Velferdsstaten

Både byrådet og Frp bommer på mål i velferdsdebatten

Selvsagt skal ikke Oslo kommune sette bort all sykehjemsdrift og alle hjemmetjenester til den aktøren som kan levere det billigste tilbudet.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 15. mars 2019

På spørsmål fra Carl I. Hagen i Oslo bystyre har byrådet regnet ut hvor mye penger kommunen kunne spart dersom all eldreomsorg hadde vært satt ut på anbud og overlatt til private. Svaret er nesten 440 millioner kroner.

Men debatten i etterkant har havnet på avveie. Selvsagt skal ikke Oslo kommune sette bort all sykehjemsdrift og alle hjemmetjenester til den aktøren som kan levere det billigste tilbudet. Og det er ikke kommunisme å la være å gjøre det, slik Carl I. Hagen hevder.

Det er ikke noe mål i seg selv å ha en billigst mulig eldreomsorg, eller at mest mulig eldreomsorg skal utføres av private aktører.

Målet er å få mest mulig igjen for de pengene vi kanaliserer inn i eldreomsorgen, og å finne den rette balansen mellom en god og verdig eldreomsorg og alle andre gode formål vi kan bruke skattepenger på.

Private aktører er et middel for å oppnå dette, ikke et mål i seg selv. Spørsmålet er, og må hele tiden være, hvordan vi utnytter ressursene våre på en best mulig måte. Hvordan skaper vi tjenester som faktisk er tilpasset dem som skal motta tjenestene?

Byrådet i Oslo mener at kommunen selv, eventuelt en og annen ideell aktør, er best til å drive sykehjem. For hjemmetjenester vil de beholde valgfriheten, men virker lite interessert i om det finnes bedre og mer effektive måter å drive kommunens eget tilbud på.

Helse- og omsorgsbyråd Tone Tellevik Dahl mener at selv om kommunens drift er dyrere, så er det verdt det. Dels skal det gi bedre tjenester, blant annet på grunn av bedre muligheter for politisk styring, og at ingen penger går til «profitt». Dels er det i seg selv riktig å bruke mer penger blant annet på pensjon til de ansatte.

Men hvordan skal det gagne tilbudet å fjerne noen av de aktørene som driver best per i dag? De private, anbudsutsatte sykehjemmene skårer jo i gjennomsnitt bedre både på objektive og subjektive kvalitetsindikatorer som er utviklet og måles av kommunen selv.

Ved å la aktører forsøke litt ulike tilnærminger til å løse oppgavene, kan kommunen lære av de private, og vice versa. Oslo kommune styrer allerede sine leverandører stramt, gjennom detaljerte anbud og ikke minst detaljert oppfølging.

Byråden skryter av at kommunen skal bli strålende god på individtilpassede tjenester og medbestemmelse. Det er flott – individtilpasning har ikke vært offentlig sektors paradegren. Men hvis selvbestemmelse faktisk er viktig for politikerne – hvorfor kan de ikke ganske enkelt la de som ønsker det få lov til å velge et annet tilbud enn det kommunen kan tilby?

Dersom jeg velger en annen løsning for min syke mor enn du velger for din, er det vanskelig å forstå hvilke legitime grunner vi skulle ha for å legge oss bort i hverandres valg så lenge begge løsninger er akseptable og verdige.

NRKs sak dreier seg om kostnadsforskjellene mellom de offentlige og de private. Men det mest interessante som fremkommer i tallene om kostnader er egentlig de store forskjellene i kostnader mellom de ulike bydelene i Oslo.

Det skiller over tre hundre kroner i timeskostnad fra bydelen med høyest til bydelen med lavest kostnader. Det kan jo ikke forklares med at noen bydeler tilbyr dårligere pensjon enn andre. Og selv om det sikkert finnes variasjoner, er vanskelig å tro at de ulike bydelene har helt ulike utfordringer som forklarer et så stort sprik i kostnader. Med andre ord finnes det kanskje en mulighet for å effektivisere driften i de dyreste bydelene.

For innbyggerne er det jo ikke noe bedre om pengene sløses bort på sykefravær eller andre unødvendige kostnader, enn at de går til fortjeneste for sykehjem og hjemmetjenester som drives effektivt og bra. Å slippe til private, også kommersielle aktører, betyr at noen får helt tydelige insentiver til å lete etter ressurser som i dag sløses bort på annet enn et godt tilbud.

Men hva med de ansatte? Vi ansetter folk i omsorgsyrkene for å gi best mulig pleie og omsorg. Da er det selvsagt viktig at de får anstendig lønn og gode, ordnede arbeidsforhold. Men som i alle andre deler av samfunnet bør vi ha en fri lønnsdannelse og et fritt arbeidsmarked. I noen tilfeller kan det selvsagt være fornuftig å øke lønna også i kommunal virksomhet. Men det bør ikke være noe mål i seg selv å ha høyest mulig lønn.

Det er heller ikke gitt at de ansatte er best tjent med å ha kun én mulig arbeidsgiver, nemlig kommunen. Å frata de ansatte valgmuligheter i sitt yrkesliv, er å nedvurdere dem. Dersom valgfrihet og konkurranse var mer utbredt i helse- og omsorgssektoren, er det ikke sikkert at det ville vært noen lønnsulempe heller. I Sverige har blant annet lærerlønningene økt i kjølvannet av valgfrihetsreformene i svensk skole.

Så kan man selvsagt innvende at dette ikke nødvendigvis er godt nytt for offentlige finanser — men det står i hvert fall i motstrid til venstresidens påstander om at konkurranse nærmest uunngåelig fører til lønnsdumping.

Det denne debatten egentlig burde handle om, er hvordan kvaliteten kan bli best mulig, basert på de ressursene vi har tilgjengelig, om hvordan vi kan utnytte mangfold og variasjon slik at vi lærer av de beste aktørene, og om hvordan vi kan øke valgfriheten for den enkelte.

I stedet får i en debatt der middelet, altså private eller offentlige aktører, blir målet i seg selv. Det gir verken bedre eller mer effektiv eldreomsorg.

Artikkelen er publisert hos Minerva 13.3.19.

Publisert: 11. august 2022