Nazismens essens er revolusjonær konservatisme

I den tiden vi er inne i, er det verdt å minne om at det forrige århundrets viktigste konflikt ikke sto mellom sosialisme eller kapitalisme, men mellom demokrati og tyranni. I denne kampen har demokrater og autoritære vært broderlig fordelt mellom ismene. Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 17. september 2018

En nylig publisert undersøkelse på faktasjekk-nettstedet faktisk.no satte fyr på visse deler av våre sosiale medier i går. Faktasjekken besto egentlig av to ganske ulike påstander, som for så vidt henger sammen, men neppe kan sies å ha samme utbredelse eller relevans. For det første faktasjekket nettstedet en påstand om at Arbeiderpartiet og de tyske nazistene var søsterpartier. Altså en spinnvill teori som ingen normalt oppegående person vil bruke ti sekunder på (og som i alle fall jeg aldri har sett bli nevnt noe sted). At faktisk.no skal bruke ressurser på å faktasjekke noe slikt fremstår unødvendig og litt sensasjonalistisk. Særlig når nettstedet promoterer den som hovedsak i artikkelen sin («Nei, Hitlers parti NSDAP var ikke søsterpartiet til Arbeiderpartiet.»)

Dog, den andre påstanden som ble etterprøvd er det derimot mer substans i: Var nazismen egentlig venstreideologisk? Påstanden (som vel egentlig er en problemstilling) hører strengt tatt ikke inn under noe som enkelt kan faktasjekkes. Det utheves for så vidt også i faktasjekken av professor i historie, Øystein Sørensen, som sier at nasjonalsosialismen ikke er så lett å plassere.

Faktisk.no tilfører egentlig lite nytt til det som allerede er vel etablerte sannheter: Spørsmålet om nasjonalsosialismens ideologiske substans er komplekst, mens den stupide påstanden blir falsifisert.

Likevel går det en kule varmt på sosiale medier. Som alltid. En får inntrykk av at massevis av folk inn mot det borgerlige sentrum nå går rundt og tror at Ap og NSDAP var søsterpartier. Andre blir krenket av tanken om at nazistene skulle ha noe som helst med sosialisme å gjøre. De som hevder dette, er onde mennesker som balanserer på den evige høyreradikale knivseggen. Fra høyresiden er det heller ikke helt uvanlig å ville dumpe hele nazismen over på venstresiden for å få kabalen til å gå opp. Alt dette er sandkasselek.

For ideologier i sin skrevne form er idealtyper og teorier. Satt ut i praksis drysser det i alle retninger. Noen ideologier, som nazismen, henger ikke på greip i utgangspunktet heller.

Enhver politisk idé vil måtte brynes mot indre motsetninger, tid, omstendigheter og ikke minst opportunisme. Det vil nesten alltid finnes berøringspunkter. Gir det for eksempel mening å omtale Nord-Korea som kommunistisk? Er Kina høyrevridd fordi de også er en slags kapitalister? Var nazistene egentlig sosialistiske, fordi de i perioder ikke hadde det vi kan kalle fri markedsøkonomi, eller ville bygge en form for velferdsstat? Sannheten er at politiske ideer og ideologier er lekk som en gammel pram, noe som ikke minst er synlig i disse populisttider.

Men i den moralske politiske debatten er de ideologiske lekkasjene alltid vanskelig å forholde seg til. Alle vil høre til på den gode siden, enten de står til venstre eller høyre. Det er ubehagelig å forholde seg til overgrep som har funnet sted i eget reir. Derfor brukes tid og energi på å etterrasjonalisere fortidens synder. Tid på å tette alle skottene. Egentlig er det fånyttes, for den politiske aksen er dømt til å gi den troende et klaps i bakhodet.

På den tradisjonelle politiske aksen, fra venstre til høyre, er det egentlig synet på økonomisk styring som er måleenheten. Den er til tider forvirrende, fordi den ikke nødvendigvis sier så veldig mye om hva som er autoritært eller ikke. For eksempel havner mange anarkister langt til høyre fordi de ikke er tilhengere av statens kontroll over økonomien. Det gir ikke særlig mening.

Mer avanserte politiske barometre opererer derfor med minst to akser. Først den tradisjonelle økonomiske, men også en akse som måler forholdet til frihet og autoritet. Her blir ofte bildet ganske annerledes enn på den økonomiske aksen. De fleste liberale demokrater vil skåre ganske høyt på frihetsaksen. Sosialdemokrater og høyrefolk vil stå relativt nærme hverandre, og ikke minst vil de politiske ytterfløyene møtes ganske klart ute på den autoritære siden. Dette siste har gitt opphav til det som kalles hestesko-teorien, der for eksempel kommunister og høyreradikale har noe av det samme synet på hvordan man skal sette makt bak politikken.

Hesteskoen betyr naturligvis ikke at venstre og høyre er samme ulla. Eller at nazisme og kommunisme går ut på ett. Men den viser hvordan båten springer lekk i tide og utide.

For eksempel da de tyske marxistene i Preussen hjalp NSDAP med å fjerne den sosialdemokratiske ministerpresidenten Otto Braun i 1932. Alliansen, riktignok meget kortvarig, mellom Walter Ulbricht (senere statsleder i DDR) og Joseph Goebbels under transportarbeiderstreiken i 1932 er også interessant. Man valgte sine venner med omhu. Hvordan forholdt kommunister seg til Hitler-Stalin-pakten?

Det er godt kjent at nazipartiet lenge hadde en venstrefalanks. Særlig brødrene Gregor og Otto Strasser sto i bresjen for en visjon om en jødefri, nazistisk arbeiderstat, langt på vei inspirert av Lenin, men selvsagt med en mildt sagt reaksjonær vri. Venstreside som sådan var de selvsagt ikke. Heller ikke sosialister. Men disse ideene var ikke helt u-marginale i NSDAP. De gikk langt inn i Ernst Röhms SA og blant størrelser som blant andre Joseph Goebbels og «vår egen» Joseph Terboven. Det hører også med til historien at Hitler gjorde kort prosess med retningen da han fikk hele SA-ledelsen likvidert under De lange knivers natt i 1934. Hitler ville slett ikke ha klassekamp i det tredje riket. Han ville ha kapitalistene med for å ruste Tyskland opptil tennene.

Det er altså snakk om berøringspunkter på ytterfløyene. Om ekstreme verdensbilder som deler fiendskap, og ekstreme politiske systemer som kan se like ut på overflaten, med sin utopisme, personkult, sadisme og overvåking.

Noen hver kan selvsagt bli fornærmet over å bli sammenlignet med Hitler, for nazismen er vår tids utvetydige ondskap. Og på sett og vis har venstreorienterte god grunn til å føle seg støtt. Nazismens grunnleggende idé var basert på en negasjon av menneskeheten – en antiuniversell, kvinnefiendtlig, statisk og tilbakeskuende rasistisk herrefolksideologi. Kort sagt var nazismen kjip inn til roten. Kommunismen sto for en virkeliggjøring av det mange forestilte seg var menneskehetens universelle potensial. Frihet, brorskap, likhet. Fine tanker, som dessverre førte til ufattelig menneskelig lidelse, der så mange som 100 millioner kan ha mistet livet. Kanskje er det dette mange på venstresiden burde la seg opprøre over, i stedet for å bli sinte på de som er opptatt av ideologisk lekkasje?

Men uansett hvordan vi kategoriserer politiske ideer, er det ingen tvil om at nazismens essens er revolusjonær konservatisme. Forestillinger om naturgitte ulikheter mellom nasjoner, raser og klasser er et moment som er umulig å plassere til venstre på en meningsfull måte. Likeså de mytologiske forestillingene om den tyske verdensånden, det dypt esoteriske.

Høyresiden må selvsagt leve med at nazisme og fascisme er høyreekstreme ideer. På samme måte som venstresiden må leve med sine egne skrekkabinetter. I tillegg hadde kanskje verden vært et enklere sted å forstå uten alle gråsonene.

Artikkelen er publisert i VG 11.9.18.