Kan vi snart snakke om kvalitet?
Det er på tide å flytte debatten over til hvordan vi kan gjøre barnehagetilbudet vi har enda bedre, heller enn å kvitte oss med et system som i det store og hele fungerer svært godt, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 3. mars 2019
Det er på tide å flytte debatten over til hvordan vi kan gjøre barnehagetilbudet vi har enda bedre, heller enn å kvitte oss med et system som i det store og hele fungerer svært godt.
I sitt innlegg 26. februar illustrerer Cathrine S. Amundsen på forutsigbart vis hovedpoenget i min kronikk 26. februar om anekdoter i velferdsdebatten. Hun trekker frem noen enkelthistorier om selskaper som kan ha hentet ut stort utbytte på bekostning av kvaliteten i tjenestene, hvilket jeg ikke har noen forutsetninger for å bekrefte eller avkrefte. At kommuner driver tilsyn, og faktisk stenger barnehager som driver uforsvarlig, er generelt et gode. Det gir et tydelig signal til andre aktører om hva som kan skje med dem som ikke følger spillereglene, eller som ikke tar ansvaret som de har for barna, på alvor.
Samtidig er det verdt å tenke gjennom følgende: Når hørte du sist om en kommunal barnehage som ble stengt på grunn av uforsvarlig drift? Så vidt jeg vet, skjer det så å si aldri. Skyldes det at alvorlige feil ikke forekommer i kommunale barnehager? Kan det skyldes at det aldri sløses med penger i det offentlige? Eller kan det være at vi burde hatt mer fokus på kvaliteten også i de kommunale barnehagene?
Amundsen presenterer en selektiv fremstilling av tallene i barnehagesektoren. For eksempel peker hun på det samlede overskuddet på 1,2 milliarder kroner for de private barnehagene totalt. 1,2 milliarder høres selvsagt mye ut, men sektoren er også stor. Den gjennomsnittlige marginen i private barnehager er på om lag 4 prosent. Altså omtrent det samme som gjennomsnittlig driftsoverskudd i norske kommuner. Mesteparten av dette overskuddet blir uansett værende i barnehageselskapene, fordi de utbyttene som tas ut, er små (totalt utbytte for ordinære private barnehager utgjør 0,2 prosent av inntektene). Derfor må også Amundsen ty til spekulasjoner rundt hvordan selskapene muligens tar ut skjulte utbytter. Dette er selvsagt umulig å si noe sikkert om, men det er ikke så lett å skjønne hvorfor det skulle foregå en storstilt dekkoperasjon for å ta ut utbytter, når det ikke er noe som hindrer aktørene å ta ut et rimelig utbytte på en helt legitim måte.
Amundsen trekker også frem rapporten fra rådgivningsfirmaet BDO, som sammenligner avkastningen i barnehagesektoren og på Oslo Børs. Denne sammenligningen halter på flere måter, noe blant annet en gjennomgang hos faktisk.no viser. Her nøyer jeg meg med å peke på at perioden som avkastningen sammenlignes for, er en periode der Oslo Børs gjennomgikk både en finanskrise og en oljepriskrise som kan antas å ha påvirket avkastningen på børsen klart negativt.
Hva med den store markedskonsentrasjonen Amundsen viser til? De seks største barnehagene har riktignok 30 prosent av det private markedet, og det er en ikke ubetydelig andel. Men det er langt fra monopoltilstander. Medregnet kommunale barnehager har de seks største private aktørene om lag 17 prosent av markedet. Men selvsagt bør vi følge med på utviklingen, og sikre de små aktørene og utfordrerne best mulig vilkår.
Den private barnehagesektoren preges generelt av stor ryddighet. Så å si alle ansatte er omfattet av tariffavtaler. Konkurranse om dyktige ansatte gir valgfrihet også for de som jobber i sektoren. Overskuddene er moderate, men det ser ut til å eksistere visse stordriftsfordeler. Selv om utbyttene som er tatt ut, er små, har en del aktører gjort det relativt godt.
Det er i de aller fleste tilfeller fullt fortjent. Uten muligheten til å drive med fortjeneste, ville barnehageforliket ikke blitt den suksessen for dekningsgraden som det har vært. Men det viktigste er selvsagt kvaliteten i tjenesten. Den er heldigvis god, de fleste er fornøyd uansett om de har kommunal eller privat barnehage, men i følge flere ulike undersøkelser er resultatene best for de private. De private har også andre kvaliteter, for eksempel er sykefraværet lavere og pedagogtettheten høyere. Det er i det hele tatt ingenting som tyder på at tilbudet i private barnehager står noe tilbake for tilbudet i kommunale barnehager.
Selvsagt skal barnehagesektoren utvikles videre. Selvsagt må vi se på detaljer i systemet, på innretningen av tilskudd, krav og tilsyn — som burde føres både med de offentlige og de private. Men da må aktørene på venstresiden snart komme over at vi har en velfungerende miks av offentlige og private barnehager, hvorav noen er ideelle, noen er kommersielle og mange er noe midt mellom.
Så kan vi heller bruke tiden på å snakke om kvalitet.
En forkortet versjon av dette innlegget ble publisert i Klassekampen 1.3.2019.
Relatert
Politikerne må vise at de tør og kan utfordre velferdssystemet
Kutt i sykelønn er overmodent
Den samfunnsøkonomiske nytten av gratis barnehage er negativ
Målrettet støtte
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting