Ulike mennesker – like muligheter
For tiden virker det som likhet er den verdien som fremheves mest i norsk politikk. Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 26. februar 2019
Verdiene frihet og likhet står sterkt i Norge.
Vi har både mye frihet og mye likhet. Men satt på spissen kan disse verdiene komme i konflikt med hverandre. Hvis vi har full frihet, blir det mye ulikhet. Og har vi fullstendig likhet, blir det lite frihet.
For tiden virker det som likhet er den verdien som fremheves mest i norsk politikk. Ønsket om større likhet mellom mennesker brukes som begrunnelse for svært mange politiske forslag. Kravet om likhet får ofte forrang foran familienes valgfrihet, skolenes frihet til å foreta egne faglige vurderinger og det lokale selvstyret.
En grunnleggende årsak til at det overhodet oppstår ulikhet, er at vi mennesker er forskjellige. Vi har ulike evner, talenter og drømmer, og vi tar forskjellige valg.
Eget ansvar vs. omstendigheter utenfor kontroll
At en som arbeider hardt, tjener mer enn en som ikke ønsker å jobbe så mye, bør ikke være et problem. Et samfunn som ikke belønner hardt arbeid og vilje til å ta risiko, vil være et samfunn i stagnasjon og tilbakegang.
Men systemet må være rettferdig. Vi må skille mellom det vi selv har ansvar for, fordi det er et resultat av egne valg, og det som skyldes omstendigheter som er utenfor den enkeltes kontroll.
Målet for politikken bør være å gi mennesker så like muligheter som mulig, og at de tar ansvar for og er villige til å leve med de valgene de gjør. Av og til vil slike valg føre til større statistisk ulikhet. Men det kan være et sunnhetstegn, dersom mennesker virkelig søker andre verdier enn de som kommer godt ut på statistikken.
Viktigst: Et godt utdanningssystem
Det viktigste tiltaket for å sikre like muligheter er god grunnutdanning og gode muligheter for å gå videre i en yrkesfaglig eller studiespesialiserende retning. Det er ingen forsikring mot ulikhet, for også i et godt utdanningssystem vil noen nå lenger og gjøre det bedre enn andre. Men å ha et dårlig utdanningssystem er som å bestille stor og urettferdig ulikhet i fremtiden.
Regjeringen har nettopp fått en rapport fra et utvalg som har sett på ulikhetene mellom gutter og jenter i skolen. Det neste utvalget bør få i oppdrag å se på kvalitetsforskjellene mellom skoler, kommuner og fylker. Kan vi gjøre noe med disse forskjellene, vil det være flere elever som greier seg godt og er selvhjulpne om noen år.
Velferdsordningene
Også velferdsordningene våre er svært viktige for å bevare små forskjeller.
Enkelt sagt har vi to typer ordninger: kontantoverføringer, som pensjoner, trygder, kontantstøtte og sosialhjelp, og gratis eller billige tjenester, som for eksempel helsetjenester, skole og barnehage. Samlet sett står disse ordningene for nærmere 80 prosent av den politisk bestemte omfordelingen i Norge.
Fordi oljeinntektene vil få mindre betydning i årene som kommer, blir det vanskeligere å finansiere velferdsstaten. Desto viktigere er det å sørge for at vi har et næringsliv som kan bidra til finansieringen.
Skal vi bevare små forskjeller, må vi ha konkurransedyktige bedrifter. Høy arbeidsledighet er en sikker kilde til ulikhet. Bedrifter som er lønnsomme, skaper arbeidsplasser og et inntektsgrunnlag for dem som jobber der.
Samtidig er det ikke nok bare å ha et arbeid. Man må også ha en lønn å leve av. Derfor er det viktig å ha et godt system for lønnsdannelse, som stimulerer til nødvendig omstilling, slik norske fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner i stor grad gjør.
Verdiskapingen må også deles på en rettferdig måte mellom arbeidstagerne og de som har bidratt med kapital til bedriften. I noen land er denne fordelingen blitt veldig skjev. I Norge er heldigvis fordelingen bedre og nokså stabil. Andelen som går til lønnskostnader, ligger på 66–67 prosent.
Fordeling
Skattesystemet har mange, til dels motstridende oppgaver, og en av dem er fordeling. Skatten står for cirka 20 prosent av omfordelingen i Norge, men den står ofte for en mye større del av den politiske debatten. Venstresiden argumenterer for å øke skattene og omfordele mer for å skape større likhet. Høyresiden mener at skattelette kan styrke næringslivet og arbeidsplassene og skape større likhet, fordi flere har arbeid.
Sannheten er vel at forskjellen mellom partiene er ganske små. Venstresiden hevder at regjeringen har gitt store skattelettelser til dem som har mest fra før, altså de som eier bedrifter. Men den totale eierbeskatningen i Norge, som består av formuesskatt og utbytteskatt, er nominelt om lag tidoblet siden 2005.
Det er mange måter å måle ulikhet på. Målt på den vanligste måten, ved den såkalte Gini-koeffisienten, ligger Norge på likhetstoppen. Vi gjør det også svært godt sammenlignet med andre land når vi måler sosial og økonomisk ulikhet på andre måter.
Men selv om ulikheten er lav, har den siden 1980-tallet økt svakt også i Norge. Årsakene er først og fremst globalisering, teknologisk endring og migrasjon.
Dilemmaer
Ingen partier har makt til å bestemme over alt som påvirker den økonomiske ulikheten. Det er heller ingen partier som fører en politikk som har som eneste mål er å redusere ulikheten. Samtlige partier støter på dilemmaer når de vil ivareta ulike verdier og mål for samfunnsutviklingen og når de skal velge virkemidler for å nå målene. Det skal vi være glade for.
Et statsbudsjett påvirker sjelden Gini-koeffisienten på noen vesentlig måte. Den påvirkes av mange utenforliggende forhold, og det er den samlede politikken som føres over tid, som avgjør om Norge greier å bevare de små forskjellene.
Vedvarende lavinntekt
Den viktigste utfordringen for Norge nå er at vi har en økende gruppe mennesker med såkalt vedvarende lavinntekt. Det vil si at de har lav inntekt over tid sammenlignet med andre i Norge. I forhold til andre land ligger Norge godt an også på dette området. Men cirka 10 prosent av alle barn lever nå i familier med vedvarende lavinntekt.
Mange av disse barna lever i innvandrerfamilier der de voksne får flere barn og arbeider mindre enn voksne gjør i befolkningen for øvrig.
I Norge er nå innvandring den viktigste kilden til økt ulikhet. Brochmann-utvalget har påpekt at høy innvandring kan gjøre det vanskelig å «absorbere» alle nykommere på en god måte. Hvis vi vil unngå at den vedvarende lavinntekten går i arv, er det viktig at barna i disse familiene får de samme mulighetene som andre barn har. Gratis barnehage og SFO, aktivitetskort og god utdanning kan være noen stikkord for hva som kan være viktig.
Å leve annerledes liv
Verdier og honnørord kan gi oss veiledning, men de kan også villede. Historien er full av eksempler på at både likheten og friheten kan drives for langt. Og mye er paradoksalt: Økt likhet på ett område, kan både redusere friheten, øke ulikheten og skape nye urettferdigheter på et annet område.
Personlig beundrer jeg dessuten dem som velger å leve annerledes liv, fordi det er gode liv for dem–og alle dem som gjør en innsats for samfunnet som ikke kan måles.
Om det påvirker Gini-koeffisienten negativt, får det heller være.
PS: Overskriften er et gammelt SV-slagord. Det er svært godt og grunnleggende borgerlig og liberalt.
Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 24. februar 2019.
Relatert
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
