Terrorisme

Glitrende om 22. juli

Å gjenskape 22. juli-atmosfæren på tv er ikke lett. Serieskaperne Pål Sletaune og Sara Johnsen leverer et imponerende håndverk, skriver Eirik Løkke i Minerva.

Eirik Løkke

Publisert: 27. januar 2020

Noen datoer vil for alltid brenne seg fast i minnet. 22. juli er en slik dato. Da bomben smalt, var jeg på Karl Johan – på vei til Platekompaniet for å kjøpe alle fem sesongene av The Wire.

Pål Sletaune og Sara Johnsens 22. juli holder ikke helt The Wire-nivå, men det er det strengt tatt ingen serier som gjør. Ikke desto mindre evner NRK-serien å gjenskape atmosfæren fra snart 10 år siden på mesterlig vis.

Serieskaperne har lyktes på de fleste områder – både rollebesetningen og skuespillerprestasjonene imponerer. Det samme gjør manus. Man kunne innvende at storyen, all den tid temaet er 22. juli, gir seg selv. Imidlertid er det en sannhet med betydelige modifikasjoner. For det første er det mange måter å fortelle om terrordagen på, noe 22. juli gjør på glitrende vis. Men serien gjør mer. Den evner å formidle tragediene som skjedde i skyggen av terroraksjonen. Vold, overgrep mot barn og sågar drap er i seg selv ille. Mon tro om det ikke føles ekstra ille når hele samfunnets oppmerksomhet rettes mot én hendelse?

Det er ingen grunn til å begrense eller kritisere oppmerksomheten som ble viet ofrene for 22. juli – men serieskaperne har på finurlig vis greid å utvide horisonten til å inkludere tragiske hendelser i og omkring sommeren 2011 (som samtidig har en naturlig kobling til historien og karakterene).

Som nevnt er det mange måter å fortelle en historie om 22. juli på. Erik Poppe og Paul Greengrass har, med henholdsvis Utøya 22. juli og Netflix 22JULY, levert sine bidrag. Ingen av dem var i nærheten av å nå opp til den kvaliteten Johnsen og Sletaune leverer. Sistnevntes prosjekt skiller seg fra de andre filmatiseringene ved å utelate ekstreme skildringer av volden. Det er et godt grep. Det mangler ikke på emosjonelle scener, som fortelles gjennom blendende skuespillerprestasjoner, eksempelvis når en gråtkvalt Aftenposten-journalist, Anine Welsh, forsøker å beskrive hvordan hun opplever at pårørende mottar dødsbudskapene.

Jeg vet ikke om jeg vil kalle det et modig grep, men det skaper utvilsomt godt drama. For all del – man kan også skape godt drama gjennom å skildre ekstreme og actionfylte scener. Slik tilfellet er i den nye filmen om terroren i Mumbai i 2008 (Hotel Mumbai), hvor selvoppnevnte representanter for fredens religion (islam) har til hensikt å skyte flest mulig. Den meningsløse volden som skildres i Hotel Mumbai gir utvilsomt et sterkt inntrykk, men jeg mener at måten 22. juli formidler terrorens grusomhet på, illustrerer at det slett ikke er nødvendig med eksplisitte scener. Det fortjener serieskaperne ros for.

Så til spørsmålet om politikk. At serien berører politiske spørsmål skulle bare mangle, men det er ikke opplagt hvordan disse spørsmålene skal formidles. Delen som omhandler en Aftenposten-sak av nevnte Welsh om budsjettkutt, New Public Management (NPM) og håpløse sykehusledere grenser til parodisk. Er serien blitt venstrevridd?

Generelt synes jeg ikke den er plagsom venstrevridd – denne type oppslag og debatt ikke uvanlig i offentligheten. Til tross for at helsesektoren har blitt tilført milliarder av kroner de siste årene, mangler det ikke på oppslag om kutt og «brutale krav» om effektivisering. Så i den grad seriens fokus på NPM er venstrevridd, gjenspeiler den lite annet enn at den offentlige debatten er ganske venstrevridd.

Når det gjelder portretteringen av politiet, er serien knallhard i sin kritikk. Noe annet ville vært overraskende. For politiet sviktet fundamentalt da det gjaldt. Mens frivillige fra Utvika Camping kastet seg i båtene for å redde ungdommer, sto bevæpnet politi igjen på bryggen for «å avvente situasjonen», samtidig som terroristen henrettet ungdommer på Utøya. Det er og var en skandale av episke proposjoner, noe jeg påpekte hos Minerva i etterkant av Gjørv-kommisjonens rapport. Ekstra ille var det at politiet prøvde å dekke over feilene ved å skjønnmale handlingene – politiets internevaluering (Sønderland-rapporten) endte sågar opp med å renvaske politiet ved å hevde at de ikke kunne opptrådt annerledes.

Aslak Nore stilte spørsmål (VG 19. aug. 2012) om hvorvidt politiets rapport var bevisst skrevet på en tilslørende måte. Det var et ytterst betimelig spørsmål. Alternativt kunne man avfeid teksten «som et intellektuelt hjelpeløst arbeid, ført i pennen av en gruppe ubegavede polititopper», for å sitere Nore. Dette er harde ord, men leser man Aftenpostens grundige sammenligning av Gjørv-kommisjonen og Sønderland-rapporten, er det ingen tvil om at beskrivelsene av politiets internrapport treffer godt. I 22. juli formidles denne kritikken heldigvis på en verdig måte.

Hva så med fremstillingen av det høyreekstreme miljøet? Dette miljøet var utvilsomt en viktig inspirasjon for terroristen. I serien følger vi den høyrenasjonalistiske bloggeren Mads Pettersen, alias Breidablikk. I NRKs oversikt over 22. juli-serien påstås det at Breidablikk ikke er basert på Fjordman. Det er litt vanskelig å tro på, da Breidablikk forfekter mange av de samme synspunktene som Fjordman, er sitert i manifestet og går i dekning etter hendelsen, før han i et intervju fremstiller seg selv som et offer uten ytringsfrihet. Det er nærmest en tro kopi av den virkelige Fjordman og hans atferd på og rundt 22. juli. Personlig blir jeg ikke overbevist over portretteringen av Mads Pettersen; veldig ofte skinner det igjennom at skuespilleren ikke tror på det han sier, og dermed fremstår Breidablikk enda mer ynkelig enn de er (og gjengen er ganske ynkelig fra før).

Terroren 22. juli avdekket for alvor det såkalte kontrajihadiske miljøet på nett. Serieskaperne minner oss på hvor lite offentligheten visste om miljøet forut for sommeren 2011. De stiller samtidig noen betimelige spørsmål ved hvilket ansvar miljøet hadde for terrorhandlingene. Dog uten å konkludere. Sett fra alternative medier og Fjordmans perspektiv, er nok seriens beskrivelse av Breidablikk et typisk eksempel på «eliter og mainstream medias» venstrevridde virkelighetsforståelse. Dem om det. Jeg har lite å utsette på seriens fremstilling, og synes at de fanger opp diskusjonen som oppsto i ettertid på en god måte.

22. juli er ikke den første serien om terroraksjonen; det blir heller ikke den siste. Johnsen og Sletaune har utvilsomt satt en høy standard for fremtidige produksjoner om den brutale hendelsen sommeren 2011.

Innlegget var publisert i Minerva 25. januar 2020.

Publisert: 10. januar 2023