Hva er verdien av toppsjefens arbeid?

I Norge er det bred politisk enighet om at relativt små økonomiske forskjeller er et gode, og et trekk som bør bevares. Derfor er det bekymringsfullt dersom topplederes lønnsutvikling gjør at avstanden til den vanlige lønnsmottaker øker mye. Torstein Ulserød i Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 11. desember 2019

Nylig ble det kjent at konsernsjefen i Vy, Geir Isaksen, slutter i lederjobben og går over i en stilling som rådgiver i selskapet. Isaksens ansettelsesavtale gir ham rett til å gå over i en rådgiverstilling i selskapet og beholde 80 prosent av fastlønnen han hadde som konsernsjef, noe som betyr en årslønn på rundt 3,2 millioner kroner. Den 3. desember var Vy-sjefens lønnspakke, og topplederlønninger i statlig eide selskaper generelt, temaet for Debatten på NRK, der programleder Fredrik Solvang gjorde et poeng av at hverken styreleder eller noen andre fra Vy ville stille opp for å forsvare praksisen i selskapet.

Dette er en viktig debatt. Men det er også en vanskelig debatt. Ofte er problembeskrivelsen implisitt eller utydelig, og bevisføringen er av det anekdotiske slaget. Temaet innbyr dessuten til en tabloid vinkling. Det uuttalte premisset for Debatten på NRK var at statlige toppledere generelt har et lønnsnivå som er urimelig høyt, og at utviklingen går i feil retning i form av stadig større lønnsforskjeller mellom toppledere og andre. Politikerne som var med, ble av Solvang kort og greit avkrevd svar på hva de ville gjøre med dette.

Betydelig økning i topplederlønningene

Mye tyder på at det er noe i NRKs premiss, for det ser ut til å stemme at topplederlønningene i store selskaper med statlig eierandel de senere årene har økt mer enn lønningene for vanlige arbeidstakere. En rapport fra Kommunenes landspensjonskasse (KLP) fra 2014 undersøkte lønnen til topplederne i de 25 største selskapene på Oslo børs, hvorav flere har staten som største eier, og fant at topplederne i disse selskapene har hatt en lønnsutvikling som er langt bedre enn vanlige lønnsmottakere de senere årene. I 1999 tjente en toppleder etter disse beregningene 10 ganger så mye som en industriarbeider. I 2011 var forskjellen nesten doblet; da tjente en toppleder 19 ganger så mye som en industriarbeider. Og i 2018 fant Riksrevisjonen at topplederlønningene i 45 heleide statlige selskaper hadde økt betydelig mer enn lønnsveksten i samfunnet for øvrig i perioden 2014 – 2017.

Er denne utviklingen i så fall et problem? Det er bred politisk enighet i Norge om at relativt små økonomiske forskjeller er et gode, og at det er et trekk ved det norske samfunnet som vi bør søke å bevare. Derfor er det i utgangspunktet bekymringsfullt dersom toppledere har en lønnsutvikling over tid som gjør at avstanden til vanlige lønnsmottakere øker mye. Da bør det i hvert fall finnes en god grunn for en slik utvikling hvis den skal kunne forsvares.

Åpenhet

For å sikre tilliten til at ordningene kan forsvares, er derfor åpenhet omkring godtgjørelsesordninger avgjørende. De fleste aksepterer at noen har betydelig høyere lønn enn andre fordi de er spesielt kompetente, jobber spesielt hardt eller har mye ansvar. Forutsetningen er at de som får spesielt høy lønn, oppnår stillingene og lønnsbetingelsene de har, i et system med noenlunde rettferdig konkurranse og like muligheter. I Norge har vi stort sett også tillit til at det er slik systemet fungerer. Det som kan undergrave denne tilliten, er indikasjoner på at systemet på en eller annen måte er «rigget», ved at noen gjennom kameraderi og lignende oppnår fordeler som ikke lar seg forsvare.

Det kan være forståelig at en styreleder ikke har så lyst til å delta i en politisert debatt om nivået på lederlønn mer generelt. Men det er en del av jobben for en styreleder i et statlig eid selskap å kunne forklare, også i offentligheten, hvorfor betingelsene for topplederne i selskapet er rimelig. Noen dager etter Debatten på NRK, uttalte også Mejdell seg til Aftenposten om Geir Isaksens lønn, og forklarte at det var en avtale som «var nødvendig for å få kandidaten.»

Det er ikke lett å gjøre seg opp en mening om hva som er «nødvendig», som her betyr markedsmessig, lønn for en toppleder, eller rådgiver, i et gitt selskap. Særlig ikke fra utsiden. Men debatten om lederlønn foregår gjerne ut fra et premiss om at dette er mulig, og at det i bunn og grunn er et politisk spørsmål, noe det er bred politisk enighet om at det ikke skal være, heller ikke i statlig eide selskaper. Debatten preges av at Norge har et betydelig statlig eierskap i næringslivet, et eierskap som i mange tilfeller ikke er spesielt godt prinsipielt begrunnet. Det er ikke så rart om mange lurer på hva som er poenget med at staten eier så mange selskaper, hvis man ikke engang kan styre noe så «enkelt» og konkret som lederlønninger.

Lønnstak for toppledere

Og det finnes aktører som tilbyr politisk handlekraft. SV har flere ganger foreslått å politisk vedta et lønnstak for toppledere. SVs forslag bygger på at ingen ledere i statlig eide selskaper skal tjene mer enn statsministeren. Det er i forslaget uklart om dette skal gjelde alle selskaper med statlig eierskap, bare heleide selskaper eller bestemte kategorier av slike selskaper. Det er også uklart hvordan dette rent praktisk skal reguleres, og ikke minst hvorfor akkurat statsministerens lønn bør utgjøre et tak.

Også tankesmien Agenda har i et notat fra 2015 foreslått å sette et lønnstak for toppledere. Forslaget går ut på en «regelendring», noe som mest naturlig forstås som at et lønnstak skal fastsettes ved lov. Agenda fremholder i notatet at det «er mest naturlig at en regelendring må begrenses til å gjelde selskaper der staten er eier.» Det er betryggende at denne begrensningen i det minste anses som naturlig.

En tanke om at staten ved lov skulle bestemme hvor mye man kan få i lønn som ansatt leder i et privat selskap, er en illiberal tanke. Men det er ikke stort mindre problematisk å vedta noe slikt for «selskaper der staten er eier». Mange av selskapene der staten er eier, har også andre eiere. Å vedta særregler for slike selskaper i lovsform vil være å blande rollene som eier med andre roller staten har, på en måte som hittil har vært ansett som uhørt. For hvis det er greit å vedta lovbestemmelser om nivået på lederlønn for slike selskaper, hvorfor ikke gjøre det samme med andre ting det kan anses politisk opportunt å regulere? Det er ikke vanskelig å se for seg at viljen til å være privat eier i selskaper med statlig eierskap, kan bli dramatisk mindre ved en slik praksis.

Drift uten politisk styring

I selskaper der staten er eneste eier, kan staten selvsagt gjøre som den vil, forutsatt at de prosedyrer som gjelder innenfor rammene av selskapslovgivningen følges, når man først har valgt denne organisasjonsformen. Men hele poenget med å organisere en virksomhet som et selskap, i motsetning til et forvaltingsorgan, er at driften av selskapet ikke skal være gjenstand for politisk styring. Det er ikke lett å se hvorfor akkurat topplederlønn skulle være unntak fra dette prinsippet. For høyresiden er det imidlertid et problem at argumentasjonen i debattene om lederlønn i statlige selskaper gjerne stopper her, med henvisning til noen vage retningslinjer til styrene. Dermed fremstår gjerne politikere fra høyresiden, og moderate sosialdemokrater, som mer formalistiske enn de bør være.

Staten som profesjonell eier

Det er viktig å opptre korrekt. Men det er ikke til hinder for at staten engasjerer seg i hva slags godtgjørelse selskapene med statlig eierandel gir til sine toppledere. Ikke som politisk myndighet, men som profesjonell eier. En holdning om at toppledere i statlig eide selskaper skal ha en godtgjørelse som er god nok, men heller ikke bedre enn nødvendig, er ikke en holdning som handler om et bestemt politisk syn på ulikhet eller andre samfunnsspørsmål.

Det er en legitim og rasjonell forventing om at investert kapital forvaltes til det beste for eierne. Det bør også være en klar forventning om åpenhet og enkelhet, og disse to henger sammen. Det er lettere å utvise åpenhet dersom det man skal forklare er enkelt. Med enkelhet menes her at lønnsavtalene til toppledere bør inneholde så få elementer som mulig. Generelt er det lite som tyder på at veldig komplekse godtgjørelsesordninger, med for eksempel omfattende bonusprogrammer eller kreative etterlønnsordninger, er optimalt for noen av de involverte.

Uten å ta stilling til Vy-sjefens avtale, bør det generelt sett være slik at den summen det er «nødvendig» å tilby for å få den beste kandidaten til stillingen, i størst mulig grad kommer til uttrykk i form av fastlønn. Det er en sum det er mulig å forklare og forholde seg til. Det er uheldig dersom noe som reelt sett er lønn for lederjobben «bakes inn» i forskjellige andre arrangementer for å gi inntrykk av at lønnen er lavere enn den reelt sett er. Det bør være mulig å forklare at en merittert leder med en ansvarsfull oppgave får en høy lønn. Men debatten om lederlønn kan kanskje bli litt mindre betent dersom vi kan vite at lønnen vi diskuterer stort sett også er den reelle godtgjørelsen.

Innlegget var publisert i Minerva 9. desember 2019.