Hva som skal regnes med som formue når en skal se på formuesfordelingen, er ikke trivielt
Det blir feil å se på husholdningenes formuesfordeling uten også å trekke inn vår enestående store kollektive formue, som forvaltes av staten. Steinar Juel i Aftenposten.
Publisert: 1. mai 2019
I et innlegg i Aftenposten 24. april kommer professor Kalle Moene og forsker Rolf Aaberge med en tirade mot et notat om formuesulikhet jeg skrev før påske, og som kan leses på civita.no. I notatet hevder jeg at det blir feil å se på husholdningenes formuesfordeling uten også å trekke inn vår enestående store kollektive formue, som forvaltes av staten.
Det er selvsagt greit å være uenig i det, eller å ha innvendinger til den enkle metoden som brukes i notatet til å fordele fellesformuen. Innlegget til de to i utgangspunktet seriøse forskerne er imidlertid overraskende sleivete.
Ikke helt på jordet
Aaberge og Moene mener notatet må være skrevet for å avblåse debatten om ulikhet og påstår at jeg mener offisiell statistikk og økonomisk forskning gir et feil bilde av formuesfordelingen. Hensikten var å vise at statistikken ikke gir hele bildet. Debatter består i at aktører bringer inn nye vurderinger og perspektiver. Å bidra i en slik debatt har vært formålet.
Hva som skal regnes med som formue når en skal se på formuesfordelingen, er ikke trivielt. Det er, som OECD også påpeker, en stor svakhet i internasjonale sammenligninger at private pensjonsordninger er med, mens offentlige pensjonsrettigheter og tjenestepensjonsordninger ikke er det. Det kan derfor ikke være helt på jordet å ta hensyn til at vi i Norge er har et gigantisk Statens pensjonsfond.
Mer mulighetslikhet
Selvfølgelig ignorerer jeg ikke at privat formue er kilde til inntekt og makt. Men tar man ikke med at staten har en stor nettoformue, ignorerer man at en stor del av formuesinntektene og -makten er under folkevalgt forvaltning. Vi trenger private som tar risiko ved å investere i bedrifter, og gjerne flere enn i dag. Det er flott når de lykkes, og da blir noen mer formuende enn andre.
Når staten har store eierandeler både i Norge og utlandet, reduseres risikoen for at for mye formuesmakt blir samlet på få private hender, og reduserer mulighetslikheten. Vår felles formue bidrar til mer mulighetslikhet.
Polemisk iver
«Civitas ny-regning» krever at en også må legge oljefondets avkastning til husholdningenes inntekter, skriver Aaberge og Moene. Enten har de i sin polemiske iver oversett at dette blir dobbeltregning, eller så forstår de ikke hvordan avkastningen på nettoformuen allerede er med i inntektsfordelingsberegningene.
Offentlige overføringer, som er delfinansiert av avkastningen på nettoformuen, inngår i ordinære inntektsfordelingsberegninger, og Aaberge har selv forsket på hvordan subsidierte offentlige tjenester bidrar til en enda jevnere inntektsfordelingen.
Hvis det er slik at Aaberge og Moene ikke har forstått at husholdningenes inntektsnivå og -fordeling påvirkes av avkastningen på statens nettoformue, kan det være forklaringen på at de mener det er useriøst å ta hensyn til fellesformuen når en skal vurdere formuesfordelingen.
Innlegget var publisert i Aftenposten mandag 29. april 2019.