Er klassebegrepet relevant i Norden?

Kanskje ser vi etter arbeiderklassen på feil sted. Mathilde Fasting i Minerva.

Publisert: 1. september 2018

Fafo inviterte til debatt om klasse og ulikhet under Arendalsuken, og spørsmålet jeg fikk innlede om var om klassebegrepet er relevant i Norden.

I et globalt perspektiv ville jeg umiddelbart svart «nei», klassebegrepet er ikke relevant i Norden eller Skandinavia. Snarere er dette land som historisk og også i dag ses som svært egalitære, homogene og likestilte.

Men er dette i ferd med å endre seg? Jeg konsentrerer meg mest om Norge og tar først et historisk sveip, før jeg ser nærmere på hva som definerer klasse i dag og hvordan det påvirker velgeratferd og politiske preferanser.

Det ultimate skandinaviske begrepet er «folk». Alle de skandinaviske landene bruker «folk» som begrep på noenlunde samme måte – folkelighed, folkhem og folkedanning – noe som på andre språk er nærmest umulig å oversette. En nordmann vet intuitivt hva det betyr. Det bærer med seg betydninger som fellesskap, noe som er for «alle», en likhetstanke med små økonomiske og sosiale forskjeller sammenlignet med mange andre europeiske land.

Når det er sagt, er det forskjeller mellom Norge, Sverige og Danmark. Jeg ville klassifisert Norge som det minst klassebaserte historisk sett, illustrert med et lite sitat fra midten av 1840-tallet: «Alt er i vort Land paa en viss Maade Middelstand».

Det tror jeg ikke man kunne sagt i Danmark og Sverige på samme måte. Flere forhold har historisk spilt inn. I Norge har vi hatt fravær av adel, selveiende bønder med rettigheter, tidlig lesekyndighet og grunnopplæring for «alle».

Med partidannelsene på slutten av 1800-tallet utkrystalliserte det seg likevel klasser i mer tradisjonell forstand – demokratiseringen innebar både økt deltagelse og økte interessemotsetninger i politikken. Samtidig med at sosialpolitikken ble mer omfattende, ble altså de politiske forskjellene tydeligere.

Men etter at Arbeiderpartiet gjennom 1920-tallet og frem til Nygaardsvoldregjeringen i 1935 gikk fra «klasseparti til folkeparti», har klassebegrepet vært mindre tydelig.

I Norden kom den sosialdemokratiske suksessen fordi de respektive partiene maktet å ta skrittet fra å være til dels radikale arbeiderklassepartier til å bli moderate folkepartier med bred oppslutning. Etter andre verdenskrig har vi sett en lang periode som kan beskrives på samme måte som sitatet fra 1840-tallet i Norge: en stor middelklasse.

Men klasse krever at folk kan identifisere seg med noe de har til felles. For meg kan det se ut til at klasse, forstått som marxismens begrep om økonomisk klasse, er mindre relevant enn for 100 år siden. Det er andre forhold som gir identitet i dag, blant annet utdanning.

Utdanningsnivået er ifølge en ny artikkel fra Thomas Piketty, «Brahmin Left vs Merchant Right: Rising Inequality & the Changing Structure of Political Conflict (Evidence from France, Britain and the US, 1948-2017)» relevant når det gjelder velgeratferd. Piketty viser at venstrepartier nå får velgere fra mennesker med høy utdanning. Tidligere stemte lavinntekts- og lavutdanningsvelgere på venstresiden, men nå er det utdanningselitene som gjør det. Fremdeles stemmer den økonomiske eliten mest på høyresiden, men i svakere grad enn før.

Piketty ser dette som en retur til «klasseidentitet», og han peker på ulikhet og på fravær av demokratiske løsninger for å bøte på ulikheten, samt at populistiske partier har styrket seg.

Etter Trumps valgseier har også statsviteren Francis Fukuyama fremholdt at klasse (igjen) er den viktigste identitetsmarkøren, sosial klasse definert som utdanningsnivå. Som han skriver i Foreign Affairs:

American democracy is finally responding to the rise of inequality and the economic stagnation experienced by most of the population. Social class is now back at the heart of American politics, trumping other cleavages—race, ethnicity, gender, sexual orientation, geography—that had dominated discussion in recent elections.

Sosial klasse er ofte det som bestemmer hva mennesker mener om politikk og hvilke politiske holdninger de har. Til forskjell fra tidligere er utdanning det som avgjør, og ikke økonomisk klasse, selv om lav utdanning gjerne er synonymt med svak økonomisk posisjon.

I tillegg mener Fukuyama at mennesker identifiserer seg med rase, og at det gir seg utslag i en nasjonal eller etnisk tilhørighet. Dette blir en proxy for klasseidentitet. Identiteter knyttet til gruppe, som kvinner, innvandrere eller andre identitetsmarkører er blitt viktigere i politikken enn kun økonomisk status. Etnisitet og religion spiller også en mye større rolle, og det er ofte grupper som føler at de er eller har vært marginalisert som har sterkest behov for markering.

Siden følelseselementet er sterkt når gruppens identitet ikke har vært anerkjent, er også behovet for markering sterkt, mye sterkere enn økonomisk interessekamp.

Spørsmålet er om dette er et relevant bilde også for Norge. Som jeg beskrev har det norske samfunnet historisk vært homogent og egalitært, men i dag er Norge et mer multikulturelt samfunn. Innvandring påvirker samfunnet og politikken også her til lands.

Innvandringsskepsis er det som forener høyrepopulistiske partier i Europa, men det er forskjell på de europeiske høyrepopulistiske partiene. I Norge er FrP klassifisert som et høyrepopulistisk parti med velgere som er innvandringsskeptiske, men de var opprinnelig liberalister, og i dag sitter de i regjering. Det er noen av årsakene til at de ikke ligner på Sverigedemokratene, som ser ut til å kunne få svært stor oppslutning ved det nært forestående valget i Sverige.

I Norge har vi i tillegg en situasjon der det er minst to partier som fanger opp innvandringsskeptiske velgere. Sammen med FrP er Senterpartiet det partiet som ønsker strengest innvandringspolitikk, noe Kristin Clemet har skrevet om her og Torstein Ulserød har sett nærmere på her.

Innvandringen truer kulturelt, men den truer også arbeidstakere som konkurrerer om arbeidsplasser som krever lav kompetanse. Tidligere var det Arbeiderpartiet som fanget opp «industriarbeideren», som tilbød en klasseidentitet, og som ga trygghet, men slik er det ikke lenger. Høyrepopulistiske partier er en utfordring særlig for sosialdemokratiske partier. For det første utfordrer disse partiene sosialdemokratiske kjerneverdier på tradisjonelle politikkområder, og for det andre appellerer de til tradisjonelle arbeiderklassevelgere.

Denne utviklingen har lenge pågått i Norge, uten at vi har fått et sammenbrudd i det sosialdemokratiske partiet og et sterkt høyrepopulistisk parti à la Sverigedemokratene. Arbeiderpartiet har holdt stand lenger enn mange andre europeiske søsterpartier.

Selv om den sosialdemokratiske velgeren ikke lenger er industriarbeider, er fagforeningstilknytningen og retorikken beholdt av sosialdemokratene, uten at «arbeiderklassen» stemmer på Arbeiderpartiet. I Norge er det fremdeles tette bånd mellom Arbeiderpartiet og LO, og retorikken henger igjen i en forståelse av at arbeiderne er industriarbeidere. I mange vestlige land er fagforeningsdeltakelsen synkende, samtidig som de tradisjonelle industriarbeidsplassene forsvinner.

Men selv medlemmer i LO svikter i økende grad Arbeiderpartiet ved valg. Mens 45,7 prosent av dem stemte Ap i 2013, gjorde kun 38,4 prosent det samme i 2017. Andelen av Arbeiderpartiets velgere som er arbeidere har gått ned fra 24 prosent ved stortingsvalget i 2001 til 15 prosent ved stortingsvalget i 2013, mens andelen offentlige funksjonærer (som gjerne har høy utdanning) har gått opp fra 24 prosent til 41 prosent, noe jeg har skrevet om her.

Det er bare SV som har en større prosentandel offentlige funksjonærer blant sine velgere, med 48 prosent i 2013. Arbeidernes parti er Fremskrittspartiet. I 2001 utgjorde de 28 prosent av partiets velgere, og i 2013 22 prosent. Bare 18 prosent av velgerne til Frp i 2013 var offentlige funksjonærer.

Tilbake til spørsmålet: er klasse relevant for Norge? Kollega Jan Erik Grindheim har sett på høyrepopulisme i rapporten Skaper høyrepolitikk høyrepopulisme? Han viser en tabell over utviklingen i klassebevisstheten i den norske befolkningen (Tor Bjørklund, 2017). De som mener at de tilhører arbeiderklassen har sunket fra 40 prosent i 1965 til 20 prosent i 2017, noe som følger tallene for dem med lav utdanning. For LO-medlemmer har tallet sunket fra 52 prosent til 22 prosent.

Tabell 5: Prosentandel klassebevissthet i ulike sosiale grupper fra 1965 til 2017

1965

1981

2017

Klassebevissthet (klb) totalt

1461

1339

825

Menn (klb)

742

718

432

Kvinner (klb)

719

621

393

Lav utdanning (klb)*

800

381

Høy utdanning (klb)+

127

233

227

LO-medlem (klb)

385

399

164

Arbeider (klb)#

625

317

272

Arbeider: industri, bygg, anlegg

380

176

–

Arbeiderklasseidentitet

1591

1581

1001

Det ser altså ut til at klassebegrepet ikke er på vei inn i Norge igjen i klassisk forstand, forstått som arbeiderklasse, men kanskje vi ser etter klasse på feil sted?

Som Jens Kihl skrev i Klassekampen etter Fafo-debatten i Arendal: «Fasting peika på at arbeidarklassen finst, men ikkje er den same som før: På netthinna bør vi ha ei kvinne i offentleg sektor, ikkje ein mann i industrien. Fort vekk har ho rett.»

Artikkelen var publisert i Minerva 31. august.

Publisert: 15. mai 2023