteten, dersom man ikke vet hvilke kunder han eller hun har arbeidet for. I den forbindelse har det blitt diskutert hvorvidt man bør innføre et krav om åpenhet om kundelister. En slik åpenhet er en fordel, men den er vanskelig å kreve, ettersom omfanget av verv, oppdrag og bekjentskaper lett kan bli stort. Hvis man skal være prinsipiell, vil slike krav i så fall også måtte omfatte flere enn de som kommer fra PR-bransjen, for eksempel konsulenter, leger og advokater, som er underlagt lovpålagt taushetsplikt.
Politikernes bakgrunn er selvsagt interessant å diskutere, og dersom det utvikler seg en egen «politikerklasse» som sirkulerer mellom politikk og noen få bransjer, er det uheldig for demokratiet. Men å hevde at akkurat denne bransjen er illegitim, kan vanskelig begrunnes.
Innlegget er på trykk i Vårt Land 29.5.20. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/er-forholdet-mellom-pr-og-politikk-et-demokratisk-problem
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
