Debatten om populisme
Man kan utmerket godt ha de samme meningene eller bekymringene som mange populister har, uten selv å være populist. Kristin Clemet i Nettavisen:
Publisert: 18. september 2018
I Nettavisen 17.9. kommenterer parlamentarisk leder i Senterpartiet, Marit Arnstad, en tale jeg holdt i forbindelse med Bjørnsonfestivalen i Molde om populismen i politikken.
Talen er også gjengitt i Nettavisen, som selv valgte overskrift.
Jeg syns noen av Arnstads kommentarer er veldig overraskende. Arnstad skriver at jeg mener at «populisme ikke er ideologi, men retorikk». Det er ikke helt presist gjengitt. Det jeg skriver, er at det først og fremst er en retorisk metode, og at det ikke er en selvstendig ideologi. Men jeg sier også at det nærmeste vi kommer en ideologi for høyrepopulismen i dagens Europa, er nasjonalkonservatismen.
Arnstad syns definisjonen og beskrivelsen min av fenomenet populisme «skurrer». I så fall skurrer også den definisjonen så å si alle nå er enige om, nasjonalt og internasjonalt. Beskrivelsen av populisme som en form for folk- og elitetenkning, der det argumenteres med grupper fremfor argumenter, er helt gjengs i forskningen på politiske konfliktlinjer, partier og velgere.
Arnstad misforstår meg kapitalt når hun antyder at motstand mot sentralisering er det samme som populisme. Det jeg skriver, er at konflikter mellom sentrum og periferi er en gjenganger i populistisk retorikk i mange land. Men det følger jo ikke logisk av dette at alle som er mot sentralisering, er populister. Jeg understreker, tvert om, at man utmerket godt kan ha de samme meningene eller bekymringene som mange populister har, uten selv å være populist.
Arnstad skriver også at jeg «glemmer» hvordan den liberale høyre- og venstresiden har gått foran i arbeidet for frihandel, EU- og EØS-medlemskap og globalisering og har oppført seg som en slags seierherre uten å se motargumentene som blant annet hun har vært talsperson for. Men også dette er et tydelig poeng i min tale: Jeg skriver at dette er den bakenforliggende bekymringen hos mange som stemmer på populistiske partier i Europa, og at det er all grunn til å ta dette alvorlig.
Særlig de som fortsatt tror at for eksempel EU/EØS-medlemskap og frihandel er bra, må ikke bare argumentere for det, men også interessere seg for skyggesidene og føre en politikk som kompenserer for ulempene. Det har vi vært ganske flinke til i Norge, men vi kan sikkert gjøre det enda bedre.
Arnstad skriver for øvrig en rekke ting om populisme-debatten som kan etterlate inntrykk av at hun siterer meg eller andre i Civita på at folk er «udemokratiske, illiberale rasister» eller at vi gjerne vil «banke «denne lavt utdannede mannen i distriktene»» i debatter. Dette er ord og uttrykk vi aldri har brukt – og det er en tolkning av min tale som jeg syns er ytterst merkverdig.
Innlegget var publisert i Nettavisen 17. september 2018.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ
Alasdair MacIntyres moralfilosofi – et korrektiv til dagens etikkundervisning?
Kamerat Jesus vender tilbake
Kampen om fremtiden er aldri tapt
