Bør du føle flyskam?
En lang flyreise veier opp for 200 år med gjenvinning. Bør du føle flyskam? Haakon Riekeles i Minerva.
Publisert: 5. mars 2019
Debatten raser i Sverige om hvorvidt folk bør skamme seg over å ta flyreiser, av hensyn til klimaet. Temaet har til og med fått sin egen emneknagg på sosiale medier: #flygskam.
På mange måter er det naturlig at oppmerksomheten blant folk som er opptatt av å leve miljøvennlig retter seg mot flyreiser. I motsetning til mange andre tiltak, monner det faktisk å fly mindre.
Mange har lenge vært opptatt av symbolske miljøtiltak i hverdagen, som gjenvinning. Men om melkekartongene puttes i riktig avfallsdunk, har knapt nok noe å si for utslippene. Det krever 200 år med gjenvinning for å gjøre opp for en lang flyreise. Miljøvennlig forbruk er ofte enda mindre betydningsfullt. Forskjellen mellom etisk merkede produkter og andre varer kan være helt uten betydning, i hvert fall fra et klimaperspektiv.
At man bør spise mindre rødt kjøtt for klimaets skyld, har kommet høyere på agendaen i det siste, særlig etter lanseringen av EAT-rapporten. Mindre forbruk av rødt kjøtt er en håndfast og effektiv måte å redusere sine personlig klimagassutslipp på. Men man skal spise nesten 15 kg med biff før man har bidratt til like mye utslipp som en reise tur-retur Oslo-London. En ferietur til Thailand tilsvarer 110 kg kjøtt, eller 1,5 års kjøttforbruk for en gjennomsnittsnordmann.
Å rette klimaoppmerksomheten sin mot flyreiser er ikke bare mer effektivt enn de fleste andre personlige tiltak, det er også mindre elitistisk. Mange velutdannede folk fra øvre middelklasse har en livstil der de har mulighet til å markere sin klimavennlighet, og dermed sin fromhet, gjennom diverse forbrukervalg, uten at det smerter. Hvis man har god nok råd til å kjøpe ny bil, hvorfor ikke en elbil? Hvis klærne man kjøper uansett er dyre, så kan man jo like godt kjøpe de merkene som markedsfører seg som etiske. Hvis man er opptatt av å følge mattrender, så kan det være spennende å prøve ut veganske alternativer. Og når man spiser på fine restauranter vil kelnerne i stor detalj greie ut om hvor kortreiste alle ingrediensene er.
Andre som er avhengig av å kjøre en brukt dieselbil, og har nok strev med å finne rimelige middagsalternativer som barna ikke protesterer for mye mot når de får servert, vil med rette lure på hvorfor akkurat deres livstil skal sees ned på.
Bedre blir det ikke av at å bo i by, med høy kollektivandel, kort reisevei, mindre energikrevende oppvarming i leiligheter, og arbeidsplasser i lite forurensende tjenestenæringer, faktisk gir mindre utslipp. Den mest effektive klimapolitikken er å gjøre det dyrere å leve klimafiendtlig, men det rammer noen hardere enn andre. Man trenger ikke å se lenger enn til de gule vestene i Frankrike, eller til de stadig mer populistiske uttalelsene om klima fra Trygve Slagsvold Vedum, for å se at en slik politikk gir motreaksjoner.
Å rette oppmerksomheten mot fly, treffer i større grad de med god råd. Ekstra fristende kan det være å bruke skam rettet mot de som flyr mest, heller enn avgifter som rammer mange. Det er det noen har forsøkt i Sverige, der det finnes en Instagramkonto dedikert til å henge ut influencere som flyr for mye, og der Vänsterpartiet har kalt sitt forslag om en flyskatt på de som flyr mye for en «Carl Bildt-skatt», etter den tidligere statsministeren og utenriksministeren som reiser jorden rundt på forskjellige ærender.
Det er noe usympatisk med denne tilnærmingen. Å ta et personlig valg om å fly mindre for klimaets skyld er én ting, en nedlatende moralisering over andres valg er noe helt annet. Det er også sannsynlig at det vil gi en backlash, der folk får avsmak for hele klimaproblemet. Reiseglade bybeboere med god råd kan fort få avsmak på all klimadebatt hvis aktivister krever at de skal skamme seg for sine ferieturer. Men de samme personene bør kanskje også tenke over om det er riktig å dømme en mann fra distriktene som er mer enn gjennomsnittlig glad i biff og helst vil kjøre en stor truck. Klimaskam blir hverken mer effektiv eller mer sympatisk når den er ovenfra og ned.
Det viktigste argumentet mot skam som virkemiddel er at de fleste klimagassutslipp ikke er avhengig av personlig adferd, men av politiske beslutninger. Den største kilden til klimagassutslipp internasjonalt er bruk av kull. I Norge er det oljeutvinning som bidrar med mest utslipp. Selv om man ser bort fra oljen, så er summen av utslippene fra industri, tungtransport og øvrig næringsliv høyere enn fra personbiler, kjøtt og personlige flyreiser til sammen.
En ensidig oppmerksomhet mot personlig adferd kan føre til at man ikke krever de politiske endringene som kan gi de virkelig store resultatene på lang sikt. Som en høyere pris på alle utslipp.
I tillegg: den beste løsningen på utslippene fra fly er ikke at vi slutter å reise, men at det utvikles teknologi med vesentlig lavere utslipp. De løsningene som kan gi store utslippsreduksjoner, som elfly på korte distanser, og biodrivstoff eller hydrogen på lengre distanser, forskes det for lite på.
Hittil har flybransjen vært en sinke, som har strittet imot internasjonale tiltak som monner. De har skjult seg bak at flyene blir mer drivstoffeffektive, uten å nevne at det har ført til lavere priser, økt etterspørsel og høyere totale utslipp. Den internasjonale luftfartsorganisasjonen, ICAO, har endelig gått med på klimamål etter Paris-avtalen, men disse er alt for svake for å nå verdens klimamål.
Hvis noen fortjener å føle #flyskam, så er det flybransjen selv.
Innlegget var publisert i Minerva 4. mars 2019.
Relatert
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
Skatt handler ikke bare om omfordeling
Skepsisen mot Nord-Norgebanen handler om øyne som kan se
