Fellesformuen utjevner forskjeller
Hvis det er slik at Aaberge og Moene ikke har forstått at husholdningenes inntektsnivå og -fordeling påvirkes av avkastningen på statens nettoformue, kan det forklare hvorfor de mener at det er useriøst å ta hensyn til fellesformuen når en skal vurdere formuesfordelingen.
Publisert: 1. mai 2019
I en lederartikkel i Dagsavisen 26. april harseleres det med Civita og meg, fordi jeg har skrevet et notat som nyanserer bildet av formuesfordelingen i Norge.
Det ser ikke ut til at Dagsavisen har tenkt særlig over spørsmålet selv. Lederartikkelen kolporterer bare videre innholdet i en artikkel i Aftenposten, skrevet av SSB-forskeren Rolf Aaberge og professor Kalle Moene, hvoretter Dagsavisen antyder at det er best at jeg holder munn.
Det er en underlig måte å debattere på.
I notatet viser jeg til at den private formuen til norske husholdninger er relativt liten, mens den norske stats formue er svært stor, noe det ikke tas hensyn til når formuesfordelingen vurderes. Den norske staten er i en enestående formuesposisjon sammenlignet med stater i alle andre demokratiske land, som stort sett har netto gjeld.
Det er stor forskjell på et land hvor staten har gjeld samtidig som husholdningenes private formue er stor og relativt skjevt fordelt, og et land som Norge, hvor husholdningenes formue er relativt liten og fordelt omtrent som gjennomsnittet i OECD, men hvor staten er svært formuende. Jeg mener at det gir et riktigere bilde av formuesfordelingen i Norge, hvis en fordeler statens nettoformue likt på alle husholdninger, enn det gir, hvis en ser bort fra den. Det er for eksempel en stor svakhet i internasjonale sammenligninger at private pensjonsordninger er med, mens offentlige pensjonsrettigheter og tjenestepensjonsordninger ikke er med.
Det viktigste ved en formue er at den gir avkastning og dermed er en kilde til inntekter. Avkastningen er så viktig at det normalt er den som bestemmer hva formuen er verdt. Inntektsstrømmen fra statens formue har en sterkt utjevnende effekt.
Noen mener at det er irrelevant å regne med statens formue, fordi den ikke disponeres direkte av husholdningene selv. Men så enkelt er det ikke. De økningene i husholdningenes disponible inntekter som inntektsstrømmen fra formuen bidrar til, disponeres av husholdningene selv. Det er riktig at hver husholdning ikke har fått overført sin andel av formuen til en egen sparekonto. Formuen forvaltes og disponeres av tillitspersoner som vi har valgt til å gjøre det. Men er vi uenige i hvordan formuen og avkastningen forvaltes, kan vi velge nye tillitspersoner.
Over tid er det trolig mer utjevnende at formuen og avkastningen håndteres kollektivt, enn om formuen skulle blitt delt ut til hver av oss. Omfanget på velferdsordningene ville da også blitt mindre, eller vi måtte ha hatt et høyere skattetrykk. Det er for øvrig ingen tegn til at folk ønsker noe annet enn at formuen fortsatt skal forvaltes kollektivt. Å dele ut formuen til landets innbyggere istedenfor å forvalte den kollektivt har ikke vært noe politisk tema i Norge på lenge.
Hvis man ikke ser på statens formue som husholdningenes kollektive formue, hva er den da? Det er lenge siden vi hadde enevoldsherskere som mente at «staten, det er meg». I et demokrati er det ingen andre enn landets innbyggere som arver statens gjeld, eller statens formue.
Formue gir også innflytelse. Og selvsagt ignorerer ikke jeg at privat formue også er en kilde til makt. Men tar man ikke med at staten har en stor nettoformue, ignorerer man også at en stor del av formuesinntektene og -makten er under folkevalgt forvaltning. Private som tar risiko ved å investere i bedrifter, bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser. Et mangfold av private aktører bidrar til maktspredning. Men når staten samtidig har store eierandeler, både i Norge og utlandet, reduseres risikoen for at for mye formuesmakt blir samlet på få private hender. Problemet med konsentrasjon av privat formue er at det kan forringe mulighetslikheten i samfunnet. I Norge har vi en fellesformue som bidrar til det motsatte, og som styrker mulighetslikheten. Det er overraskende at ikke kommentatorer på den politiske venstresiden ser dette.
Aaberge og Moene har for øvrig, i sin polemiske iver, enten oversett at de bedriver dobbeltregning, eller så forstår de ikke hvordan avkastningen på nettoformuen allerede er med i inntektsfordelingsberegningene. Offentlige overføringer, som er delfinansiert av avkastningen på nettoformuen, inngår i ordinære inntektsfordelingsberegninger, og Aaberge har selv forsket på hvordan subsidierte offentlige tjenester påvirker inntektsfordelingen.
Hvis det er slik at Aaberge og Moene ikke har forstått at husholdningenes inntektsnivå og -fordeling påvirkes av avkastningen på statens nettoformue, kan det forklare hvorfor de mener at det er useriøst å ta hensyn til fellesformuen når en skal vurdere formuesfordelingen.
Det kan antagelig også forklare hvorfor Dagsavisen publiserer en så useriøs leder.
En kortversjon er publisert i Dagsavisen 1.5.19. Se også notatet:
https://www.civita.no/publikasjon/formuesfordelingen-i-norge-er-ikke-skjev
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
