Velferdsstaten

Hva skal vi med private aktører?

Å søke gode, pragmatiske løsninger som tar med seg fordeler og reduserer ulemper fra både markedet og offentlig sektor, er en naturlig videreutvikling av vårt velferdssamfunn, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 27. januar 2019

Private aktører kan gi bedre kvalitet og mer effektivitet, forutsatt at politikerne gjør en god innsats for å skape velfungerende rammer. I sin kronikk 22. januar tillegger Lars Utne Vaage oss som er tilhengere av at private aktører skal kunne levere velferdstjenester en rekke negative holdninger og motiver. Er det ikke snart på tide å legge karikaturene til side, og heller diskutere hvordan vi kan skape gode velferdstjenester, samtidig som vi får mest mulig igjen for skattepengene våre?

Vaage innleder med å trekke i tvil hvorvidt markedsøkonomien fungerer. Han peker på at mange store innovasjoner har oppstått på offentlig initiativ. Og det er selvsagt riktig. For eksempel legger universiteter som driver fri grunnforskning grunnlaget for innovasjon og nyskaping.

Samtidig finnes det knapt en eneste samfunnsøkonom som ikke mener at markedsøkonomien er en sentral driver bak den enorme velstandsveksten vi har sett siden den industrielle revolusjonen. Selv utbredelsen av innlagt vann, eller lyspærer for den saks skyld, ble drevet frem av «kommersielle krefter». Uten Thomas Edison sitt private, profittdrevne selskap hadde vi kanskje sittet i skinnet og røyken fra oljelampene våre fremdeles.

Det finnes åpenbart problemer markedsøkonomien ikke løser. Fordeling er ett av dem. Vi kompenserer for dette gjennom omfordeling og forsikringer mot sykdom og arbeidsledighet, samt gjennom finansiering av velferdstjenester. Det er tverrpolitisk enighet i Norge om at staten skal ha dette ansvaret. Spørsmålet er i hvilken grad vi skal slippe til private aktører for å utføre noen av disse tjenestene.

I den norske velferdsstaten har vi lang tradisjon for en miks av privat og offentlig. Fastlegeordningen er for eksempel i stor grad drevet av private aktører. Bare fem prosent av fastlegene er ansatt i kommunene, mens 95 prosent er næringsdrivende. Samtidig er det den velferdstjenesten innbyggerne i Norge er mest fornøyd med. Fysioterapeuter og psykologer er også gjerne privatpraktiserende, men det offentlige dekker delvis kostnadene. Tannhelsetjenesten i Norge er i hovedsak både privat drevet og finansiert. Barnehager er finansiert både av offentlige tilskudd og foreldrebetaling, og drives både av offentlige og private. Mens på rusfeltet har vi lang tradisjon for ideelle aktører.

At det finnes aktører som søker overskudd gjør at man kan få mer ut av ressursene. Et overskudd oppstår dersom produsenten klarer å produsere en tjeneste til en lavere pris enn hva det offentlige betaler. Betalingen er gjerne bestemt av hva en tilsvarende tjeneste, produsert av det offentlige, koster. Overskuddet indikerer at den private aktøren produserer tjenesten med lavere ressursbruk enn det offentlige har gjort. Men hvis den private aktøren kutter i kostnadene ved å kutte i kvaliteten på tilbudet, vil dette, dersom konkurransen er godt utformet, gjøre at aktøren mister inntekter. Tilsvarende — dersom aktøren greier å levere bedre kvalitet, øker sjansen for flere oppdrag og høyere inntekter. Slik vil ressurser over tid flyttes til de mest produktive, effektive eller beste tilbudene.

Vaage og hans meningsfeller fremstiller det gjerne som om vi som støtter tilstedeværelse av private aktører, ikke ser at disse markedene ikke er perfekte. Det er selvsagt feil. Selv har jeg skrevet mye om både fordeler og ulemper ved private aktører i velferden, og om hvilke forutsetninger som må oppfylles for at slike markeder skal fungere. Noen stikkord er godt utformede anbud, faglig forankrede kvalitetsmålinger og god kontraktsoppfølging. Eller i tilfellet fritt brukervalg: God og enkelt tilgjengelig informasjon til brukerne og tilstrekkelig kapasitet til at valgfriheten blir reell, slik at dårlige tilbud kan velges bort og på sikt forsvinner.

De som ønsker å forby kommersielle aktører å drive velferdstilbud har på sin side et overdrevet positivt syn på sitt alternativ, nemlig at det offentlige står for all drift alene, eventuelt supplert av ideelle aktører. For også offentlig velferdsproduksjon har sine svakheter og mangler, og det offentlige er langt fra perfekt. For eksempel er det veldokumentert at sykefraværet er høyere hos offentlige aktører. Det gjelder generelt, ifølge blant andre SSB, men også spesifikt for enkeltbransjer som barnehager, ifølge KS.

Selvsagt vil feil og mangler avdekkes innimellom. Vaage trekker for eksempel frem Adecco-saken. Men han «glemmer» å nevne at Trondheim kommune også hadde brutt arbeidsmiljøloven i samme tidsrom— hele 26.100 brudd på regelverket var registrert i 2010. Sakene viser også hvor ulike konsekvensene blir: Den private aktøren la ned sin sykehjemsdrift i Norge. Den kommunale aktøren fikk et lite forelegg på 200.000 kroner, som uansett betales over skatteseddelen.

Private er dessuten i mange tilfeller bedre likt av de som faktisk bruker tjenestene. For barnehager er dette veldokumentert i ulike undersøkelser over mange år. Både EPSI Rating Norway og Direktoratet for forvaltning og ikt, Difi, utfører undersøkelser som viser det samme: Foreldre er generelt godt fornøyd med barnehagene sine, men foreldre med barn i private barnehager er i snitt mer fornøyde enn foreldre til barn i kommunale barnehager.

For sykehjem finnes det lokale undersøkelser som viser samme tendens. Helseetaten i Oslo kommune gjennomfører for eksempel en beboer- og pårørendeundersøkelse. 2017-tallene viser at det er systematiske forskjeller i kvalitet: Ideelle private får de beste tilbakemeldingene, etterfulgt av kommersielle. De kommunale sykehjemmene skårer dårligst.

Hvorfor i all verden skulle de private fått så gode tilbakemeldinger, dersom det eneste de gjør annerledes, er å drive rovdrift på sine ansatte? Tror Vaage at foreldre og pårørende ikke ville merke noe som helst til det, dersom det var normalen? Det er vanskelig å skjønne at det er vi som vil beholde disse tjenestene, som brukerne åpenbart er så fornøyd med, som visstnok skal ha ideologiske skylapper.

Det er både fornuftig og riktig at det offentlige tar ansvar for mange velferdstjenester. Men det å søke gode, pragmatiske løsninger som tar med seg fordeler og reduserer ulemper fra både markedet og offentlig sektor, er en naturlig videreutvikling av vårt velferdssamfunn.

Artikkelen er på trykk i Rogalands avis Dagsavisen 25.1.19.