Globalt eller lokalt? Ja takk, begge deler!
«En nasjonalstatlig politikk for å sikre vår frihet og våre rettigheter i en vanskelig tid som den vi nå opplever, er helt sentral for at vårt moderne samfunn skal kunne fungere mest mulig effektivt og trygt for alle. Men samtidig må vi ikke glemme at arbeidsplassene våre er lokale og avhengige av globale markeder, og at den nasjonalstatlige politikken derfor må være internasjonalt orientert», skriver Jan Erik Grindheim i Fædrelandsvennen.
Publisert: 6. april 2020
Vi forundres over medmennesker som tømmer butikkhyllene for matvarer og toalettpapir i frykten for koronaviruset, men hva når hele land gjør det samme? En arbeidsplass er også et sosialt system, og bedriftene er viktige samfunnsbyggere som sjelden får anerkjennelse for denne delen av virksomheten.
Spørsmålet i dagens ingress har jeg fra en kommentator i den britiske avisen Financial Times, Gideon Rachman, som nylig uttrykte en dyp bekymring for hva som er i ferd med å skje i internasjonal politikk. Ikke nødvendigvis som følge av det etterhvert så kjente viruset, som definitivt har fått en del nasjonale politiske ledere til å være seg selv nok på en måte som kan forundre noen hver, men fordi vi lever i en tid hvor nasjonalstatlig proteksjonisme igjen er på mote i politikken.Når det er sagt, er det, som min kollega i Civita, Eirik Løkke, skrev i Aftenposten denne uken, ikke noen motsetning mellom troen på en sterk stat som kan sikre vår trygghet og frihet i tider som dette, og et internasjonalt forpliktende samarbeid mellom stater som kan gi en økonomisk vekst og utvikling som gjør disse statene i stand til å betale for de rettighetene som gir oss denne tryggheten. Vi må bare passe på at nasjonalstaten blir løsningen i den sammenheng, og ikke problemet.
Den norske stat har utvilsomt vist sin eksistensberettigelse under koronapandemien, men den nesten unisone hyllesten til at staten nå er blitt nærmest uunnværlig på alle områder i samfunnet, er kanskje ikke bare positiv. Har ikke den statlige innsatsen for å redde norsk økonomi de siste ukene egentlig vist at det er bedriftene og arbeidsplassene i privat sektor som er ryggraden i det norske velferdssamfunnet og ikke motsatt? Dette gjelder ikke minst i et eksportrettet fylke som Agder, hvor store deler av næringslivet er helt avhengige av globale markeder.
Utfordringen vi vil stå overfor fremover, er at de globale markedene, hvori verdiene skapes lokalt gjennom private bedrifter og arbeidsplasser, bare kan ivaretas gjennom et internasjonalt samarbeid mellom stater. Derved sier det seg selv at statens rolle i en åpen økonomi som den norske – eller den sørlandske, rettere sagt – vil måtte være å inngå et forpliktende samarbeid med andre stater om å fremme og ikke hemme globaliseringen. Der er vi ikke akkurat for øyeblikket, selv om Norge til vanlig langt fra er noen versting på dette området.
Det kan være vanskelig å forstå at noe så globalt som en pandemi, som per definisjon er en epidemi som sprer seg over meget store geografiske områder, best skal kunne møtes med nasjonalstatlige politiske tiltak og ikke gjennom politiske løsninger som går på tvers av nasjonalstatlige grenser. Det gjelder både med hensyn til forebygging av pandemier og hjelp til hverandre når smittespredningen er et faktum.
Men vår støtte og tiltro til nasjonalstaten er i langt mindre grad basert på fornuft enn på følelser. Derfor er det også lett for nasjonale politikere å gripe til nasjonalstatlig selvråderett og proteksjonisme, selv når utfordringene er globale og løsningene kanskje like ofte er lokale som nasjonale. Og det er absolutt forståelig, for nasjonale politikeres utfordring, dersom vi ser bort fra de som i europeiske valg er kandidater til Europaparlamentet, er at de velges i en nasjonal kontekst, og derved blir det som oftest nasjonalstatlige saker som dominerer nasjonalstatlig politikk.
Slik er det også i Norge, hvor bare et fåtall av velgerne sier at de er opptatt av internasjonale spørsmål, bortsett fra når det handler om migrasjon. Koronapandemien vil kanskje endre på dette før neste stortingsvalg i 2021, hvis velgerne begynner å tenke over at slike globale utfordringer betyr langt mer for et lands politiske handlingsrom enn det vi tradisjonelt forbinder med internasjonal politikk.
Når nasjonalstatlige politikere begynner å tømme de mellomstatlige butikkhyllene for matvarer og toalettpapir i frykten for globale utfordringer, er det kanskje det globale næringslivet vi må sette vår lit til? Det er nok mange av de som i dag er permitterte, eller som har opplevd at deres enkeltpersonforetak går mot konkurs, som føler at det å ha en arbeidsplass å gå til er noe langt mer enn bare å motta lønn eller betaling for varer og tjenester de leverer.
En arbeidsplass er også et sosialt system, og bedriftene er viktige samfunnsbyggere som sjelden får anerkjennelse for denne delen av virksomheten. En nasjonalstatlig politikk for å sikre vår frihet og våre rettigheter i en vanskelig tid som den vi nå opplever, er helt sentral for at vårt moderne samfunn skal kunne fungere mest mulig effektivt og trygt for alle. Men samtidig må vi ikke glemme at arbeidsplassene våre er lokale og avhengige av globale markeder, og at den nasjonalstatlige politikken derfor må være internasjonalt orientert.
Innlegget var publisert i Fædrelandsvennen 4. april 2020.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
