Hva skjer med klimaet etter koronakrisen?
På kort sikt er det to effekter som er tydelige. For det første har krisen en positiv effekt på selve utslippsnivået mens krisen pågår. For det andre har krisen en direkte negativ effekt på fremdriften i den internasjonale klimapolitikken.
Publisert: 24. mai 2020
Koronakrisen har flere effekter på klima og klimapolitikken. På kort sikt er det to effekter som er tydelige. For det første har krisen en positiv effekt på selve utslippsnivået mens krisen pågår. For det andre har krisen en direkte negativ effekt på fremdriften i den internasjonale klimapolitikken. På litt lengre sikt er det uklart hva effekten vil bli, og det vil i stor grad avhenge av hva slags politiske tiltak man velger for å håndtere koronakrisen. Disse effektene vil her bli beskrevet etter tur.
Koronakrisen har gitt en stor nedgang i økonomisk aktivitet over hele verden. Dette fører til lavere klimagassutslipp i Norge og internasjonalt. Hvor mye lavere utslippene blir, avhenger av en rekke forhold som fortsatt er uvisse, herunder hvor langvarig den økonomiske nedgangen blir, hvilke land som kommer seg ut av krisen først, hvilke sektorer av økonomien som blir hardest rammet, og responsen på lavere energipriser.
Fallet i oljeetterspørsel har vært dramatisk. Det internasjonale energibyrået (IEA) spår at den globale etterspørselen i andre kvartal vil være 23,1 millioner fat per dag lavere enn tilsvarende periode i 2019. For året som helhet spår IEA et gjennomsnittlig fall i etterspørselen på 9,3 millioner fat per dag. Det er et svært stor fall sammenlignet med en vanlig etterspørsel på rundt 100 millioner fat per dag. I Europa er det anslått at så mye som ni av 10 flyvninger er kansellert som følge av koronaviruset.
I en rekke land er etterspørselen etter kraft vesentlig lavere. Fordi fornybar energi produserer uansett, og prisen på gass er lav, fører det til et fall i bruken av kull.
I sum viser analyser i medio april at utslippene i verden vil falle med 5,5 prosent i 2020, noe som utgjør 2 mrd. tonn CO2. Det vil være det største årlige fallet i utslipp noensinne, både målt i absolutte tall og i prosent. Selv om dette er et stort fall i utslipp, vil det ikke i seg selv endre langsiktige klimatrender. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren vil fortsette å øke. Et fall i utslipp på 5,5 prosent er også lavere enn det som er nødvendig for å være på en utslippsbane som er i tråd med 1,5-gradersmålet.
For at Paris-avtalen skal fungere etter hensikten, er man avhengig av jevnlige oppdateringer og forsterkninger av de fleste lands klimapolitikk. Klimaforpliktelsene som ble levert i 2015, var i sum langt fra tilstrekkelige for å nå klimamålene som avtalen setter. Første runde med oppdaterte utslippsforpliktelser skulle etter avtalen ha kommet i løpet av 2020, og klimatoppmøtet i Glasgow i november 2020 (COP26) skulle ha den første gjennomgangen av utslippsforpliktelser og fremskritt mot å nå klimamålene. Formålet med en slik gjennomgang er å bidra til at land tilpasser sine utslippsforpliktelser i retning av det som er nødvendig.
I april 2020 var det bare fem land som har levert oppdaterte og forsterkede utslippsforpliktelser, deriblant Norge. Koronaviruset har mest sannsynlig utsatt tidspunktet for at andre land kommer med oppdaterte forpliktelser, ikke minst fordi den politiske oppmerksomheten nå er rettet mot håndtering av koronaviruset og dets konsekvenser. Smittesituasjonen gjør det umulig å gjennomføre klimatoppmøtet COP26 etter planen. Møtet er derfor utsatt til et uspesifisert tidspunkt i 2021.
Om koronakrisen kun fører til en utsettelse av klimarelaterte beslutninger som fattes på nasjonalt og internasjonalt nivå, og de samme prosessene finner sted i 2021 i stedet for i 2020, så har det begrenset betydning. Hvis krisen og utsettelsen derimot fører til lavere ambisjonsnivå i klimapolitikken, vil det ha dramatiske langsiktige konsekvenser. Det er avgjørende at klimapolitikken internasjonalt trappes opp i årene frem mot 2030.
Det finnes også grunner til at en utsettelse kan være positiv for klimapolitikken. COP26 skulle etter planen finne sted rett etter det amerikanske presidentvalget, men i den inneværende presidentperioden til Donald Trump. Den sittende administrasjonen er motstander av internasjonal klimapolitikk og har startet en prosess for å melde USA ut av Paris-avtalen. Dersom Trump taper presidentvalget i november 2020, vil et utsatt COP26 skje med en amerikansk president som har lovet å tilslutte USA til Paris-avtalen igjen, og som ønsker en offensiv klimapolitikk.
De umiddelbare konsekvensene for energimarkedene av koronaviruset er dramatiske. Oljeprisen har falt til de laveste nivåene på flere tiår. Produksjonen er vesentlig større enn etterspørselen, selv etter avtaler mellom OPEC, Russland og andre oljeproduserende land om produksjonskutt. Fullt utnyttet lagringskapasitet gjør at det sannsynligvis vil finne sted stengning av felt, kanskje spesielt innen skiferolje i USA. Felt som stenges, kan ha effekter på oljeproduksjonen fremover, fordi det kan redusere muligheten for fremtidig produksjon.
Det dramatiske fallet i oljeprisen har ført til at store oljeselskaper som Saudi Aramco, ExxonMobile, Shell og Equinor har varslet kutt i sine investeringer i 2020. Reduksjonen i investeringer i 2020 kan føre til lavere oljeproduksjon i verden noen år frem i tid. Det kan isolert sett føre til høyere oljepriser. Fra et klimaperspektiv er bortfall av fremtidig oljeproduksjon positivt, da det kan bidra til en raskere energiomstilling.
Samtidig kan de svært lave oljeprisene i første halvdel av 2020 bidra til tregere klimaomstilling, spesielt hvis de varer over lengre tid. Lave priser vil som regel føre til økt forbruk, og dermed økte utslipp. Spørsmålet er om de lave prisene vil vedvare etter at begrensningene på økonomisk aktivitet som følge av koronaviruset er opphevet, og dermed gi grunnlag for økt etterspørsel. Det er i tillegg usikkert hvordan den lave oljeprisen, og forstyrrelsene som viruset har forårsaket, vil påvirke investeringer i fornybar energi.
Det er også mulig å se for seg at koronakrisen vil gi varig endrede vaner. For eksempel kan en tilvenning til videomøter og hjemmekontor føre til mindre transportbehov og dermed mindre etterspørsel etter fossil energi.
En viktig faktor som vil påvirke energimarkeder og utslipp i mange år fremover, er hvordan myndigheters økonomiske respons på krisen ser ut. Etter finanskrisen investerte særlig Kina massivt i kullkraft og tungindustri for å motvirke krisen. Dette ga en stor økning i utslipp. Dersom dette gjentar seg, vil det kunne være nok til at klimamålene blir uoppnåelige. Dersom derimot investeringene som foretas er innen lavutslippsteknologier, kan det forsterke og fremskynde klimaomstillingen.
Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her:
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
