Velferdstjenester trenger entreprenører
Målet med barnehager, sykehjem og frisører, er ikke å skape arbeidsplasser, men å produsere gode tjenester, skriver Steinar Juel i Nationen.
Publisert: 10. september 2019
Samfunnsøkonom Roman L. Eliassen i tankesmien Manifest skriver i et innlegg i Nationen onsdag 4. september at det ikke er næring NHO og andre forsvarer når de ønsker at også private skal kunne tilby velferdstjenester, men tæring. Årsaken til at han mener det, er at private, som på oppdrag fra det offentlige tilbyr velferdstjenester, ikke skaper flere arbeidsplasser, heller tvert i mot. I følge Eliassen har de ofte lavere bemanning enn tilsvarende offentlige tjenesteytere.
Hensikten med å ha ulike private tjenesteytere i velferdssektoren er ikke å skape flere arbeidsplasser, men å skape bedre tjenester og mer effektiv drift. Konkurranse mellom ulike aktører bidrar normalt til det. Dersom det ikke skulle skje, men private istedenfor skulle bidra til dyrere og dårligere velferdstjenester, kan man snakke om tæring, eller ødeleggelse av verdier. Så langt jeg har fulgt debatten om private i velferdssektoren, har jeg ikke sett noen hevde eller belegge at det skjer.
Verdiskapning i økonomisk forstand er å produsere noe som andre har behov for og er villige til å betale for. Jo mer effektivt en produserer en tjeneste eller en vare, jo billigere vil den normalt bli, og jo flere kan da nyte godt av den. Det gjelder også når tjenesten i stor grad betales med skattepenger. Jo billigere en kan få produsert god kvalitet på f. eks. sykehjemstjenester, jo flere kan få sykehjemsplass for en gitt mengde skattepenger. Målet med barnehager, sykehjem og frisører, er ikke å skape arbeidsplasser, men å produsere gode tjenester som er etterspurt på effektiv måte. Tjenesteleverandører bør og må derfor sette sine kunder i sentrum, noe konkurranse normalt bidrar til.
«De kommersielle kreftene trengs altså ikke til kjerneoppgavene i velferden. Den private kapitalen og entreprenørånden bør stimuleres til å investere i produktiv, nyskapende virksomhet som vi kan leve av i fremtiden», skriver Eliassen. Trengs det ikke entreprenørånd og nyskapning i barnehager, på sykehjem og sykehus? Er ikke dette tjenester vi også skal leve av i fremtiden? Og er ikke velferdstjenester produktiv virksomhet? Det høres ut som Eliassen mener at barnehager og sykehjem bare er steder man skal oppbevare barn og eldre. De av oss som mener at barnehager er svært fremtidsrettet, fordi de former de som er fremtiden, og som mener at de som har formet det gode samfunnet vi lever i, fortjener en god og verdig alderdom, mener nettopp at det er viktig å slippe entreprenørånd inn i disse tjenestene.
Eliassen sleiver til slutt med at han håper at næringslivets folk ikke mener at det er god næringspolitikk å dele ut sugerør til statskassen. Det er ingen som har sugerør til statskassen. Private aktører opererer ut fra avtaler inngått med kommuner og statlige enheter. Det er heller ikke slik som Eliassen skriver, at alle velferdstjenester er fullfinansiert over offentlige budsjetter. Det er egenandeler i barnehager, og ikke minst i sykehjem hvor mange betaler noen hundre tusen kroner i året.
Innlegget var publisert i Nationen 9. september 2019.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Irrasjonalitet satt i system
Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet
Politikk uten perspektiver
Den norske syke
