Arbeidslivspolitikk på sviktende grunnlag
Det er god grunn til å hevde at «alle» overdriver omfanget av arbeidslivskriminalitet. Torstein Ulserød i Dagbladet.
Publisert: 4. oktober 2018
I den politiske debatten hagler det for tiden med påstander om et «useriøst» og brutalisert arbeidsliv. Det er først og fremst venstresiden som jobber aktivt for å tegne et bilde av norsk nærings- og arbeidsliv som en arena der grådige eiere utnytter sårbare arbeidstakere, og der utviklingen for arbeidstakerne går i retning av stadig mer utrygghet.
Debatten om arbeidslivet handler om mange ting. Ett av temaene som de siste årene har fått mye større oppmerksomhet enn før, er såkalt arbeidslivskriminalitet (a-krim). Ikke bare venstresiden, men også regjeringen og NHO, ser ut til å mene at arbeidslivskriminalitet er et problem det knapt er mulig å overdrive omfanget av.
Med arbeidslivskriminalitet menes, for å si det kort og upresist, profittmotivert kriminalitet i arbeidsmarkedet, som eksempelvis svart arbeid, skatte- og avgiftsunndragelse og brudd på arbeidsmiljøloven. Selv om begrepet arbeidslivskriminalitet ikke er helt entydig, kan vi uten videre slå fast at det handler om alvorlig og klart samfunnsskadelig aktivitet som det er god grunn til å bekjempe.
Regjeringen, Arbeiderpartiet og NHO er alle enige om at omfanget av arbeidslivskriminalitet er stort. Det er «et enormt samfunnsproblem» ifølge Ap, et problem som øker i omfang, og som «infiserer» norsk arbeidsliv, ifølge regjeringen, og «en av våre største nasjonale utfordringer» ifølge NHO. Ifølge den radikale venstresiden er bildet, om mulig, enda mer dramatisk.
Det er god grunn til å hevde at «alle» overdriver. Dette skaper lett en dynamikk der den politiske debatten nærmest blir en konkurranse om å foreslå den mest offensive politikken. En slik dynamikk er uheldig av flere grunner.
Politiske tiltak mot selv de klaresteog mest alvorlige samfunnstrusler, kan bli drevet for langt. Reguleringer, tilsyn og krav om rapportering er gjerne en belastning for noen (og selvsagt ikke bare de kriminelle selv) og representerer inngrep i borgernes frihet, noe som i seg selv tilsier en proporsjonalitetsvurdering av slike tiltak.
Det er også slik at stort sett alle reguleringer har utilsiktede og uforutsigbare konsekvenser. All offentlig innsats krever dessuten ressurser, og økt innsats på ett område, innebærer dermed en nedprioritering av tiltak og satsinger på andre områder. Alt dette tilsier en viss edruelighet, også i kampen mot arbeidslivskriminalitet.
Et Civita-notat som er publisert i dag, forsøker å oppsummere det vi vet om omfanget av arbeidslivskriminalitet generelt. I notatet gjennomgås de to rapportene som antakelig er mest sentrale, og som det hyppig vises til av sentrale aktører i arbeidslivet. Rapportene er fra henholdsvis NTAES (Norsk tverretatlig analyse- og etterretningssenter), og Fafo-tilknyttede Samfunnsøkonomisk analyse. Begge er fra 2017, og begge forsøker å si noe om omfanget av a-krim.
Kort oppsummert underbygger ingen av disse rapportene den sentrale påstanden i regjeringens strategi mot a-krim om at slik kriminalitet er et økende problem. NTAES tegner snarere et sammensatt bilde av situasjonen. Indikatorene peker i ulike retninger, og et hovedbudskap er at det er stor usikkerhet og vanskelig å trekke klare slutninger om utviklingen basert på tallmaterialet som er tilgjengelig.
Heller ikke rapporten fra Samfunnsøkonomisk analyse gir grunnlag for å si at omfanget av arbeidslivskriminalitet er økende. Konklusjonen i rapporten er at estimatene «indikerer at omfanget ikkelenger er økende» (min uthevelse).
Hvis spørsmålet er omarbeidslivskriminaliteten har «blitt mer omfattende», slik tilbakemeldingene fra etatene ifølge regjeringen sier, kommer svaret an på hva det sammenliknes med.
Anslagene fra Samfunnsøkonomisk analyse viser at omfanget i 2015 var større enn på slutten av 90-tallet og tidlig på 2000-tallet, omtrent på samme nivå som på 80-tallet og tidlig på 90-tallet, og lavere enn i 2012 og 2013.
Det er heller ikke presentert noe tallmateriale i disse rapportene, eller i regjeringens strategi, som tyder på at problemene med a-krim er spesielt store i Norge sammenliknet med andre land.
I tillegg til at virkelighetsbeskrivelsen når det gjelder a-krim i snever forstand ser ut til å bygge på overdrivelser, er debatten om arbeidslivskriminalitet ofte rotete fordi grenseflatene mot andre debatter om arbeidslivet er notorisk uklare.
Fortellingen vi ofte hører om problemene med a-krim er gjerne en fortelling der problemene henger nært sammen med andre utviklingstrekk i norsk arbeidsliv som kan anses som mer eller mindre problematiske, avhengig av hvem man spør. Det etterlatte inntrykket er at nærmest alle kontroversielle temaer innenfor arbeidslivsfeltet på en eller annen måte henger sammen med arbeidslivskriminalitet.
Dette gjelder ikke bare den politiske retorikken. Også den nevnte rapporten fra Samfunnsøkonomisk analyse presenterer en rekke tendensiøse utsagn, der få årsakssammenhenger dokumenteres, men der inntrykket som skapes, er at alt fra arbeidsinnvandring til midlertidige ansettelser kan føre til arbeidslivskriminalitet.
Det er uheldig for debatten om arbeidslivskriminalitet at dette forstås som et nærmest grenseløst samfunnsproblem, som stadig øker, og som på litt uklare måter henger sammen med alle reelle og påståtte problemer i arbeidslivet.
Ett problem med en slik fortelling, er at det ikke ser ut til å være faglig grunnlag for den. Det er for eksempel ikke godtgjort at arbeidslivskriminalitet generelt er et økende problem, noe som ikke utelukker at det kan være det i enkelte bransjer.
Et annet problem med en slik virkelighetsforståelse er at det blir vanskelig å slå tilbake mot forslag til tiltak som går for langt. Og det blir vanskeligere å trekke opp grensene mot helt urimelige beskrivelser av norsk arbeidsliv generelt, noe som kan bidra til at en debatt om bekjempelse av arbeidslivskriminalitet sporer av og blir en debatt om «alt» som noen mener er galt i norsk arbeidsliv. Noe som langt på vei har skjedd allerede.
Innlegget var publisert i Dagbladet tirsdag 2. oktober 2018. Les også Ulserøds notat:
https://www.civita.no/publikasjon/kampen-mot-arbeidslivskriminalitet-en-kamp-pa-sviktende-grunnlag