Ideer

Svar til Klassekampen

Den norske modellen, med både markedsøkonomi og velferdsstat, er ikke skuddsikker mot kriser, men den er bedre rustet enn noe annet politisk-økonomisk system tidligere i historien.

Aslak Versto Storsletten

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 18. april 2020

I en lederartikkel 7.4. retter Mari Skurdal i Klassekampen skytset mot Civita. Det er litt tvetydig hva som er bakgrunnen for kritikken, men vårt essay i Morgenbladet om hvorfor Jens Stoltenbergs første regjering er så populær på høyresiden har åpenbart noe med saken å gjøre. Det kan se ut som vi har klart å provosere litt ved å skille mellom den ideologiske og teknokratiske venstresiden, men poenget vårt er ikke å utdefinere eller latterliggjøre venstresiden. Essayet er heller ikke et forsøk på å vise at det er «i skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiets høyreside og Høyre alt det gode oppstår». Det er et forsøk på en analyse av hvorfor høyresiden liker Stoltenbergs første regjering. Hvis man mener at vårt essay ikke treffer, så bør man begrunne det nærmere med substansielle argumenter.

Aktører tilhørende ytre venstre har en tendens til å kritisere helheten i den gjeldende samfunnsordenen hver gang det kommer en krise. De som utrykker seg litt flåsete bemerker gjerne at hele markedsøkonomien har spilt falitt når krisen er på sitt verste. Slik radikal kritikk var tydelig under den store depresjonen i 1930-årene, under bankkrisen omkring 1990 og under finanskrisen for litt over ti år siden. Men denne typen kritikk kommer også til syne i dag. «Den økonomiske krisen vi står overfor, viser med all tydelighet at markedet ikke løser dagens utfordringer», skriver Skurdal.

Deler av kritikken som kom under og etter de tre nevnte krisene, var på sin plass. Krisene var blant annet produkter av billig kreditt, hodeløs spekulasjon og et svakt finanstilsyn. Man kan si at det var en form for styringssvikt. Riktignok må det bemerkes at vi i Norge, i motsetning til i USA, hadde tatt lærdom fra bankkrisen – vi ble derfor ikke like hardt rammet under finanskrisen.

Kriser viser oss det de fleste markedsøkonomiske tenkere alltid har påpekt: At rammeverket som blir utformet av politikken må være årvåkent, og at reguleringers kvalitet og tilpasning er viktig. Det er gjennom den innovasjon og skaperkraft som handel og markedsøkonomi utløser, at vi kan komme tilbake, og trygge arbeidsplasser og velferd.

Forskjellen mellom oss som er tilhengere av markedsøkonomi og den radikale venstresiden ligger kanskje her: At vi ikke tror på utopier. Vi har ingen «blind tro på markeder» eller ideer om at de er perfekte. De må reguleres, og det er ikke alt som egner seg for et marked. Vi er tilhengere av en sterk stat. Markedsøkonomien er dessuten ikke et statisk fenomen. Rammene for den må hele tiden være i endring når omgivelsene er i endring. Det er umulig å lage perfekte systemer for menneskelig handling. Derfor må politikken hele tiden justeres, i møte med små og store kriser. Sike justeringer er antageligvis bedre enn å finne opp et helt nytt system.

I disse krisepakketider er det flere, også Klassekampen, som lager innbilte paradokser av typen «bedriftseiere som til vanlig vil ha frihet fra statlig inngripen, ber nå staten om hjelp». Men dette er ikke noe paradoks. Når det protesteres mot reguleringer eller inngripen, kan det skyldes flere ting. De aller fleste med en viss kjennskap til hva næringsliv er, og hva som skaper arbeidsplasser, vet at slike protester som oftest bunner ut i et ønske om å skape verdier, som igjen gir oss arbeidsplasser og skatteinntekter til å finansiere fellesgoder.

Et politisk regime hvor det styres etter en logikk som sier at bedrifter bare kan få hjelp hvis de tillater vilkårlig politisk innblanding, vil kun føre til at få eller ingen private aktører våger å starte med næringsvirksomhet.

Årsaken til at staten overhodet er i stand til å hjelpe, er nettopp fordi vi har hatt et sterkt næringsliv som har vært lønnsomt og skapt arbeidsplasser, slik at bedrifter og mennesker har betalt skatt.

Kronakrisen er vesensforskjellig fra andre kriser. Den har ikke noe å gjøre med svikt i det økonomisk-politiske systemet, i næringslivet eller i arbeidsmarkedet, slik kollega Steinar Juel skriver i Dagens Næringsliv 6. april. Derfor blir det banalt når Skurdal og andre i Klassekampen ser ut til å legge skylden for omfanget av krisen på markedsøkonomien.

I lederen blir det trukket frem at markedsstyring har ført til mangel på smittevernsutstyr. Men en rekke medier har i det siste trukket frem hvordan Finland har vedlikeholdt beredskapslagrene sine siden den kalde krigens dager i tilfelle en katastrofe skulle inntreffe. Sist vi sjekket, hadde ikke Finland et annet økonomisk system enn Norge. Eventuelle mangler på smittevernsutstyr her til lands skyldes altså ikke markedsmekanismer – det skyldes politiske prioriteringer. Det finnes nok gode argumenter for å ha en bedre beredskap i Norge – både med tanke på forsvar, sikkerhet, helse og forsyninger. Men dette oppnås ikke ved slagordspolitikk mot «markedet» av den typen Klassekampen forfekter.

Den norske modellen, med både markedsøkonomi og velferdsstat, er ikke skuddsikker mot kriser, men den er bedre rustet enn noe annet politisk-økonomisk system tidligere i historien.

En forkortet versjon av innlegget er på trykk i Klassekampen 16.4.20.

Publisert: 18. april 2020