Er PR-bransjen en trussel mot demokratiet?
I anledning ny regjering har forholdet mellom PR-bransjen og regjeringsapparatet igjen blitt aktualisert. Eirik Løkke i Nordlys.
Publisert: 9. februar 2020
I anledning ny regjering har forholdet mellom PR-bransjen og regjeringsapparatet igjen blitt aktualisert. Flere har ytret seg kritisk om «svingdøren» mellom PR og politikk. Siste tilfelle er statssekretær Mathias Fischer i Klima- og miljødepartementet (V), som har bakgrunn fra PR-byrået TRY. Men er utnevnelsen av Fischer problematisk? Og tilsvarende: Vil det bli et problem om medlemmer av det utgående regjeringsapparatet søker lykken i PR-bransjen? Ja, skal vi tro Thorbjørn Jagland. Norges tidligere statsminister mener at «det er et demokratisk problem at tidligere politikere selger sine tjenester til et mektig PR-hus, og at maktpersoner kan leies for å bruke sitt nettverk og erfaring til å få fart på politiske prosesser».
Men kritikken er overdrevet.
Det er ikke grunnlag for å hevde at medlemmer av regjeringsapparatet som kommer fra PR-bransjen, er problematisk, eller at utgående medlemmer som begynner å jobbe i PR-bransjen, representerer en demokratisk utfordring. Overganger fra et virke som statsråd, statssekretær eller politisk rådgiver til et sivilt yrke eller verv er regulert i Lov om informasjonsplikt, karantene og saksforbud for politikere, embetsmenn og statsansatte (karanteneloven). Lovens formål er blant annet å bidra til å sikre tilliten til det politiske systemet, og innebærer at overgang til PR-bransjen kan medføre forbud mot å involvere seg på spesifikke saksområder eller saksfelt, avhengig av hvilke oppgaver vedkommende har hatt i departementet. Loven beskriver også grunnlaget for «karantene», altså at man ikke får lov til å arbeide i vedkommende stilling i det hele tatt i en periode.
Om det skal ilegges karantene og/eller saksforbud bestemmes av Karantenenemda, som vurderer de enkelte overgangene i henhold til de kriterier loven redegjør for. Nemnda kan ilegge tidligere politikere i departementene karantene i opp til 12 måneder. De siste tre årene har nemnda behandlet 60 saker, og i cirka halvparten av sakene har nemnda ilagt karantene. Men ikke i noen av sakene har personene fått mer enn seks måneders karantene.
Karantenenemda savner tydeligere retningslinjer som følge av at reglene om sanksjoner kan være utfordrende å forvalte. Nemnda mener derfor at gjeldende sanksjonsregler bør gjennomgås med sikte på å oppnå klar forståelse for hvordan brudd på ilagt karantene eller saksforbud skal håndteres. Regjeringen har varslet at de vil følge opp innspillene og gjennomgå reglene som gjelder i karanteneloven. Det er viktig fordi samfunnet har et stort ansvar i å vedlikeholde og oppdatere et reglement som kan bevare tilliten til det politiske system.
Men hva så med personer som jobber i PR-bransjen, og som blir utnevnt til statsråd eller statssekretær, slik tilfellet er med Mathias Fischer? Problemstillingen ble sist aktuell da Sylvi Listhaug ble utnevnt til statsråd i oktober 2013, etter å ha arbeidet for First House. Dagbladet skrev om et eksempel på interessekonflikt i 2017, da de formidlet at Listhaug gjennom First House hadde arbeidet for Idrettsforbundet i forbindelse med OL-søknaden til Oslo 2022, hvoretter hun som medlem av regjeringen kunne være med på å bestemme hvorvidt søknaden skulle få statlig garanti.
I slike situasjoner er det regler om habilitet (forvaltningsloven) som gjelder. Og som følge av Listhaugs arbeid i First House måtte hun erklære seg inhabil i alle spørsmål knyttet til behandlingen av OL-søknaden. Generelt er det alltid statsrådens ansvar å passe på egen habilitet. Men i dette konkrete tilfellet bidro også First House til å oversende informasjon til departementet om Listhaugs kundeforhold, slik at det kunne være et bidrag til habilitetsdiskusjonen. Når medlemmer av regjeringsapparatet har bakgrunn som PR-rådgiver, kan det lett oppstå en generell mistenkeliggjøring av habiliteten, dersom man ikke vet hvilke kunder de har arbeidet for. I den forbindelse har det blitt diskutert hvorvidt man bør innføre krav om åpenhet omkring kundelister. En slik åpenhet er en fordel, men den er vanskelig å kreve, ettersom omfanget av verv, oppdrag og bekjentskaper lett kan bli stort. Hvis man skal være prinsipiell, vil slike krav i så fall også måtte omfatte flere enn de som kommer fra PR-bransjen, for eksempel konsulenter og advokater. Selv leger og medisinsk personell har relasjoner til «kunder» (pasienter) som forutsetter taushetsplikt. Dermed er det vanskelig å se for seg at man kan lage særlige regler for PR-bransjen.
Både habilitetsreglene og karanteneloven praktiseres strengt. Kan hende karanteneloven bør gjøres strengere, men i all hovedsak er det grunn til å fastholde pressens kritiske rolle i å dekke forholdet mellom regjering og PR-bransjen.
Innlegget var publisert i Nordlys 7. februar 2020.